Detaljert om Paris
Paris har et par tusen år lang historie. Utfordringen er å feste den til papiret.
Paris har et par tusen år lang historie. Utfordringen er å feste den til papiret.
Alfred og Alma Hitchcock har passert 60. Vertigo ble ingen publikumssuksess, og ekteparet gjør seg nå klar til å lage det som skal bli et av filmhistoriens mest beryktede verk.
Michael Hanekes Amour er en av de mest tankevekkende filmer om eldre menneskers kjærlighet, skjønnhet og monstrositet som noensinne er lagd.
Mad Men er på sitt beste en perfekt blanding av seriøst drama og såpe. I den nyeste sesongen kombineres det vittige eller rasende morsomme med en mørk, melankolsk vrangside i portrettet av tiåret som endret verden.
Barbara er siste skudd på stammen av filmer om DDR. De andres liv viste i 2006 at Stasi-fiksjon kunne gjøre sterkt inntrykk i skjæringspunktet mellom tvil og sentimentalitet. I Barbara tegner Christian Petzold ikke et svart/hvitt-bilde av DDR, men gir heller ikke «ostalgien» en lillefinger.
Kane er nå blitt detronisert av en film som på flere måter er dens rake motsetning. Vertigo er fargerik, mens Kane var i svart/hvitt. Førstnevnte rekonstruerer romantiske kjærlighetsfigurer for så å dekonstruere dem, fjernt fra Kanes satiriske register.
Med To Rome with Love har Woody Allen unngått en ny «amerikanere i Roma»-film. Berlusconis underholdningsmaskin tas på kornet. Woody Allen framstår som pastisj på seg selv men klarer tidvis å løfte seg ut av gjentagelsenes humrende likegyldighet med frekke og uventede ideer.
Tidlig på 2000-tallet kaster forskeren Alexander Hoffmann seg ut i finanseventyret ved hjelp av en supermaskin, VIXAL. Maskinen skal generere større profitt ved å spille på markedets frykt. Robert Harris’ Fryktindeksen er en fascinerende, satirisk og kritisk thriller om finansverdenen.
Eva Joly har begått en krimroman, Liras øyne. Hvorfor det, kan man spørre seg. Krim kan hun, men kan hun krimroman?
En ganske annerledes tid med et annerledes verdensbilde og en annerledes galgenhumor trer fram i Tomas Alfredsons filmatisering av John Le Carrés Muldvarpen.
Samarkand. Sarabande. Sarajevo er en usedvanlig levende og dristig bok om forbindelsene mellom krig, språk og oversettelser. Fra Babels tårn og Sarajevo på 1990-tallet, via Enigma-koden og terrorbombing, til tvetydighet hos Alfred Nobel og Thomas Mann, trekker Per Qvale forbindelseslinjer som gjør essaysamlingen til en bemerkelsesverdig utgivelse.
A Dangerous Method kretser rundt det symbolske trekantdramaet mellom Freud, Jung og Spielrein, som foranlediget psykoanalysens første skisma. Filmen viser på dyktig vis hvilken viktig katalysator Spielrein var for utviklingen av psykoanalysen og bruddet mellom dens to store pionerer.
Siden 1952 har filmtidsskriftet Sight & Sound hvert tiende år kåret tidenes beste filmer. En slik kanonisering kan være nødvendig for å unngå at vi blir rene konsumenter av nye filmer, men klarer den å holde kontakt med filmhistoriens forskjellige etapper og skille klinten fra hveten? I 2012 bringer tidsskriftet resultatet av 2000-tallets andre avstemning.
Joachim Triers nye film evner å skape mentalbilder og hypotetiske scener som er sjelden kost i norsk film. Trier beviser til fulle at han i én og samme film kan skru ned tempoet til et nullpunkt, gjentatte ganger, for så å gi nervøsitet og noia sitt tempo, sin intensitet, når det kreves.
Dette er serien som sier noe vesentlig om tidsånd, nær fortid, identitet, svik og begjær. Full av overraskende vendinger og forviklinger. Full av røyk og alkohol. En verden der krigen var kald og markedet like optimistisk som tidsånden.
To stk. Xavier, to kinoaktuelle fransktalende filmer. På hver sin ende av det filmiske spekteret viser de en sann beherskelse av filmmediet.
En krigsplanleggers varmedødsdrømmer og abstrakte papirmord på geriljagrupper i Irak har lite til felles med et falskt selvmord og et dusjmord der morderen er forkledd som en skrekkutgave av moren. I sin siste roman, Omegapunktet, skaper Don DeLillo en slående mangel på sammenheng mellom den nykonservative zen-fascisten og spekulative begrepsekstremisten Richard Elster og Hitchcocks Psy-cho.
Etter mai 68 ble Mao en viktig skikkelse for Jean-Luc Godard. Men hvor maoistisk var filmskaperen egentlig, og hva har perioden fått å si for hans filmkunst fram til i dag? Godard er på 60-tallet en av de mest reklamebevisste kunstnere overhodet og bruker Mao som anti-ikon heller enn som intellektuell ledestjerne, skriver Arnstein Bjørkly i andre og siste del av sitt essay om Godard.
En ny, massiv biografi om Jean-Luc Godard gir et detaljert innblikk i livet og kunsten til den banebrytende filmskaperen som startet sin karriere med å stjele kassabeholdningen fra filmtidsskriftet Cahiers du Cinéma.
Hva kan en fiksjon om en Tony Blair-skikkelse lære oss? Roman Polanskis filmatisering av Robert Harris? roman The Ghost, får oss til å stille spørsmål ved enkelte statslederes servilitet.
Både Martin Scorseses Shutter Island og Jacques Audiards En profet tematiserer innesperring og frihetsberøvelse. Mens Scorsese beveger seg ut i et filmunivers som sår tvil om bildenes og fortellingens sannferdighet, gir Audiard et brutalt innblikk i kampen om makt og verdighet i franske fengsler.
Guy Debords Skuespillsamfunnet var en begivenhet da den først kom ut for over førti år siden. Endelig foreligger den på norsk. Har tidens tann tæret på dens radikale potensial?
Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.
Michael Hanekes Det hvite båndet presenterer seg som en allegori over årsakene til nazismens utbrudd i Tyskland, der det lutheranske disiplineringsregimet gir stoff til en besynderlig krimgåte.