Remi Nilsen

Bin Laden er død. Den mytiske skikkelsen, symbolfiguren som var argumentet for to kriger og en udefinert og selvmotsigende «global krig mot terrorisme», som har innevarslet et endelikt for den liberale orden, som nettopp ble presentert som Al-Qaidas mål.

Atomalderen lot til å være over. På tross av snakk om atomkraft som en nødvendighet for å unngå klimaendringer, har det vært lite utbygging av nye anlegg de siste årene.

Oppvåkningen i den arabiske verden har satt Vesten på sidelinjen ideologisk, realpolitisk og begrepsmessig.

Det afrikanske paradokset–landene er svært rike på ressurser, men befolkningen blir bare fattigere–skaper stadig mer uro i Afrika. Mye av bakgrunnen for opprørene som nå sprer seg i Nord-Afrika, ligger i fallende kjøpekraft. Prisene stiger raskere enn inntektene til brorpar-ten av befolkningen.

WikiLeaks viser at indignasjonen er en politisk kraft på godt og vondt.

En politisk farsott viser det post-ideologiske blindsporet som hindrer enhver reell politisk endring. Vil det ramme Arktis, et av de siste store områdene som så langt har vært unndratt kapitalstrømmenes ressurslogikk.

Er ikke Tea Party-bevegelsen et uttrykk for at høyresiden har havnet i samme bakevje som venstresiden har vært i de siste tiårene, at også den er i ferd med å kjøre seg fast i en nostalgi for en tid som aldri har eksistert?

Hva vil vi med skolen? Debatten om skolegangens innhold og formål har rast kontinuerlig i verdens postindustrielle land de siste tretti årene, som et svar på det feilaktige spørsmålet ’hva skal vi leve av?’ kombinert med en årlig krisemaksimering hver gang Pisa-resultatene kommer strømmende inn fra OECD og hvert land oppdager at deres barn og unge ikke ligger på topp i alle fag og ferdigheter. Den ene reformen har avløst den andre ikke bare i Norge, men også over hele Europa og i USA. Samtidig som diverse liberalister aldri lar anledningen gå fra seg til å hakke på enhetsskolen, på staten som gjør alle like middelmådige og dermed undertrykker de flinke. Ingenting synes å hjelpe. Som den tidligere amerikanske viseutdanningsministeren Diane Ravitch forteller (se artikkel s. 24—25), har privatskolereformen hun var med på å innføre med såkalte charter-schools i USA, mislykkes kraftig. Elevene har blitt flinkere på de nasjonale testene, men ikke på så mange andre ting. Skolereformene, hvor gode de enn er, kjemper en fortapt kamp alene. SOM GYMNASLÆRER Pedersen bemerker, skjedde det noe en eller annen gang på begynnelsen av 1980-tallet. «Hvis jeg overvant det ubehagelige synet av å se unge mennesker sitte i sine blazere og få nervøse rykninger i øynene av kunnskap, innsikt, etc. etc., og fortsatte av pur ondskap, så var det alltid en av mine såkalte elever som fikk stansa meg, ved å rekke ei hand rett opp i været, og spørre, dvelende, langsomt, ironisk: Er dette pensum?» Debattiveren og (den ideologiske) kunnskapstørsten til «AKP-generasjonen», ble avløst av uinteresserte elever som ikke så noen verdi i kunnskapens innhold. På overflaten en ironisk overgang fra «totalitær» kultur med kritisk blikk, til en «demokratisk» tømming av kunnskapens relevans. Begrepet kunnskapssamfunn har blitt brukt så mye de siste tiårene at det ikke lenger er en klisjé engang. Men begrepet er utvilsomt presist, ikke i den forstand at samfunnet er spesielt kunnskapsrikt eller nødvendigvis produserer og sprer store mengder ny kunnskap, snarere at det er kunnskapsselgende. Kunnskapssamfunnet innebærer, som kjent, at kunnskap er blitt en vare, altså en form for en innpakking av et hvilket som helst innhold. Og som med alle varer finnes det to måter å profittere på den: enten ved stort volum eller ved å gjøre den kunstig knapp (patenter, copyright, osv). Problemet for skolen som institusjonen, er at den stadig tvinges inn en logikk om at den kun skal sørge for kunnskap i disse variantene av varen. Som Nico Hirtt påpeker (se artikkel s. 26–27), er dette tydeligvis EU-kommisjonens syn. Skolens oppgave er å sørge for en stor mengde «ikke-kvalifiserende» basiskompetanser, som de ufaglærte delene av næringslivet etterspør. Som OECD skriver: «Med disse [kompetansene] har arbeidsgiverne anerkjent nøkkelfaktorene for dynamikk og fleksibilitet. En arbeidsstyrke som har disse kompetansene er i stand til hele tiden å tilpasse seg etterspørselen og produksjonsmidler som er i konstant utvikling.» «Produksjonsmidler i konstant utvikling» er nærmest en selvmotsigelse siden produksjonsmidlene i postindustrielle samfunnene er kognetariatet, de «ikke-kvalifiserte» åndsarbeiderne som utfører store mengder enkelt intellektuelt arbeid til en relativt billig penge. Problemet er selvsagt at det er vanskelig å tjene penger i en verden full av overproduksjon. Så hva skjer når kunnskap blir basert på inntjening? Kunnskapens verdi blir bestemt av dens monetære verdi, snarere enn sannhetsverdi. Altså undergraver vareformen varens innhold, tømmer den for mening. Det kan dermed virke

Den offentlige glemselen er forunderlig effektiv når den møter store utfordringer.

