Remi Nilsen

En tendens i tiden i nesten alle demokratier er velgernes følelse av en uhellig allianse mellom pengemakt og politisk makt. Det har fått mange til å stemme i protest på partier og politikere som på ulike måter lover å angripe det «korrupte systemet». Men slike opprør har ikke rokket ved systemet, i stedet har de brakt enda mer tvilsomme folk til makten. Private penger får utvilsomt stadig mer makt over politikken de fleste steder. Mellom 2007 og 2012 ga de to hundre mest politisk aktive amerikanske selskapene donasjoner for over 5,8 milliarder på føderalt nivå. I samme periode fikk de 4400 milliarder dollar i subsidier, fritak og skatteletter (se «Preke for verden eller endre den»). I parlamentsvalget tidligere i år slo India imidlertid rekorden USA satte i 2016, med en valgkamp som kostet hele 8,7 milliarder dollar mot bare 6,5 milliarder for det amerikanske kongress- og presidentvalget for tre år siden. Men USA vil sikkert ta teten igjen med valget neste år, for summene har vokst drastisk etter at USAs høyesterett i 2010 fjernet de fleste begrensninger på private selskapers mulighet til å finansiere valgkamper, med begrunnelsen at selskaper er juridiske personer som har krav på ytringsfrihet. Selskapenes valgkampfinansiering er blitt så påfallende at Trump i valgkampen i 2016, med åpenbar suksess, kunne skryte av at han ingen måte var kjøpt og betalt, for han var så rik at det var han som kjøpte andre. I Russland er samrøret mellom pengemakt og politisk makt et grunnleggende trekk ved det politiske systemet. Jeltsins privatiseringer på begynnelsen av 90-tallet skapte en oligarkklasse som Putin i tiåret etter lovet å utradere, men i stedet byttet ut med folk fra sin nærmeste krets. I Brasil er korrupsjonen så endemisk at korrupsjonsetterforskningen «Lava Jato» som startet i 2014, avdekket bestikkelser til en horde av politikere fra så å si alle de partiene. Men, nærmest som et bevis på hvor dypt samrøret stikker, var det de minst beviselige anklagene mot Arbeiderparti-lederne Dilma Rousseff og Lula da Silva dommer Sérgio Moro valgte å bruke all sin energi på, med nøye utvalgte lekkasjer til pressen. Moro ble siden justisminister i regjeringen til høyreekstremisten Jair Bolsonaro, som vant valget etter at Moros etterforskning hindret storfavoritten Lula fra å stille i valget. At skikkelser som Trump og Bolsonaro kommer til makten under et ulmende opprør mot systemisk korrupsjon, er et symptom på skandaliseringen av politikken, der enkeltsaker om angivelig korrupt atferd, får all oppmerksomhet. Og det er enklere å «avsløre» dobbeltmoralen til de som har en tilsynelatende mer moralsk politikk – slik NRK nylig forsøkte å skape skandale av at Jonas Gahr Støre eier et sparefond som har investert i et kommersielt velferdsselskap – enn den «politisk ukorrekte» høyresiden som nettopp skryter av sin umoral. © norske LMD