Klimaendringene setter spor i vidt ulike animasjonsfilmer: Internasjonale miljøorganisasjoner lager filmer som skal vise konsekvensene av klimaendringer og motivere til handling. En ny musikkvideo behandler temaet på surrealistisk vis. Og en kinoaktuell japansk familiefilm skildrer klimakampen allegorisk som en fantasyfortelling.
Den franske tegneserien Muchacho er en dannelseshistorie av stort format, der den unge hovedpersonens modning og Nicaraguas politiske omveltninger på 70-tallet kløktig utdyper hverandre. Den latinamerikanske jungelen har aldri vært varmere, fuktigere og mer sensuell enn i Emmanuel Lepages utsøkte fargetegninger.
Kan animasjon presentere virkeligheten sannere enn fotografiske dokumentarer? Ja, mener Fredrikstad Animation Festival og setter i november fokus på animert dokumentarfilm. Ved å låne flittig fra fiksjonsfilmens fortellermåter gjengir de fleste animerte filmene en subjektiv virkelighetsopplevelse. Sjangeren bryter ut av kortfilmformatet med den israelske krigsdokumentaren Waltz with Bashir.
NRKs nye talkshow Halvseint er kløktig karikert, herlig antiautoritært og fritt for snakkeprogrammers alminnelige selvhøytidelighet. Programmet er høstens gledeligste satireoverraskelse. Men egenreklamen om at dette er verdens første animerte talkshow er pinlig historieløs.
Etter den verdensomspennende suksessen med Kirikou-filmene, har franske Michel Ocelot laget en ny barnefabel om vennskap og fred. Azur og Asmar er hans mest direkte politiske film så langt. Den er et eventyr om toleranse på tvers av etniske og religiøse skillelinjer, eller for å si det med filmens troskyldige barneståsted: hvorfor kan ikke kristne og muslimer bare være venner?
TV-serien The Simpsons har harselert med meninger og nykker på tvers av den politiske skalaen. Nå er The Simpsons Movie kommet. Med filmformatet er både handlingsuniverset og de tematiske ambisjonene oppgradert. Men med kinolanseringen tar The Simpsons samtidig det endelige steget inn i konsumentkulturen serien har gitt inntrykk av å kritisere.
Marjane Satrapi har laget tegnefilm av den suksessrike selvbiografien Persepolis. Filmen var gullpalmenominert i Cannes, og med Steven Spielbergs produsenter på laget står den foran en omfattende internasjonal lansering. Persepolis gir et unikt innsyn i iransk kultur, politikk, religion og sosiale liv, samtidig som Satrapi forteller en allmenngyldig oppveksthistorie.
Tegneserieboken Fotografen blander reportasjefotografier og tegneserieruter i en nyskapende dokumentaropplevelse. Tegneseriereportasjer er en relativt ny sjanger, men er en av de mest interessante trendene i moderne tegneserier.
I den japanske økofantasy-filmen Origin kaster genmodifiserte trær menneskeheten ned fra toppen av næringskjeden. Mens postapokalyptiske eventyr forsvant med 80-tallet i vestlig populærkultur, er det industrielle samfunnets sammenbrudd et av japanernes yndlingspremiss.
Nyhetskanalen Aljazeeras nettsatiriker Shujaat Ali har provosert fram sensurfremstøt fra Washington og angrep fra bevæpnede islamister. Med et internasjonalt blikk og markant ikke-vestlig ståsted er han et realt lynnedslag i politisk flashanimasjon. Tegningene var en reaksjon på det Ali oppfattet som religiøs legitimering av voldsbruk. Det ble stort oppstyr, og islamske aktivister angrep avisens kontorer med full bevæpning. En filmsnutt som viste døde amerikanske soldater og en annen med drivstofftanker lagt over de kollapsende tvillingtårnene, førte til klager fra myndighetshold i Washington og filmene ble fjernet fra nettsiden.
Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk bygderomantikk. «Tredje riket på Österlen» har debutanten Liv Strömquist kalt en av hovedhistoriene i tegneserieboken Hundra procent fett (Ordfront Galago 2006). Ut fra egne skoleerfaringer skildrer hun oppsvinget for rasisme og nazisme i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Nasjonalt kom naziboomen til uttrykk gjennom Ny Demokratis valgoppslutning, Lasermannens drap på innvandrere i Stockholm og en stor ungdomskultur rundt «Vit Makt»-musikk. Strömquist forteller både analyserende og humoristisk om hvordan dette artet seg i Skåne. Det var svært mange nynazister på skolen, de var uniformerte og stemningen var truende med stadige voldsepisoder. Et hovedpoeng hos Strömquist er at oppslutningen for nynazistene i mindre grad var en direkte reaksjon mot innvandrerne. I Skåne fantes det nesten ingen innvandrere, bare uhorvelig mange rasister. Hun ser naziboomen mer som et uttrykk for sosial frustrasjon og det etablerte Sveriges unnvikenhet overfor stemningsbølgen. Uniformeringsforbudet, som ble innført etter et års bruduljer og forbød nazistiske symboler, førte til at de åpne nazistene forsvant fra Strömquists skole. Ny Demokrati falt ut av riksdagen ved neste valg. Det var igjen ro i folkhemmet. Strömquists røffe strek røsker imidlertid i den selvtilfredse fasaden: de nazistiske symbolene er trengt vekk, men de politiske holdningene mener hun holder stand – for eksempel ved at Socialdemokraterna adopterte og gjennomførte mye av Ny Demokratis flyktningepolitikk. Det er sjelden Strömquist er direkte selvbiografisk, som i «Tredje riket på Österlen», men hun har alltid et tydelig personlig utgangspunkt for sin politiske satire. Hun har beskrevet seg selv om anarkist og feminist. I et intervju med nettsiden Ung & Galen (www.ungochgalen.nu/reportage/intervju-med-liv-stromquist) erklærer hun at feminismen «räddade mitt liv». På videregående var hun sammen med en gutt som ødela selvtilliten hennes; han var aktiv og kreativ, hun skulle være stille og søt. Det trasige ungdomsforholdet er nok bakgrunnen for serien «Tre bergsäkra strategier för att bryta ner din flickväns psyke och göra henne besatt av dig», en besk selvhjelpsmanual for manipulerende menn. Hun tar også for seg temaet i den vittige «Min oskuld och den Europeiska Unionen». Mesteparten av seriene i boken er hentet fra Strömquists fanzine Rikedomen, som hun har tegnet en fem års tid. Dette er fanzineserier på sitt beste: oppriktig og umiddelbar, røff og freidig – slarvete men aldri slurvete. Politiske fanziner brister ofte fordi de blir for programmatiske eller lettvinte. Hundra procent fett er ensidig og agiterende, men med substansielle kunnskaper, snert og humor. Strömquist argumenterer interessant i en slags tegneseriekronikker, både om skjønnhetsideal (serien «Riots not diets») og imperialisme («Bengt äter barn»). Enda bedre er hun når hun fabulerer fritt, som i den utrolige «Män som aldrig borde fått ha sex» om kvinnebedårerne Jean-Paul Sartre, Ingmar Bergman og Timbuktu. Strömquist har levert en av årets friskeste svenske tegneseriebøker. Til sin egen frustrasjon har hun opplevd at også politiske motstandere elsker seriene og humoren. Hun tror det har å gjøre med at vi leser tegneserier på en annen måte enn prosa; snakkeboblene betyr at vi ikke tar det som sies på alvor. Det har hun nok mye rett i, men denne fordomsfulle lesemåten betyr også
TEGNESERIER. Forbudt av nazistene, glemt i tegneseriehistorien–hyllet av Thomas Mann. Den samfunnskritiske treskjæreren Frans Masereel foregrep med sine bilderomaner de moderne voksentegneseriene. Nyutgitte The City, opprinnelig fra 1925, er en suveren skildring av Weimar-Tysklands kontraster og spenninger.
Svenske Liv Strömquist lager fanzineserier på sitt beste.
TEGNESERIER. Som et av de første offisielle politiske dokumentene noensinne utgis nå 11. september-rapporten som tegneserie. Målsetningen er å gjøre teksten mer tilgjengelig og nå ut til nye grupper lesere. Tegneserieversjonen tilfører ikke noen nye analyser eller kritiske perspektiver, men er engasjerende og pedagogisk lagt opp. Den er også en påminnelse om sviktende oppfølging av rapportens anbefalinger.
nettserien Shooting War angriper der de etablerte avistegneseriene ligger lavt. Med handling i år 2011 er serien et satirisk bombardement av «krigen mot terror», men diskuterer også nyhetsformidlingens kår når alle skal blogge.
TEGNESERIER. De siste årenes råeste nordiske satireserie er Jørgen Bitschs OverDanmark. Nå er stripene samlet i eget album, en tragikomisk kavalkade over absurd retorikk, grådighet og manipulasjon. En usedvanlig oppsummering av dansk politikk i perioden 2003-5.
The Israeli Anti-Semitic Cartoons Contest.
Tegneserier. Selvransakelse, humor og konspirasjoner fyller rutene når amerikanske serieskapere drøfter sin nasjonale identitet i boken Roadstrips. De fleste er outsidere som sliter med å forankre seg i den amerikanske kulturen og myndighetenes politikk, men bidragene har samtidig en interessant tvetydighet.
Etienne Davodeaus prisbelønte Les mauvaises gens er en smart krysning av familiekrønike og analytisk essay. Med utgangspunkt i lokal arbeiderorganisering og aksjonisme, skildrer Davodeau moderniseringen og de politiske omveltningene i Frankrike fram til sosialistseieren i 1981-valget.
Hvem skulle trodd at en del av lørdagstegnefilmene som gir vestlige foreldre ro om morgenen kommer rett fra «ondskapens akse».
Tegneserier. José Bové må dø er tittelen på franske Juls humorserie der et storkonsern vil tjene penger på dukker av den velkjente alternativanføreren. Serien er en overraskende bestselger i hjemlandet, men har også blitt kritisert for å være både uansvarlig og direkte farlig.
Amerikanske Will Eisner var en av tidenes mest betydningsfulle serieskapere. Etter hans død foreligger nå mesterens siste verk
TEGNESERIER. Det israelske serieskaperkollektivet Actus Tragicus forteller frodig om terrorfrykt, myndighetenes manipulasjon og Holocaust som inntektsgrunnlag. Vi har sett på de viktigste utgivelsene gjennom kollektivets ti år.
Marjane Satrapi er den første iranske tegneserieskaperen som er utgitt i vesten. Fra sitt selvvalgte eksil i Paris skildrer hun suverent motsetningen i Iran mellom folks private livsførsel og det offentlige, behovsfornektende regimet.
