En reise fra Tel Aviv til Jaffa
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
Bare en times kjøring fra Gaza ligger den moderne israelske byen Tel Aviv. Like ved ligger Jaffa, «de triste appelsinenes by». De to byene er offisielt én
Uansett hvilke påskudd amerikanerne har for å angripe Irak (og samtidig opprette «demokrati i regionen»), så er denne krigen mulig utelukkende på grunn av den begredelige tilstanden den arabiske verden befinner seg i. Berlinmuren er falt, Sovjetunionen er gått over i historien, kloden er gått inn i en ny æra – og den arabiske verden er fortsatt håpløst lik seg selv. At det er de despotiske regimene som i overveiende grad er dominerende her, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Også andre regioner har hatt sine mer eller mindre langvarige perioder med tyranni. Men årene går sin gang uten at de arabiske samfunn klarer å generere massive bevegelser for frihet, demokrati og modernitet. Anakronistiske monarkier og militære regimer mer eller mindre forkledd i sivil sitter fortsatt på makten uten noen annen fast opposisjon enn islamistisk inspirerte bevegelser. Det virker som om araberne er dømt til å måtte velge mellom forskjellige former for undertrykkelse. I Vesten finnes det enkelte som konkluderer at Islam som sådan bærer i seg en anti-demokratisk spire, og som bevis for dette fremlegger de sitater fra Koranen. I følge denne strømningen, som i stor grad gjennomsyrer rasistiske kretser, skyldes denne «tilbakeliggenheten» hos araberne først og fremst dem selv, deres mentalitet, den religionen som de selv har oppfunnet og spredt, deres mangel på politisk kultur, osv. Til dette svarer araberne at det slett ikke er deres egen skyld, men at Vesten (kolonialismen, imperialismen, Israel) med overlegg har jaget dem bort fra moderniteten. Også de kan trekke frem frihetsdrepende fraser – denne gang fra Bibelen og evangeliene – som viser at korstogene og inkvisisjonen ikke var spesielt mye morsommere enn dagens islamisme. Særlig minner de om at den arabiske innflytelsen under sin gullalder i Andalusia var forbilledlig i sin toleranse, vitenskap og kultur. Men enten det nå er deres egen feil, andres feil, eller begge deler, så er det absolutt nødvendig å svare på følgende spørsmål: Hvorfor har araberne i så mange år virket som de har låst seg fast i sin (ærefulle) fortid, og er ute av stand til å gå inn i nåtiden? Dette er langt fra noe retorisk problem. Det utgjør en trussel mot verdensfreden. For noen år siden trykket en fransk avis en artikkel skrevet av en spesialist på militære spørsmål: han hevdet at planeten ikke særlig lenge kunne leve med lammelsen av verdens mest oljerike region. Han forutså at denne ustabile situasjonen nødvendigvis ville bli eksplosiv, og at Europa derfor var nødt til å reorientere sin militære strategi for å få muligheten til å intervenere i den arabiske verden. På en noe dunkel måte er president George W. Bush i ferd med å sette denne teorien om i praksis – men han gjør det «preventivt» (dvs. ved å skyte først). På en av sine videoer hevdet Osama bin Laden i en bisetning som knapt noen la merke til, at den arabiske verden har vært i forfall «gjennom åtti år». Hvorfor nettopp åtti år? Et kjapt regnestykke bringer oss tilbake til begynnelsen av 1920-årene: slutten av første verdenskrig, det ottomanske rikets fall, England og Frankrikes overtagelse av regionen. På dette tidspunktet gikk araberne ut av fire århundrer med tyrkisk formynderskap, for deretter å bli styrt av vantro. Dette forklarer bin Ladens bemerkning: ingen frelse utenom det muslimske styre (kalifatet). Men uansett hva han som enkeltperson mener, så