Pierre Rimbert

Høsten 1999 tok Günter Grass imot Pierre Bourdieu i sitt hus i Lübeck. Den tyske forfatteren og den franske sosiologen gikk gjennom samtidens sosiale og intellektuelle tilstand. Med dystre miner. Plutselig ble det liv i dialogen. Bourdieu: «De sier til oss: ’Dere er ikke morsomme’. Men tidsalderen er virkelig ikke morsom! Virkelig, det finnes ingenting å le av.» Grass: «Jeg har aldri gitt inntrykk av at vi lever i en morsom tid. Den infernalske latteren, som slippes løs med litterære midler, er også en protest mot den sosiale tilstanden.»Mikhail Bakhtin, L’Oeuvre de François Rabelais et la culture populaire au Moyen Age et sous la Renaissance, Gallimard, Paris, 1965. Hvis ikke annet er oppgitt er sitatene hentet herfra og oversatt til norsk. Grass som var godt kjent med Gargantua og viddet til François Rabelais, trakk bevisst fram protestaspektet i den hånlige holdningen. Advarsel: den «infernalske latteren» har ingenting til felles med underholdingen til de som selger et øyeblikks avkobling, eller den kyniske kaklingen mellom folk med stilltiende avtaler, og heller ikke med den kritiske latteren til folk som bygger seg et rykte ved å ruinere de mektiges anseelse. Det dreier seg om den opprørske latteren, en latter som har en tusenårig lang tradisjon. Når kan latteren bli et redskap for de undertrykte? Når den har et fundament i folket, når latterutbruddet slipper løs et helt verdenssyn og snur opp ned på relasjonene i den rådende samfunnsordenen. Disse tre momentene analyserte litteraturhistorikeren Mikhail Bakhtin i sitt berømte essay om François Rabelais, «Rabelais og den folkelige kulturen i middelalderen og renessansen», som ble publisert på midten av 1960-tallet. I hele det middelalderske Europa opplevde humorkulturen en voldsom utvikling. Verken føydalmaktens kontroll over kroppene eller Kirkens makt over sinnene klarte å forhindre kollektive feiringer. Karneval, pandemonium, banketter, komiske fester med røtter i de romerske saturnalia og opptog som parodierte den katolske religionsdyrkelsen mobiliserte massene. Kjemper og dverger, monstre og klovner strømmet ut på torgene og satte rytmen for livet på landet (innhøstingsfest), årstidenes gang, før og etter fasten. I andre spøker som var mer eller mindre knyttet til Kirken – som dårefesten, eselfesten, påskelatteren – krevde geistlig deltakelse. Her valgte man en «dårepave» mens utkledde prester sang obskøniteter og diakoner spiste blodpølser på altaret. Her holdt soknepresten den berømte «eselmessen» foran den firbeinte gjesten og avsluttet med et tredobbelt eselskrik i stedet for det vanlige «amen». DISSE UOFFISIELLE, MEN tolererte festene varte til sammen flere uker i året, og opptil tre måneder i de store byene. En sikkerhetsventil? Sikkert og visst. Men de kan ikke reduseres til det. For «de virker å ha konstruert ved siden av den offisielle verden, en annen verden og et annet liv, der alle menneskene i middelalderen mer eller mindre ble blandet sammen, en verden der de levde på bestemte datoer. Det ga verden en dualitet,» forklarer Bakthin. Det var ikke bare en intern subversjon av makten, men flyktige iscenesettelser av en utopi, i en historisk epoke da utviklingen til de økonomiske og sosiale kreftene ikke ga utsikter til en omveltning av samfunnsordenen. Denne andre verdenen var aldri så håndgripelig som under karnevalet, knutepunktet i middelalderens komiske kultur. Den offentlige plassen var karnevalets sted. I motsetning til den moderne gata, fantes det der alltid et potensielt publikum, en verden som alltid allerede var det. Lærde og idioter, bønder og