La den private sektors dyriske vesen brøle,» anbefalte The Economist nylig Brasils president Dilma Rouseff for å få fart på landets økonomi. Dette brølet kan allerede høres høyt og tydelig i Rios boligmarked, som har fått en solid opptur i forberedelsene til VM i fotball og OL.
1. august opprettet Brasils president Luiz «Lula» Silva Amazonasfondet. Fondet skal sikre midler til å bevare regnskogen. Mange private og offentlige investorer har kastet seg på, deriblant Norge. I september lovet Stoltenberg 15 milliarder kroner over fem år til fondet. Men ikke alle i Amazonas-regionen er begeistret for slike fond. Lokale miljøforkjempere påpeker at fondene gjør at utlandske selskaper kan kjøpe opp skogen, og mener det kun dreier seg om «nedhugging med en miljøvennlig fasade». Le Monde diplomatique har besøkt Amazonas-regionen.
Den franske kulturministeren skryter av den franske hiphop-kulturen. Har Sarkozys medsammensvorne tatt innover seg stemmene fra forstedene? På ingen måte. Kun de apolitiske trekkes fram, mens de samfunnskritiske må møte i retten. I motsetning til hva Sarkozy og co. sier, mangler ikke det franske forstadsopprøret stemmer.
«Musikk er framtidens våpen!» Slagordet ble lansert av nigerianske Fela [Fela Kuti, politisk aktivist og mannen bak afro beat, overs.anm.], og har aldri vært mer aktuelt. Tre album med tre grupper bestående av tidligere tuareg-opprørere som har byttet kalasjnikoven ut med gitar er et tydelig bevis på det. På midten av 1990-tallet deltok artistene i tuaregenes frigjøringskamp mot regjeringsstyrkene fra Mali og Nigeria. Gruppen Tinariwen oppsto på 1980-tallet i Muammar Gadafis treningsleirer. Medlemmene lærte å spille på elektriske gitarer som var laget av bensinkanner! «Vår målsetting var enkel: Vi ville frigjøre oss. For å lykkes med det, måtte vi utdanne oss kulturelt og skaffe oss utstyr. Gjennom musikken formidlet vi et budskap for å påvirke opinionen blant tuaregene.» Leder for gruppen var den karismatiske Ibrahim Ag Alhabib, som er født i Kidal i den nordlige delen av Mali, og som ble merket for livet av den harde undertrykkelsen av opprøret i 1963 i Adrar des Ifoghas: «Ilden har alt brent lenge/I vår tapte søvn/Våre dyr ble brent, våre gamle drept/Men vi samles nå i Kidal/For vi skal kjempe/Vær så sterke dere bare vil/Dere skal brenne i egen ild.» Tinariwen er blitt talerør for en hel generasjon, nemlig de som er «ishumar», berberspråkets avledning av det franske ordet «chômeurs» (arbeidsledige) og som betegner ungdom som på grunn av den store tørken følte seg tvunget til å forlate forfedrenes beitemarker og prøve å finne seg arbeid inne i byene i Algerie. De skulle utgjøre store deler av bataljonene som grep til våpen i 1990. Så ble det fred, først i 1992 i Bamako og så i 1995 i Niamey. Det var på denne tiden at Tinariwen spilte inn en kassett i Abidjan. «Det var begynnelsen på vår artistkarriere. Med platekontrakt i hånd, var det på tide å tilpasse seg samfunnet igjen.» Femten år og tre album senere, begeistrer Tinariwen en hel verden med sin eksplosive miks, som ikke ligger langt unna bluesen, i en røff og rural variant. Om de tidligere rebellene har lagt ned våpnene, har de ikke glemt kampen. «Vårt revolusjonære budskap er soleklart: En forbedring av levevilkårene, helsetjenester til alle, adgang til utdannelse og kunnskap, slik at folk skal kunne gjøre seg kjent med utfordringene i dagens verden, og da i første omgang faren for å miste alle holdepunkter i en globalisert verden.» Deres siste album heter «Aman Iman», som kan oversettes som «Vann, det er livet».1 Toumast, som betyr «folket» på berberspråket tamashek, er en annen gruppe. Gruppens leder heter Moussa Ag Keyna, og ble født i 1972 i en flyktningleir «et sted mellom Niger og Mali». Også han vervet seg til kamp, i Libya i 1987. Han ble alvorlig såret i 1993, og den unge mannen ble pleiet i Frankrike, hvor han bestemte seg for å bli musiker. «Gitaren ble dermed mitt gevær! Den rammet bedre sitt mål.» Elleve år senere gir han ut et album kalt «Ishumar»,2 «for de økonomiske problemene er fortsatt like aktuelle». Og klarsynt legger han til: «De som undertegnet fredsavtalene bør ikke glemme sine løfter. Mitt folk venter fortsatt på at det skal blomstre i ørkenen!» På albumet «Desert Rebel»3 samles musikere fra den «alternative» franske musikkscenen rundt Abdallah Oumbadougou, en av Tinariwens følgesvenner. Farid Merabet, som er medprodusent på denne «rettferdige» CD-en, kaller ham «den alle glemte etter fredsavtalene». Han omtales
Protestene innen musikken blir mer enn noen gang før raskt tatt til inntekt for den «gode» sak–opprøret blir gjort til en vare, gjerne utstyrt med et bilde av Che, eller den nødstilte, noe som iblant kan gi et tvetydig uttrykk. I Irak ble det til og med observert en tanks med bilde av Bob Marley. Og engasjement er for enkelte musikere en måte å holde seg i søkelyset på–og oppnå pene salg med små utlegg. Er dagens protestmusikk beskrivende, er den en kritikk av, eller et virkelig bidrag til brennbare politiske spørsmål?
