Mange håpefulle har nå samlet inn støtten de trenger fra 500 folkevalgte og erklært sitt kandidatur til presidentvalget i Frankrike neste år. Mens det tidligere var partienes privilegium å velge sin presidentkandidat, har den ustanselige flommen av meningsmålinger ført til nye strategier.
Før både første og andre verdenskrig fikk britiske Norman Angell mye oppmerksomhet for sin teori om at handel var botemiddel mot krig. I 1933 fikk han sågar Nobels fredspris, uten at ideen om at krig var irrasjonelt nådde fram hos Hitler. Fortsatt lever troen på handel som fredsskapende.
Versaillestraktaten nevnes vanligvis for de angivelige konsekvensene, at fredsoppgjøret kvalte Tyskland og skapte grobunn for nazismen. Hvordan denne antakelsen oppsto er derimot mindre kjent.
Revolusjoner er enkelte ganger smittsomme, slik som i Europa i 1848.
En underlig funksjon med profetier er at tilhengerne bare blir mer iherdig troende når de ikke går i oppfyllelse.
Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre tok en gang sin utdannelse på handelshøyskolen Science Po i Paris. Institusjonen er resolutt rettet mot vekst og har i dag igjen bekreftet skolens kall om å utdanne elitene. På samme måte som det finnes medieintellektuelle, er Sciences Po blitt en medieskole – alltid beredt til å ta plass i debattpaneler og avisspalter, eller delta i markedsføringskampanjer.
I medieintellektuelle miljøer i Frankrike er det mest yndete tema for offisiell kommentarvirksomhet fordømmelsen av et opprørsk folk. Alliansen mellom «det gode samfunn» og statsintellektuelle etableres på ny. Den konservative eliten gjenoppliver dermed den sosiale frykten som preget 1800-tallet, revolusjonenes århundre. Henvisningen til et uvitende folk er imidlertid fortsatt den fremste måten å markere sosial overlegenhet på. Og journalistene berømmer den intellektuelle forsterkningen fra universitetsfolk som de siterer mer på grunn av tittelen enn tenkningen deres. Mediene utestenger konsekvent kritiske tenkere og intellektuelle talenter.
Det dreier seg egentlig om å uttrykke en politisk overbevisning under dekke av vitenskapelig autoritet. Men kan man henvende seg til dagens franske velgere på samme måte som til bøndene på 1800-tallet? Hovedårsaken til at dagens ekspertuttalelser, og med dem de aller fleste kommentarartikler, blir inneffektive, er nok den utpregede bruken av autoritet for å påtvinge meninger.
