Med stadig mer selektive tildelinger fra de rundt tjue landene som gir penger til humanitært arbeid i verden, blir de vestlige humanitære organisasjonene mer og mer avhengige av private givere, mens de lokale organisasjonene marginaliseres.
I løpet av 2014 skal de amerikanske styrkene trekkes ut av Afghanistan. De vil forlate et land i ruiner og ekstrem fattigdom. Helsevesenet er verre stilt enn noensinne, på tross av milliarder i bistand.
I likhet med Haiti har den indiske delstaten Orissa opplevd mange naturkatastrofer. Erfaringene herfra med å satse på å styrke befolkningens økonomi og organisering, kaster et nytt lys på debatten om hjelpearbeidet og gjenoppbyggingen i Haiti.
Biafra-krigen blir regnet som startpunktet for moderne humanitært hjelpearbeid. Men hjelpen under krigen var svært tvetydig: Under Røde Kors-banneret ble det ikke bare fløyet inn mat og medisiner, det ble også gitt våpen og ammunisjon til ibo-separatistene.
Det uklare samarbeidsforholdet mellom humanitære og militære intervensjoner skaper forvirring og mistenksomhet i stadig flere kriseområder. Dette skyldes ikke minst NGO’ene (Non-Governmental Organisations) i stadig større grad blir finansiert av statlige og mellomstatlige institusjoner, noe som utfordrer deres kredibilitet som nøytrale aktører. Forespørsler fra NGO’ene om militær intervensjon kan i verste fall føre til utvisning av de humanitære organisasjonene, slik at sivilbefolkningen i kriseområder står igjen uten medisinsk hjelp og vitner. Dessuten, dersom ikke rollene oppklares og løsrives, vil konsekvensen være at NGO’ene og deres personell mister immuniteten de har hatt fram til nå. I løpet av de siste årene har stadig flere frivillige har måttet bøte med livet for deres engasjement i felten. NGO’enes handlingsrom avhenger av at de på ny stadfester en del grunnleggende holdepunkter.
