Apokalypsens hjemmesittere
Katastofeopportunismen brer om seg i USA med alarmøvelser, selvbergingsprodukter og tv-programmer om overlevelse. Stadig flere amerikanere gjør seg klare til undergangen.
Katastofeopportunismen brer om seg i USA med alarmøvelser, selvbergingsprodukter og tv-programmer om overlevelse. Stadig flere amerikanere gjør seg klare til undergangen.
Vestens lammende fascinasjonen for den «islamistisk-fascistiske» faren skygger for de avgjørende spørsmålene verden står overfor. I stedet for å vise vei ut av miljø- og samfunnsproblemene verden står overfor, har Europa blitt forført av forestillinger om en «sivilisasjonskonflikt». Er Vesten i ferd med å sakke akterut?
Konklusjonene som har blitt felt etter de franske «drabantbyhendelsene» i november 2005 framstår som hastverkspregede. Om de materielle skadene generelt sett var betydelige, var alvorlige personskader sjeldne. Var drabantbyopptøyene virkelig knyttet til etniske, kulturelle og religiøse konsekvenser av langvarig innvandring? Eller skyldtes det en omfattende eksklusjon fra arbeidslivet – i et større perspektiv den dystre sosioøkonomiske situasjonen til de som levere i disse betongbyene? Høyreregjeringene har måttet betale for deres iver etter å bygge ned alle sosiale støtdemperne som tidligere fantes. Urbane opprør dreier seg nesten alltid om «mangelen på respekt», eller «mangelen på anerkjennelse» av individet – særlig av den unge som kulturelt og politisk subjekt. De franske drabantbyene en ordentlig smeltedigel–man må kunne skille mellom det hverdagslige opprøret og den eksplosive energien og støyende livsgleden til en ny og ung generasjon.
De siste terrorangrepene i juli bare forsterker dagens kontrollindustri–enhver tragisk hendelse er et påskudd for å kreve mer åpen undertrykking. Institusjoner og selskaper ser i administreringen av frykt en varig kilde til makt, kontroll og profitt. Målet om sikkerhet mobiliserer nå verden, og hastverk rettferdiggjør handlinger uten demokratisk legitimitet. Overalt finnes et mylder av teknologiske svar på «sikkerhetsrisikoen». Koblede datasystemer (helsekort, kredittkort, elektroniske signaturer på internett, personlige opplysninger, sporing og kroppsavtrykk) skaper en ny samfunnsorden der staten og næringslivet oppnår en slags allmakt over individene. En «sivilisering» av hæren kombineres med en militarisering av undertrykkelsesapparatet–både offentlig og privat. I Norge er eksempelvis en forside i Aftenposten med justisminister Dørum som advarende ber oss være forberedt på terror, legitimerende for denne kontrollindustrien. Opprettholdelsen av permanent frykt skjer i en ideologisk arbeidsdeling mellom politikere, industrilobbyer, politimyndigheter og medier.
Er film i ferd med å endre sitt forhold til virkeligheten? Jo mer man ønsker å la virkeligheten innta lerretet, jo større risiko er det for at skuespillerne nedverdiges, tilskuerne blir sensasjonslystne, regissøren forsvinner eller forvandles til kikker. Regissørene trodde lenge at de kunne fange «Virkeligheten med stor V» i dokumentarfilm, eller gjenskape den med avanserte teknikker. Årets filmfestival i Cannes ser ut til å ville oppmuntre denne nye tilnærmingen, som må finne seg en plass mellom dokumentaren og illusjonen. Det er den fysiske konfrontasjonen som berører oss følelsesmessig, ikke ord som forteller hva som skal berøre oss.
Skal vi rett og slett bare slå oss til ro med at vi blir konstant overvåket? Det er tendenser til at nettopp det er i ferd med å skje. Vi lar oss overvåke i den tro at det gjør oss tryggere.