De siste skrittene mot menneskelig seleksjon
De genetiske verktøy vi har i dag åpner for at menneskearten kan fjerne seg fra homo sapiens på få generasjoner.
Genredigering
Hvordan endre et bestemt gen i det enorme DNA-molekylet? Med molekylærverktøy kalt nukleaser som gjenkjenner den bestemte sekvensen og klipper de to DNA-strengene på riktig sted. Metoden ble mulig for over tretti år siden med oppdagelsen av meganukleaser i gjærsopper, og senere med framstillingen av kunstige nukleaser kalt «zinc-fingre» på midten av 1990-tallet, og siden 2010 med avledede bakterie-aktivatorer. Bakterienukleaser kalt Cas (akronym for «Crisp-associated») har de siste årene gjort «redigeringen» langt lettere. Crispr er et akronym for det gåtefulle Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats – «Klynger med korte palindromiske gjentakelser med regelmessige avstander» – noe som kanskje høres mer ut som et litterært eksperiment à la Georges Perec enn molekylærgenetikk. Disse nukleasene blir enten injisert i levende celler eller, mer vanlig, syntetisert av disse cellene etter å ha gitt de midlertidig de nødvendige genene. Når DNA-molekylet er klippet på det ønskede stedet, kan man velge hvilken type reparasjon man ønsker. For eksempel inaktivere et skadelig gen ved å la sammenspleisingen skje av seg selv. Eller reaktivere et defekt gen, ved å gi cellene et DNA-segment med den riktige sekvensen. Eller modifisere funksjonen eller produktet av et gen ved å gi DNA-segmenter laget for formålet. Mulighetene er uendelige. Før man bruker de genetisk modifiserte cellene, forsikrer man seg med en resekvensering av hele genomet (eller lignende prosedyrer) om at den ønskede modifiseringen er til stede og at ingen andre uønskede endringer har skjedd. Jacques Testart er biolog, forskningsdirektør emeritus ved Institut national de la santé et de la recherche médicale (Inserm).
En enorm teknologisk bløff?
Genmodifisering blir ofte feilaktig presentert som et bevis på menneskenes «kontroll» over livet, men i virkeligheten er det en usikker og omtrentlig vitenskap. Modifiserte planter kan tolerere ugressmidler eller produsere insektgift selv. Men vi klarer fremdeles ikke å helbrede syke ved genterapi, og genmodifiserte dyr har ofte alvorlige handikap (sterilitet, diabetes, misdannelser) som ikke er direkte forbundet med det nye genet. Vi må også spørre oss om ikke bakteriene i menneskenes spiserør kan få nye egenskaper fra de nye genene som følger maten, som for eksempel resistens mot antibiotika. Er det hele drevet fram av den utopiske drømmen om dominans innen verdens matindustri?
Fremskrittets mystikk
Alle maktinstitusjoner søker enten å fornekte eller å utnytte vitenskapen
Folkets ekspertise
Alle samfunnsborgere kan ta avgjørelser i viktige spørsmål, bare de får nok kunnskap. Det er tanken bak såkalte innbyggerpanel eller konsensuskonferanser.
Kloningens skjulte sider
Både når det gjelder genmodifiserte organismer og terapeutisk kloning, er vitenskapsfolk delt i synet på konsekvensene av deres forskning. Det er opp til regjeringer, folkevalgte og samfunnet som helhet å avgjøre hvordan man skal forholde seg til denne nye teknologien.