Jean-Arnault Dérens

«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og kroatiske intellektuelle Wien-avtalen som hadde som mål å forene variantene av det språket som skulle få navnet serbokroatisk. Normeringen ble ledet av serberen Vuk Karadzic (1787–1864) og kroaten Ljudevit Gaj (1809–1872), som sto i spissen for den illyriske samlingsbevegelsen. Bevegelsen valgte dialekten stokavisk til sine aviser og til å bygge et kroatisk litterært språk, selv om det ikke var den dialekten man snakket i Zagreb. Med unntak av fransk, som ble påbudt i kongedømmet allerede i 1539 med Villers-Coterêts-ediktet og svært tidlig gitt offisielle normer med opprettelsen av Académie française i 1634, var mange språk i Europa ikke normert på denne tiden. Finsk og tysk ble først normert på slutten av 1800-tallet, mens moderne svensk ikke oppsto før på begynnelsen av 1900-tallet. I Hellas erstattet den lenge nedvurderte moderne gresken, dimotiki, den arkaiske katharevousa først i 1976. Serbokroatisk er faktisk et av de europeiske språkene som ble tidlig normert. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske». Normeringen anerkjente imidlertid flere varianter skrevet med to alfabeter som var knyttet sammen i et strengt korrespondansesystem: Enkelte bokstaver, spesifikke for det kyrilliske «serbokroatiske» alfabetet, eksisterer ikke på russisk eller bulgarsk, mens det latinske alfabetet må bruke diakritiske tegn for å uttrykke visse lyder – som hake (i form av omvendt cirkumfleks) plassert på ž («sj»), š («sh») og č («tsj»). Den fonetiske transkripsjonen av språket var basert på Karadzic’ prinsipp: «Skriv som du snakker!» Uttalevariantene blir skrevet. Det gjelder spesielt e-lyden, som stammer fra den primitive «iat» i de slaviske språkene. Det gir e i den ekaviske varianten, «je» eller «ije» i jekavisk. Fristelsen til å gjøre disse variantene til nasjonale trekk har alltid eksistert – ved å gjøre ekavisk til et kjennetegn for dagligtalen i Serbia, mens jekavisk dominerer i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Montenegro. I de kroatiske regionene Dalmatia og Istria finnes det en tredje ikke-anerkjent variant kalt ikavisk. Lingvistene skiller også mellom tre dialektgrupper ut fra måten man stiller spørsmålet «hva?» på: stokavisk, kajkavisk og cakavisk. Den første er den dominerende, mens de to andre formene bare finnes i noen områder i Kroatia. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske»: En bosnier, en kroat og en serber fra samme by eller region i Bosnia-Hercegovina snakker samme lingvistiske form, med samme aksent. Oversatt av redaksjonen. Jean-Arnault Dérens og Simon Rico er journalister i Courrier des Balkans.