Kollektiv kollaps
Konkurranse avler konflikter, snarere enn samarbeid, og når klimakrisen strammer seg til vil det få verden til å gli inn i stadig voldeligere konflikter.
Vår tids tese
Hva skjedde i Brasil?
Kappløp mot toppen
I skyggen av handelskrigen med Kina har USA forhandlet med Mexico om betingelsene for en ny handelsavtale, som kan erstatte Nafta-avtalen.
Laksens innvirkning
Omega-3-utvinning er blitt en gigantindustri og et like stort miljøproblem.
Robotenes politikk
Hvis automatisering bidro til at Trump så overraskende vant valget, hva har USA i vente om en stor del av yrkessjåførene automatiseres bort?
Frykten for den tomme arbeidsplassen
Har imperativet om å skape arbeidsplasser skapt et samfunn fullt av meningsløst arbeid?
Når veksten stopper
Etter lang tid med relativt høy befolkningsvekst kan Norge være i ferd med å så smått nærme seg den europeiske utviklingen, hvor veksten har stoppet opp i et flertall av landene og begynt å synke flere steder.
Utopien som brast
Annonsemodellen har ofte blitt framstilt som et nødvendig onde for å gi gratis tjenester, men siden det amerikanske presidentvalget i 2016 har plattformenes natur vist seg å være dypt problematisk.
NATO-kaos
NATOs nyformulerte rett til å gå til krig har hatt katastrofale konsekvenser. Libya ligger i ruiner, mens Irak-krigen har destabilisert hele Midtøsten og skapt grunnlaget for mye av kaoset i Syria i dag.
Den nye atomalderen
USA relanserer atomkappløpet.
Måtehold og presisjon
Mens Den islamske stat (IS) er i ferd med å utraderes i Syria, har krigen i landet tatt en ny og brutal vending. Den sju år lange konflikten har lagt store deler av landet i ruiner, men den lille kurdiskstyrte enklaven Afrin i nordvest har vært relativt uberørt av krigen og også tatt imot mange fordrevne fra resten av landet. Det endret seg da Tyrkia startet en omfattende luft- og bakkeoperasjon med det orwellske krig-er-fred-navnet «Olivengren» 20. januar. Afrin er en av tre kantoner i Nord-Syria som har vært styrt av det kurdiske partiet PYD (Parti for demokratisk union) siden
Putinparanoia
At USAs politiske establishment heller vil skylde på Russland enn å tenke tanken på politisk reform, lover ikke godt for det amerikanske demokratiet.
Demokratisk brudd
Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.
Uten horisont
Slutten på æraen med konkurrerende samfunnssyn og horisonter, der et system med konkurranse som kardinaldyd ble stående igjen uten konkurrenter, endret maktbalansen mellom samfunnsgruppene snarere enn å oppheve forskjellene.
Et annet Midtøsten
Krigen i Syria har gått inn en ny fase.
Menneskets sabbat
Hvordan tenke fellesskap uten klasse, tilhørighet og identitet?
Det tomme sentrum
De tyske sosialdemokratene har ikke lenger noen alternativ å tilby, og langt ute på høyresiden drømmer Alternative für Deutschland og de nye høyreradikale bevegelsene om å bli den store kulturelle og politiske motmakten
Sentrumspopulisme
En stadig tilbakevendende retorisk øvelse i sentrum av både norsk og vestlig politisk debatt, er å forsøke å koble ytre høyre til venstre-siden. Den seneste varianten er å forene dem via ordet populisme.
Tidskjøpet
Det franske politiske establishmentet, og EU, har kjøpt seg litt tid, men lite tyder på at de vil bruke den godt.
Det utenkelige
Partiene er i oppløsning, i likhet med tilliten til det politiske systemet. Etter Trump og brexit er det utenkelige ikke lenger fullstendig usannsynlig i Frankrike.
Utenfor systemet
Emmanuel Macron er et uttrykk for sentrumvenstres store problem i Europa de siste tiårene. En majoritet i befolkningen vil ha en annen politikk, og særlig en annen økonomisk politikk, men ingen troverdig koalisjon vil føre denne politikken.
Murer og våpen
På nesten alle kontinenter reises det nye murer og grensebarrierer, og militærutgiftene øker like ufortrødent.
Antipolitikk
Etter flere tiår med økende ulikheter, fallende lønninger og en stadig mer arrogant elite har mange amerikanere åpenbart villet sprenge hele systemet med en dynamittkubbe kalt Donald Trump. Valgresultatet skriver seg inn i en lang rekke «proteststemmer» både til venstre og høyre – fra Syriza i Hellas, Podemos i Spania og entusiasmen rundt Bernie Sanders til brexit og de høyreradikales frammarsj over hele Europa. På godt og vondt har ingen av protestene ført fram. Med Trump kan det endre seg. Endring som noe mer enn vage valgløfter ligger åpenbart i tiden. Endring til det bedre eller det verre. Det skremmende er at det kan se ut som om sosial-liberalerne i sentrum foretrekker det verre. I Demokratenes primærvalg strømmet folk til Bernie Sanders’ valgmøter, men i stedet for å gripe tak i den enorme entusiasmen og bygge en virkelig folkebevegelse ble kandidaturet hans unisont motarbeidet av den amerikanske pressen og partiledelsen. Deres kampanje mot Sanders var som et ekko fra Labour-ledelsens behandling av Jeremy Corbyn, hvor de gamle partitoppene heller vil senke hele partiet enn å tenke at en nyvalgt partileder som har doblet partiets medlemstall også burde ha gode sjanser til å vinne valg. Hovedkritikken mot både Sanders og Corbyn har vært at de ikke er «valgbare»: Sosialister vinner ikke valg, verken i USA eller i Storbritannia. Men det er nettopp politikken deres som har gjort de to gamle traverne populære, ikke personlighetene deres. De som derimot presenteres som valgbare har en påfallende mangel på politikk. Clinton gikk tilsynelatende til valg med CV-en i hånda som om det hele var et langtrukket jobbintervju hvor hun var overbevist om at hun var den best kvalifiserte kandidaten til stillingen. Som et tegn på hennes innholdsløse kampanje prøvde hun ut ikke mindre enn 85 slagord før hun falt ned på det intetsigende «Stronger Together». Kampanjelederen hennes måtte til og med spørre hva som skulle være hennes budskap (se side 12–13). Alt syntes å hvile på at hun, i motsetning til sin motstander, var en valgbar person med mye erfaring. Det postpolitiske samfunn møtte det postfaktuelle. Det påfallende med Trump er at han tross alle selvmotsigelsene og de hårreisende uttalelsene sine skilte seg ut fra Clinton ved at han faktisk kom med politiske forslag – en hel haug, selvmotsigende, barnslige og skremmende, ja, men det lignet politikk. Hans lemfeldige forhold til fakta er en integrert del av denne politikken. Han er selv budskapet: en forretningsmann som tar alle snarveiene, lyver og jukser for å ivareta sine interesser. Han gikk til valg på å gjøre det samme for nasjonen og forvandle klisjeen om nasjonalstaten som et AS til noe mer enn en loslitt metafor. Trump er et nasjonalkapitalistisk svar på en økonomisk og politisk krisetilstand, en autoritær bedriftsleder satt til å lede en demokratisk stat. © norske LMD Remi Nilsen er redaktør i norske Le Monde diplomatique
Døve ører
Legitim og velbegrunnet kritikk mot frihandelsavtaler møter døve ører i EU-systemet. Det vil på sikt bare forsterke uføret EU er i.