Med en økonomisk vekst på 7 prosent er Angola i stand til å hjelpe sin tidligere kolonisator, Portugal. Det kriserammede landet kurtiserer angolanske investorer, mens den tidligere kolonien trekker til seg stadig flere portugisiske arbeidstakere.
Etter 30 år med borgerkrig og invasjoner opplever Angola en ny gullalder takket være enorme oljeinntekter. Det sorte gullet sørger for hele 60 prosent av landets BNP. Selv om skyskrapere spretter opp som paddehatter i hovedstaden Luanda, er oljepengene først og fremst forbeholdt eliten. Og sårene etter borgerkrigen er langt fra helet. Le Monde diplomatique har besøkt Luanda.
Mytene og klisjeene om Afrika er seiglivede. Titt og ofte spekuleres det om kontinentets ?suicidale tendenser?, ødeleggende befolkningsøkning, etniske problemer og de afrikanske samfunnenes korrupte gaveøkonomi som ødsler bort enorme naturressurser. I fire nye bøker tar europeiske og afrikanske forskere og skribenter for seg mytene. Afrika arvet ikke et levedyktig statsapparat etter kolonitiden, slik mange har hevdet de siste årene, men et dårlig utgangspunkt for demokrati og utvikling. Men et land er ikke nødvendigvis bare fattig fordi det har et dårlig styresett. Det har også et dårlig styresett fordi det er fattig. Afrikas store utfordring i det 21. århundret ligger ikke i den demografiske eksplosjonen, men snarere i å få til en mer rettferdig global økonomisk vekst.
Regjeringens plan var å jage potensielle støttespillere for opposisjonen ut av byene, spesielt blant de fattige i forstedene, under påskudd av at deres boliger ikke var godkjent av myndighetene. Husødeleggelsene skjer i en situasjon med skrikende boligmangel. Dessuten er utfallet av jordreformen svært omstridt, og fordrivingen av den erfarne arbeidskraften har vært katastrofal for landbruket i Zimbabwe.
Etter det som skjedde 11. september 2001, har muslimer fra de arabiske landene og Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak. Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De har vært internert i uker og måneder, men ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske forbrytelser.Under dekke av kampen mot terrorisme kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre operasjoner i all hemmelighet, slå ned på uønskede standpunkter, sette borgerne under overvåkning (selv når det ikke finnes noen grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet) og innhente følsomme opplysninger om privatlivet til utenlandske statsborgere og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed.De mest kjente i dette arsenalet av lover er USA Patriot Act og Homeland Security Act (Loven om indre sikkerhet), som ble vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter som er blitt besluttet av administrasjonen. Via denne omveien har administrasjonen selv tiltatt seg den myndigheten som Kongressen nektet den. Loven om borgernes rettigheter (Bill of Rights) er det hittil siste offeret for krigen mot terrorismen. Visepresident Richard Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11. september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå permanent i livet i Amerika, de vil bli en del av en ny ‘normalitet’.» Dette er skremmende utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein. For henne vil denne ‘normaliteten’ i virkeligheten si at man «fjerner seg fra rettsstaten. USA betrakter seg ikke lenger som knyttet til de prinsippene som lenge utgjorde denne statens grunnlag.»«For seks måneder siden,» bemerker jussprofessor David Cole, var sju prosent av amerikanerne bekymret over innskrenkningen av de individuelle friheter. I dag er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske presidentkandidatene har satt spørsmålstegn ved USA Patriot Act og stilt krav om at den må oppheves eller endres: «Det har pågått en stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten til frihet på sikkerhetens alter. I praksis er det imidlertid først og fremst utlendingers rettigheter regjeringen har ofret. Men slik Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel) viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger som er blitt amerikanske statsborgere, veien for det man kommer til å gjøre mot andre amerikanere i morgen.» Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene begynte ikke med Bush. I kjølvannet av det første attentatet mot World Trade Center i 1993, og etter attentatet mot den føderale bygningen i Oklahoma i 1995, vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act, «et av de verste angrepene på Grunnloven på mange tiår». Denne loven gjorde på ny forsamlinger til en mulig forbrytelse, og den opprettet en spesialdomstol med tilgang til hemmeligstemplet informasjon (forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise utlendinger som var mistenkt for terrorisme. Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven den loven – som bare var noen få år gammel – som forbød FBI å etterforske virksomhet som kom inn under First Amendment: retten til ytringsfrihet, til politisk og religiøs forsamlingsfrihet og pressefrihet.Nå har Justisdepartementet andre lover av samme type liggende klare. Departementet er angivelig i ferd med å legge siste hånd på Domestic security enhancement act, som ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake fra en person som angivelig står i forbindelse med en organisasjon som befinner seg på Justisdepartementetes svarteliste, selv om vedkommende
Fangene på Guantanamo kalles «fiendtlig stridende», et begrep som er fremmed både for amerikansk rett og for folkeretten. Bush-administrasjonen møter sterk kritikk fra jurister, menneskerettighetsorganisasjoner og medier, som fordømmer det juridiske vakuum Guantanamo-fangenes fortsatt holdes i. I nesten to år er rundt 660 «fiendtlig stridende» holdt internert i all hemmelighet på den amerikanske Guantanamo-basen på Cuba, i forakt for alle internasjonale bestemmelser. De ble tatt til fange i Afghanistan eller Pakistan eller er blitt utlevert av tredjeland. Erklæringer fra USAs president i forbindelse med «krigen mot terrorisme» er den eneste angivelige rettferdiggjøringen av dette fangenskapet. Per dags dato er det ikke tatt ut noen offisiell siktelse mot fangene, og ad hoc-militærkommisjonene som ble varslet i 2001, er fremdeles ikke blitt opprettet. Vi oppholdt oss på Guantanamo-basen i flere dager, men fikk aldri kontakt med noen av fangene. Det sørget general Geoffrey Millers menn for – generalen er leirens kommandant og sjef for Joint Task Force (JTF), som får sine ordrer direkte fra Pentagon. Journalister som besøker anleggene, blir holdt borte fra høysikkerhetsfengslene og får bare et glimt av fangene i Camp 4, hvor de «samarbeidsvillige» fangene holdes. Det er forbudt for journalister å snakke til fangene eller å svare på deres anrop. Guantanamo-basen opplevde en viss nedgangstid frem til høsten 2001 og krigen i Afghanistan, men har siden dette vokst uten stans. Den militære og sivile besetningen er tredoblet, slik at basen nå rommer 6000 sjeler. JTF-enhetene og fengselet er installert i en tidligere ubebygd sone. På kartene over basen finnes ingen tegn som antyder eksistensen av verken interneringssenteret eller de tallrike tjenestebygningene som omgir det. Når man nærmer seg høysikkerhetssonen, blir man tvunget til å kjøre videre i sikksakk mellom oransje sperringer, slik at vaktpostene lettere skal kunne kontrollere hver eneste bil. Etter at den muslimske fengselspresten og to tolker (feilaktig) ble anklaget for spionasje, er sikkerhetstiltakene blitt forsterket. Camp Delta er delt i fire og kan ta imot 1000 personer. Da vi var der, inneholdt den 660 fanger av 42 forskjellige nasjonaliteter. Den er omgitt av flere nettinggjerder i metall, som er dekket av grønn nylon og med piggtråd som det går høyspent strøm gjennom, på toppen. I cellene står lyset på hele natten, og de blir hele tiden overvåket av voktere som går runder eller sitter i vakttårnene. Forholdene er så ille at leiren har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av 21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson, kirurgen som leder fengselssykehuset, får 110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett som følge av depresjoner. 25 av dem får psykiatrisk behandling. En annen fange som har gjennomført periodiske sultestreiker i ett år, var også innlagt under vårt besøk og fikk tilført næring intravenøst. I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene nedslående. Det er enheter på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver celle måler knapt to ganger to og en halv meter. Veggene og dørene er av metallnetting, noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert med en fem minutters dusj tre ganger i uken – og med reglementert mundur for hver forflytning: hånd- og fotjern forbundet med lenker. I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående av menn som
