Paolo Pasolinis hypnotiske Medea (1969) spiller operadivaen Maria Callas rollen som den greske mytologiens utvilsomt mest famøse hevn- og blodtørste trollkvinne, med ikonisk kullsvart kajal rundt øynene i en serie flerrende, fjetrende nærbilder. Evripides’ Medea fra 431 f.Kr. er blant de mest kjente klassiske tragediene, og bearbeider legenden om Jason, kongen av Argonautene, og Medea, barbaren som ble forvist fra sitt eget land, og som drepte ektemannen og sine to sønner av sjalusi. Medea har blitt eksportert til et hav av mer eller mindre populærkulturelle nyfortolkninger (for å ta et lokalt eksempel: Jenny Hvals – på den tiden Rockettothesky – konseptalbum Medea fra 2008).
Pasolinis adapsjon ble spilt inn på ulike lokasjoner i Tyrkia, Italia og Hellas, med fargesterke, blafrende kostymer i røde, gule og blå toner – en palett for hver øy – mot en kalkhvit bakgrunn av erodert stein, vulkanske formasjoner og de kjølige palassene i Kolchis, Iolkos og Korint. Det rituelle, messende lydsporet – en blanding av tibetansk tempelmusikk, indiske strengeinstrumenter og balkansk korsang – bidrar til å skape en sakral (dionysisk) atmosfære, koordinert av Pasolini selv, i samarbeid med den italienske forfatteren Elsa Morante. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
