Alec Hargreaves

Det har ofte blitt hevdet at forstadsopprørerne i Frankrike i november 2005 var tause. I motsetning til demontrantene i mai-juni 1968 – med taletrengtheten og slagordene som har brent seg fast i minnet – hadde opprørerne i november verken taler, slagord eller talspersoner. Det betyr ikke nødvendigvis at det ikke var noe budskap. Uansett var den antatte tausheten til opprørerne langt mindre reell enn blindheten og ignoransen en større del av den politiske klassen viste. Vi nærmer oss årsdagen for antenningen i drabantbyene, og en rekke kommentarer og analyserer av opptøyene publiseres i Frankrike. Allerede har en rekke bøker om emnet blitt utgitt siden begynnelsen av året. Disse gir et mangfold av perspektiver hendelsene knyttet til begrepene som blir brukt for å definere dem. Dreide det seg om et «opprør», «oppstand», en «intifada», en «sosial bevegelse» eller «urban vold»? Likevel er det vanskelig å ikke bli overrasket av at et ord stadig er tilbakevendende hos alle skribentene. Ordet er «racaille» (pakk). Det ble ytret to dager etter dødsfallene 27. oktober, som utløste denne voldsspiralen.1 I likhet med dette eksplosive ordet, er navnet på innriksministeren som brukte det – og som gjentok det flere ganger mens volden økte – stadig nevnt i bøkene om og analysene av hendelsene. Det mangler ikke på kallenavn – den pyromane brannmannen,2 Napoleon IV,3 statspitbullen,4 Sarkozy Louis Napoleon G…ebbels,5 Sarkozy-Petain.6 Vi kommer tilbake til talen innriksministeren holdt og resten av den politiske klassen, men først må vi lytte til budskapet de unge i gatene ville formidle. Man må på ingen måte tro at mangel på ord betyr mangel på budskap. Selv om budskapet kun i svært liten grad ble ordsatt av opprørerne, skinte det igjennom i de svært ritualiserte handlingene deres, og særlig deres foretrukne mål, det vil si bilene de brant og politisperringene de angrep natt etter natt. Bilene symboliserer sosial mobilitet og forbruksvaner opprørerne føler seg ekskludert fra – på grunn av strukturelle ulikheter og diskriminerende praksiser. Politiet oppfattes som disse strukturenes vaktbikkjer. Dermed er det ikke tilfeldig at de få setningene mediene fikk ut av demonstrantene, stadig viste sinnet de følte over ordet «Frankrikes største purk» ytret. I deres øyne inkarnerer han politiets aggressive holdning – og dermed frykten som førte til at de to ungdommene døde da de gjemte seg i en transformatorstasjon, i stedet for å risikere en, i deres øyne, langt farligere identitetskontroll. Mer generelt inkarnerer han forakten de oppfatter fra den politiske makten og de høyere sosiale lagene. Den samme oppfatningen finner vi i tekstene som er samlet av et kollektiv som sympatiserer med opprørerne. Denne tekstsamlingen ønsker å nærme seg så nært som mulig de som var direkte involvert i hendelsene.7 Her samles reportasjer om noen av de anklagedes møter med rettsvesenet, beretning fra en som ble fengslet, tekster redigert av gymnaselever under hendelsene, og tekster som ble publisert av mer erfarne intellektuelle i den offentlige debatten. Ingen av disse dokumentene er «direktesendte» opptak av opprørere i handlingsøyeblikket, men samlingen av «beretninger» er så nærme man kommer. De ble redigerte 15. november av et tjuetalls elever ved yrkesgymnaset i Seine-Sant-Denis (forstad nord for Paris) på oppdrag fra deres fransklærer. Disse beretningene har forskjellig form, men alle anklager den franske innenriksministeren. Språket hans erfares som et frontalangrep på alle ungdommer i drabantbyene. En av elevene, Marc, skriver følgende: «Jeg