En liten forbedring i Frankrike
Resultatet i regionalvalget i Frankrike vitner ikke mye om at landet er truet av en fascistisk bølge som tvinger velgerne til å velge mellom det dårlige og det verste.
Resultatet i regionalvalget i Frankrike vitner ikke mye om at landet er truet av en fascistisk bølge som tvinger velgerne til å velge mellom det dårlige og det verste.
Et folk vil alltid svare på voldelig undertrykkelse med voldelig motstand, så lenge det ikke er knust og fullstendig underkuet.
Vil Frankrikes progressive partier snart overta Tokyos Kina-politikk eller Washingtons Venezuela-politikk?
Få amerikanske presidenter har vekket så mye entusiasme, men i hans memoarer framstår Barack Obamas tid i Det hvite hus mest som en anledning som ikke ble grepet.
Med krisepakken på 1900 milliarder dollar ser Obamas tidligere visepresident ut til å endelig ha lært av historien.
Den gylne middelvei selger ikke lenger. Tidligere levde den moderate pressen av annonseinntekter og forsøkte å nå ut så bredt som mulig. Nå må mediene kapre et mer engasjert og kravstort publikum.
Når man har først har funnet et forhatt mål som ingen ønsker å bli forbundet med, er det lett å utvide rommet for bannlysning og forbud.
Siden Washington ønsker å innta lederrollen i kampen for «demokratiet», bør satellittstatene være klar over at USA ikke er enig med seg selv om hvem som er hovedfienden.
Joe Bidens første utnevnelser til sin administrasjon har skuffet de som håpet på reelle endringer i Washington. Men selv denne moderate linjen vil stange mot et republikansk parti som Demokratene ikke har klart å knuse.
Den forferdelige forbrytelsen burde ha oppildnet befolkningens enstemmige støtte til lærerne. I stedet kjenner vi igjen en velkjent eim av «sivilisasjonskrig».
Når nasjonalister bryter med folk som står dem nært geografisk og kulturelt, er prisen de må betale for «uavhengigheten» ofte å underkaste seg fjerne makter som ser ned på dem.
Biden og Harris forplikter seg ikke til å gjøre stort mer enn Obama gjorde i sine to perioder. Det vil si fint lite.
Så snart krigslobbyen klirrer med Russland-bjella, hyler republikanerne og demokratene unisont i frykt – med redaksjonell støtte fra New York Times.
USAs bedriftsledere og konservative politikere vil gjøre alt for at folkebevegelsen skal slå seg til ro med harmløse symbolhandlinger.
For øyeblikket vrimler det med prosjekter om «verden etterpå», men de vil alle forbli like vidløftige som nytteløse så lenge de ikke angriper selve arkitekturen i EU.
En dag blir vi voksne igjen, i stand til å forstå og ta andre beslutninger, ikke minst om hvilken økonomisk organisering og hvilket samfunn vi vil ha.
Mye tyder på at koronakrisen, som finanskrisen i 2008, vil tjene de rike og mektige, mens regningen sendes til staten, med mindre vi krever en annen kurs. Med en gang.
EUs knefall for USA er ingen overdrivelse. Det viser de europeiske regjeringenes reaksjon på USA «fredsplanen» for Israel-Palestina-konflikten.
Demokratenes nominasjonsvalg er i gang. Hvis det ender med en utfordrer uten annet program enn å vende tilbake til tiden før Trump, risikerer Demokratene bare å skape nye Trump-skikkelser.
Chilenerne og libaneserne har i månedsvis demonstrert for et nytt politisk system, mens nye demonstrasjoner brøt ut i Frankrike i desember bare ett år etter «de gule vestene». Protester mot den rådende økonomiske og politiske orden er blitt den nye normalen.
Etter 35 år med privatiseringer, stadig færre gratis tjenester, kutt i stønader, og mistroisk kontroll på alle områder takket være internettet, har vi fått et presset samfunn, skåret inn til beinet, på felgen.
Skal Europa ha noe håp om å bli noe annet enn et amerikansk protektorat, må de europeiske landene forlate NATO.
Det er ikke lenger nok for Washington å selge litt mer mais eller elektronikk til Kina. Rivalen må isoleres og svekkes.
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.