De luftige fantasiene florerer i debatten om et felleseuropeisk forsvar, og den kanskje største av dem er forestillingen om et EU som står samlet mot geopolitiske trusler. For EU har på ingen måte inntatt noen hovedrolle. For eksempel fant det første europeiske toppmøtet om Ukraina etter tilnærmingen mellom USA og Russland sted i London, i et Storbritannia som forlot EU i 2020. Bare 11 av EUs 27 medlemsland deltok på møtet i Lancaster House, i tillegg til tre ikke-EU-land – Norge, Canada og ikke minst Tyrkia, et Nato-land som i førti år har blitt forespeilt medlemskap i unionen. 11. mars ble det organisert drøftinger om en mulig fredsplan i Paris, hvor 37 forsvarssjefer fra Europa og Canada deltok, i tillegg til Australia, som har vist interesse for å bidra til en fredsbevarende styrke.
EU framstår bare samlet når diskusjonene går over til å handle om penger: de 800 milliarder euroene som EU-kommisjonen annonserte 10. mars for å finansiere forsvarsindustrien i medlemslandene. Nå kan våpenindustrien også glede seg over at forsvarsinvesteringer vil bli unntatt fra det berømte forbudet mot et underskudd på statsbudsjettet på mer enn tre prosent av BNP. Men EUs velbegrunnede mål om å bli mindre avhengig av amerikansk militærteknologi vil ikke bli lett å oppnå med tanke på at suksess er unntaket snarere enn regelen for europeiske forsvarsindustrielle samarbeid. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
