To nye bøker har vekket nytt liv i den franske debatten om hva som får unge muslimer til å begå vold i islams navn. Dessverre overser bøkene innsiktene fra politisk sosiologi og holder fast på utdaterte idéhistoriske forklaringer.
Det finnes utallige grunner for franskmennene til å gjøre opprør: politiske skandaler med underslag og skattesvindel, kutt i offentlige tjenester og gavepakker til de rike. Det store spørsmålet er hvorfor det skjedde akkurat nå?
Hva vet vi om radikalisering av ungdom? En analyse av sakene som har vært innom fransk rettsvesen viser at nederlag på skolen, sosiale medier, ønske om å provosere, seksualitet og religion kan tippe ungdommer i
voldelig retning.
For å forstå hva som fører til radikalisering bør vi skifte fokus fra hvorfor til hvordan.
Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.
I Spania har et åpenlyst konservativt parti samlet Franco-nostalgikere. I Italia har den ene fløyen av det ytre høyre blitt stuerein, mens den andre jobber for separatisme.
Hviler demokratiets historie på en gradvis atskillelse av politisk makt fra pengemakt? Lenge var det bare de rikeste som fikk stemme og stille til valg. Kampen for universell stemmerett og godtgjørelse for å sitte i parlamentet viser at det har tatt lang tid å løse opp dette monopolet.
Sikkert og visst finnes det fortsatt incestuøse forbindelser mellom penger og politikk, slik den stadig tilbakevendende korrupsjonen (se Andreu Manresas artikkel) og klientelismen viser. Men rettsvesenet kjemper mot dem (se se Francesca Lancinis artikkel), til fordel for en fornyelse av elitene.
I en tid hvor milliardærer seirer i valg, som i Italia, Chile og New York, hvor pressgrupper, i Brussel og andre steder, setter klientenes interesser foran samfunnets (se François Ruffins artikkel), hvor statsledere og ministre konkurrerer om å innføre sparetiltak mens de deler ut penger til banker og andre kontakter, er det fortsatt mulig i en slik tid å styre uten å tjene de rike?
Underbetalte forskere i Storbritannia står uten stillingsvern. Disse forskerne produserer mer og er billigere for universitetene. Og æren for oppdagelser gjort av den «prekære» ansatte tilfaller gjerne forskningslederen.
Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».
Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere). De intellektuelle er alle avhengige av anerkjennelse fra media, bedriftsledere, embetsmenn og politisk ansvarlige.
Bakteppet for opptøyene er fremfor alt en sysselsettingskrise. Automatisering, informatisering og utflytting av virksomheter har lenge ført til massearbeidsløshet. Den franske etableringen av antikriminalitetsbrigader kalles av politiet selv en «militarisering» av yrket deres. Man glemmer altfor ofte at orden, på samme måte som uorden, skapes i fellesskap. Og mediedekningen av denne krisen bygget opp under forestillingen om at dette var en nasjonal bevegelse.
Terrorister er blitt kalt «en usynlig fiende»–en fiende det er vanskelig å skaffe beviser mot. Det sikreste man har er mistanken, og den holder til langvarige fengselsopphold i flere vestlige land.