Den enkleste forklaringen er ofte den mest sannsynlige, heter det etter William Ockham og hans barberblad. Det kan virke som 2000-tallets kriger og kriser er motivert av enkle drivkrefter.

Det som tidligere ble tatt for gitt som naturlover, er nå gjenstand for diskusjon.

Skiller forholdet mellom penger og politikk i Norge seg vesentlig fra land litt lenger sør i Europa?

Kampen om ny «kommunisme» innledes nå, med Google i spissen.

Et beklagelig spøkelse hjemsøker Europa. I stadig flere land forsøker stadig større deler av den politiske høyresiden å lage debatt om hva som kjennetegner sin nasjon, sin identitet, med mål om å ekskludere det som faller utenfor. I Danmark har spillet holdt på lenge, med et tiår langt forsøk på definere hva som er «danske verdier», forsøket har helst gått gjennom negasjon, gjennom hva som ikke er forenlig med dem. Sveitserne har gått til valg over om minareter er forenlig med «sveitsiske verdier». Sist ut nå er Frankrike og innvandringsminister Eric Besson som i relativt lang tid forsøkt å dra i gang en debatt om fransk verdier og identitet i forbindelse med forslag om å forby burka. Selv om flere meningsmålinger har vist at franskmenn flest ikke ser på islam som noen trussel mot hva enn de legger i «franske verdier», har ikke regjeringen gitt opp. Justisminister Michele Alliot gikk like før jul ut å sa at menn som lot kona si gå i burka burde fratas statsborgerskap, fordi de «ikke synes å dele våre verdier». I en ny etappe i verdibegrepets tragikomiske historie, verves dette opprinnelig relativistiske begrepet i den såkalte «kulturkampens» frontalangrep mot det som relativt arbitrært kalles «relativisme». Det begrepet Nietzche engang konstruerte som et kritisk begrep – definert av spørsmålet hvilken verdi en verdi har (hva som gir sannhet, Gud, osv. verdi) – er igjen blitt kamparena for en urovekkende velkjent vilje til homogenisering. TENDENSEN TIL å ville kvalifisere statsborgerskap bygger på en skummel logikk fra første halvdel av forrige århundre, da europeiske stater i hopetall forlot ideen om at statsborgerskap er en ukrenkelig rett, til fordel for en tanke om at statsborgerskap er noe man må gjøre seg fortjent til, noe man må leve opp til. Altså at man inndeler mennesker i forskjellige kategorier og fordeler politiske rettigheter tilsvarende. I stedet for universalitet, likhet for loven, manifesterer det seg nå stadig flere krefter som vil fordele rettigheter ut fra ekstrajuridiske forestillinger om forskjellige menneskers nærhet til visse «verdier». Hva som gir disse «verdiene» en bestemt verdi er uklart, eller hvorfor disse verdiene er bedre enn andre, synes ikke å begrunnes ut fra en nasjonal kultur eller «opprinnelse» som verdienes verdi. For snart hundre år siden innledet Frankrike ballet i 1915 med å vedta en lov som gjorde det mulig å frata statsborgerskapet til borgere med «fiendtlig» opprinnelse. Sju år seinere fulgte Belgia opp og åpnet for å ta tilbake statsborgerskapet til som var innvilget til borgere som hadde begått «antinasjonale» handlinger under første verdenskrig. I 1926 tok fascist-Italia opp stafettpinen og vedtok en lov som tillot å frata statsborgerskapet til borgere som var «ikke var verdig italiensk statsborgerskap». Med nazi-Tysklands Nürnberg-lover i 1935 ble logikken til det ekstreme ved å gjøre statsborgerskap noe man måte vise seg verdig til og som til enhver tid kunne bli fratatt.1 I OVER TJUE har det blitt hevdet at nasjonalstaten er i ferd med å visne hen, men i de samme årene har også nasjonal identitet og nasjonale verdier (se vår artikkel om den politiske instrumentaliseringen av «nasjonal identitet» i Elfenbenskysten og Usbekistan på s. 8) fått et enormt oppsving og radikalt endret det politiske landskapet. Det er lett å forklare nasjonalismen som nasjonalstatens dødsralling og reaksjonær frykt for globaliseringens endringer. Samtidig var det forrige århundrets modernistiske nasjonalisme ikke

Utslippstoppen bør ifølge klimaforskere komme innen 2020. Samtidig peker oppturen etter finanskrisen på nye problemer for produksjonsregimet. Vil de ti neste årene avgjøre planetens skjebne?

Man må legge ideologiene til sides for å redde miljøet, sies det. For at en ideologi skal få råde fritt.

Hvordan ser den nære digitale framtiden ut? Det juridiske rammeverket som for tiden er under konstruksjon for å forhindre brudd på opphavsretten og beskytte mot terror, truer med å sette drastiske begrensninger på den digitale friheten.

Det er førti år siden det første mennesket satte sine bein på månen og skapte en ny forhåpning for framtiden. Hva er vår tids framtidstro?