Med sommerens kvelende hetebølger og skogbranner som innhyller storbyer i røyk, blir vi minnet om forholdet vårt til lufta. Både utfordringene vi står overfor, og uløste klimatiske gåter maner oss til en ny bevisstgjøring om atmosfæren som omgir oss.
Å forstå ildens gåter er blitt en akutt filosofisk utfordring, så vel som en øvelse i økologisk nødverge. Problemet med å kontrollere forbrenningen og energiforbruket berører selve kjernen i vårt vesen som mennesker – og det samme gjør drømmene om nye kraftkilder.
Friske verdenshav er blitt en drøm, men det er en drøm verdt å kjempe for, særlig i den globale opphetingens tid. Forskere og aktivister tar del i et kappløp for å trekke politiske lærdommer av industrisamfunnets akselererte plyndring av havet.
Tilpasningen til et destabilisert klima tvinger fram ny økonomisk tenkning og nye politiske styreformer, mener den amerikanske økonomen Jeremy Rifkin, som er aktuell med boka The Age of Resilience.
Vil klimaendringene skape en ny klassebevissthet? Ja, mener den danske sosiologen Nikolaj Schultz, som i Notat om den nye økologiske klasse, skrevet sammen med den franske vitenskapssosiologen Bruno Latour, går inn for en ny miljøradikalisme.
Jordsmonnet er sivilisasjonens grunnlag, og vi må forstå det hvis verdenssamfunnet skal sikre seg fast grunn under føttene. Både umiddelbar matsikkerhet og natursystemenes helse står på spill når jord og kunnskap eroderer. Men glemt kunnskap spirer fram på nytt.
Ingen steder er forhandlingene med en natur i forandring mer intens enn på flomslettene. Lavtliggende slettelandskap er under stadig hissigere angrep fra både løpske elver og et stigende hav.
I sitt storverk om frihetens brokete urhistorie, The Dawn of Everything, presenterer David Graeber og David Wengrow nye funn og fakta fra antropologien og arkeologien, som også gir miljøfilosofiske innsikter. For å klare oss gjennom miljøkrisens omveltninger må vi åpne for et eksperimentelt mangfold i omgangen med vårt eget naturgrunnlag, og samtidig ta et oppgjør med eiendomsbegrepet.
Det finnes kanskje ingen planet B, men vet vi egentlig hva det betyr å bo på planet A? Der «det globale» på godt og ondt gir assosiasjoner til enhet og totalitet, finner en rekke tenkere en åpning mot mangfold i «det planetære».
Om verden ikke går under for alvor, tiltar bekymringen for at sivilisasjonen vil kollapse. Først når vi forstår hva som ligger i tanken om verdens ende, kan vi lære å tenke på vår tid som en begynnelse.
Kampanjene for å vekke folk og politikere med fakta, følelser og mørke framtidsscenarier har skapt en motkraft. Den nye anti-alarmismen benekter ikke klimaendringene. I stedet tilbyr den et vell av optimistiske argumenter for at vi er på rett kurs, og at det er klimatiltakene som er farlige.
Fiksjon og virkelighet er vanskelig å skille fra hverandre i bioteknologiens verden, kanskje fordi teknologien gjør selve virkeligheten foranderlig og oppløser naturens begrensninger. En ny tv-serie setter søkelys på biohackingens farer, men tar samtidig del i normaliseringen av en løpsk teknologi.
Hvor dypt stikker retorikken om Kina som foregangsland for en «økologisk sivilisasjon»? En ny bok av Judith Shapiro og Yifei Li legger vekt på Kinas autoritære tendenser, men forfatterne øyner likevel håp om en forsinket miljøoppvåkning i øst.
Black Lives Matter har gitt en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning til den amerikanske venstresiden, mener historikeren Mike Davis. Hvordan gjøre solidariteten til et praktisk overlevelsesmiddel i de mørke tidene USA og verden er på vei inn i?
Verdenssamfunnet har reagert på koronapandemien som langt mer enn et praktisk problem. Mens viruset invaderer oss som en hensynsløs gjest, demonstrerer det indirekte prinsipper om solidaritet – og symbiose.
Verdenssamfunnet må endres radikalt innen ti år for å unngå at klimaet løper løpsk med uforutsette vippepunkter. Hvor raskt er det tenkelig at alt kan forandres? Et panel av klimaforskere håper på samfunnsendringer som sprer seg epidemisk, mens radikale økonomer setter sin lit til en krise som kan bli til et vendepunkt.
I en tid der naturens framtid er mørklagt av klimaendringer og masseutryddelse av arter, byr regenerativ økologi og rewilding på en håpefull ny historie. Men er det mennesket eller naturen som er hovedpersonen?
I skjulte og fjerne soner blir naturens framtid ofret nesten uten reaksjoner fra verdenssamfunnet. Nye dokumentarer gjør oss til vitner til naturmord, og mens vi venter på nye lovverk, leter vi forgjeves etter en global ordensmakt vi kan henvende oss til.
Miljø- og ressurskrisene fordrer besinnelse og samarbeid, men i menneskenes kamp om stadig knappere ressurser, blir naturen den store taperen. Der konfliktene om naturen tilspisser seg hører vi snakk om miljøkrig, klimakrig og økokrig, men både begrepene og frontene trenger avklaring.
Californias klimaoffensiv kan framstå som selvsmiger fra optimismens uoffisielle verdenshovedstad, men den bærer i seg et rikt potensial – både politisk og filosofisk.
I en satirisk film full av underfundige referanser, krympes menneskeheten for å minske miljøavtrykket. De små menneskene i Downsizing speiler kvalene ved å forlate gigantismens idealer.
Det at vi alle er avhengige av den samme atmosfæren kunne tenkes å samle oss til enighet og felles innsats, men klimapolitikken viser at luftas allmenning også kan rammes av tragiske interessekonflikter.
Den viktigste måten vi forholder oss til dyrene på er gjennom historier, argumenterer litteraturviteren Ursula K. Heise i Imagining Extinction. Vi trenger beretningene om tragiske tap, men også inspirerende fortellinger om overlevelse, oppvåkning og om livet som
Teknologiene som skulle frigjøre og avlaste oss gjør oss gradvis til slaver, argumenterer Bernard Stiegler i sin siste bok. Hva betyr kritisk tenkning i en tid der styringen stadig oftere er overlatt til automatiske systemer som er i ferd med å løpe løpsk?
