Beth Daponte

I 1991 ble golfkrigen behandlet på en slik måte av vestlige medier at man kunne få inntrykk av at det var en «ren» og nesten respektabel konflikt. Den amerikanske forsvarsministeren holdt showliknende «briefingmøter» for journalister. For dem som ikke hadde opplevd Vietnam-krigen kunne oppvisningene til Colin Powell, generalmajor for de amerikanske styrkene, og forsvarsminister Richard Cheney mest av alt minne om barnelek der småguttene viser frem militærleketøyet sitt. Noe som ikke ble stilt så åpenbart til skue var skjebnen til den irakske befolkningen etter krigen. De fleste journalister har problemer med å gjøre en «sak» på den vanskjebnen som møter et lands svakeste innbyggere – særlig når det gjelder barn og eldre med «for høy dødelighetsrate». De siste månedenes hendelser har fått mange til å lure på hvor mange sivile som døde under den første golfkrigen. Forskningen vi har utført på området har ført oss til å inndele det totale antallet irakske ofre i fem kategorier: sivile dødsfall som direkte følge av krigshandlinger, sivile dødsfall som indirekte følge av krigshandlinger, militære dødsfall som følge av opprør etter krigen, og sivile dødsfall som følge av opprør etter krigen. Det er hovedsakelig den første kategorien man er opptatt av. Den omfatter både dødsfall som skjer når bombene ikke treffer målet, når de treffer målet men også dreper sivile, når sivile blir truffet i skuddvekslinger osv. Ut fra øyenvitneforklaringer og opplysninger fra den irakske regjeringen som er bekreftet av øyenvitner, har vi kommet frem til et anslag på ca. 3500 sivile som kan ha blitt drept på denne måten. Om kartleggingen av ofre hadde stanset der, kunne man kanskje lettere ha holdt fast ved myten om den «rene» krigen. Men i forkant av krigen i 1991 ble det foretatt en rekke studier som indikerte at dødeligheten hos barn og nyfødte hadde falt drastisk det siste tiåret. I løpet av sommeren 1991, noen måneder etter de irakske styrkenes nederlag, foretok en gruppe forskere en spørreundersøkelse blant irakske kvinner i fertil alder om barn født etter 1985. Analysen av de tallene som kom frem ga følgende resultat: I 1991 var barnedødeligheten i Irak (antall døde spedbarn per 1000 fødsler) omtrent 93 per 1000, mot 37 per 1000 som ville ha vært naturlig dersom den forutgående tendensen hadde fortsatt. Avviket mellom disse to tallene resulterer i 110 000 «unødige dødsfall» knyttet til indirekte virkninger av krigen, herunder den skaden krigen påførte det sivile samfunnet og landets økonomi. Militære eksperter har hjulpet oss i å anslå antall døde i de andre kategoriene. Mellom 49 000 og 63 000 irakske soldater og offiserer ble drept fra januar til mars 1991 (bombingen av Irak begynte 17. januar 1991, og våpenhvilen trådte i kraft 3. mars). Om lag 5000 militære og 30 000 sivile (hvorav tre fjerdedeler hadde deltatt i kampen mot Saddam Husseins regime) skal ha mistet livet under de interne opprør som kom etter at koalisjonsstyrkene seiret. Antall drepte som indirekte følge av militæroperasjoner, for eksempel dårlige sanitærforhold, har vært svært mye høyere enn i de andre kategoriene. Og det var først etter krigen at disse ofrene ble mange. Om lag 7000 døde er barn under femten år. Hvordan skal vi forklare disse dødsfallene? Det at infrastrukturen i landet er blitt ødelagt har i stor grad bidratt til denne overdødeligheten. Sivile tap i etterkant av en væpnet konflikt