Dariusz Zalega

De største streikene siden kommunisttiden har i det siste lammet Polen. Mens de streikende krever høyere lønninger og mer trygghet, krever arbeidsgiverne og liberale økonomer økt privatisering. Arbeidsledigheten synker stadig, mens lønningene forblir de samme, samtidig som prisnivået øker. Selv om valget i fjor høst fjernet de nasjonalkonservative fra makten, har ikke den sosiale misnøyen forsvunnet. Den nye regjeringen har sammen med de store fagforeningene og mediene vendte seg mot protester som har bred støtte i befolkningen. Og dermed skapes det enda mer grobunn for uro. Vil Polen nok en gang endre Øst-Europas historie slik som i 1981?

Som region er polske Schlesien blitt meget stemoderlig behandlet av det «frie Polen». Området er forurenset. Tungindustri er gått av moten. Gruvearbeidernes krav støtter den nyliberale læren. Kort sagt, har Schlesien integrert seg dårlig i den virkeligheten som de nye myndighetene ville skape. i gruvene arbeidet over 400 000 mennesker i 1989–nå arbeider bare 123 000 mennesker her. På 60-tallet ønsket bare 9 prosent av de ansatte ved gruvene at deres barn skulle studere. I dag ønsker mer enn halvparten dette. Men fattigdommen er stor – mange mennesker i Zabrze, Ruda Slaska og Bytom lever av å angripe tog som transporterer kull.

Siden «realsosialismens» fall i 1989 har regjeringene i Polen vekslet mellom den ene og den andre politiske fargen som en annen vektskål. Høyresidens nylige seier kan også forklares ved det store nederlaget i det sosialdemokratiske partiet, som var preget av opportunisme og korrupsjon i årevis. De sendte polske soldater til Irak. Og de begynte de viktige reformene i arbeidslovene i 2002 for å begrense arbeidernes rettigheter. Nå kjemper også den seirende høyresiden åpenlyst for å oppnå et kulturelt hegemoni. Men denne regjeringen kritiseres for mangel på dialog, selv om de faktisk ble valgt på sitt løfte om en «samfunnspakt». Tvillingbrødrene Kaczynski skrøt av at de ville omforme Polen.