Le Monde diplomatiques framtid
Når en avis ikke blir oppfattet som en vare, kan den stole på lesernes engasjement.
Revolusjonens århundre
Revolusjonen i Russland formet forrige århundre. Og nesten tretti år etter Sovjetunionens kollaps er spøkelsene tilbake
Tilbake på krigsstien
I fjor ga amerikanske velgere tydelig uttrykk for at de ville ha slutt på landets mange militære eventyr. Trump lovet at han skulle få en god «deal» med Russland. Det har hans politiske motstandere, egne partifeller, etterretningstjenestene og mediene gjort alt for å forhindre.
Illusjonen om de 99 prosentene
Vann koker ved hundre grader, det vet vi. Men det er ingen grunn til å forvente at samfunnet følger fysikkens lover. Det faktum at én prosent av befolkningen karrer til seg det meste av verdens rikdom gjør ikke de 99 andre prosentene til en solidarisk samfunnsgruppe, og enda mindre en politisk kraft på kokepunktet. I 2011 dannet Occupy Wall Street seg rundt en idé og et slagord: «Vi er de 99 prosentene som ikke lenger aksepterer grådigheten og korrupsjonen til den ene prosenten.» Ulike rapporter hadde nettopp vist at nesten alt av det økonomiske oppsvinget etter finanskrisen hadde gått til
Politikk for avpolitisering
«Politikken for avpolitisering og demoralisering» har vunnet en solid seier, men kampen har bare så vidt begynt.
De glade årene
I deres øyne har stormen passert. Donald Trump og brexit har nesten blitt manet helt bort. EUs ledere er over seg av begeistring etter Emmanuel Macrons store seier i det franske presidentvalget. En av deres svorne kommentatorer er henrykt og går så langt som å si at det er «den første viktige bremseklossen mot populistbølgen». De nye franske lederne kribler i fingrene etter å utnytte øyeblikket til å tvinge gjennom EU-kommisjonens nyliberale politikk med en ny reform av arbeidsloven. En yngre, mer dannet mann som ikke er like ribbet for forestillingsevne og karisma, vil nå videreføre sin forgjengers politikk. At
Dypstaten
Hvis Eisenhower sto opp fra de døde, ville han sannsynligvis lagt visse medier til sitt «militærindustrielle kompleks».
Politikken tar hevn
Første runde i presidentvalget har vært preget av politietterforskninger og medier besatt av meningsmålinger. Samtidig blir stadig flere franskmenn kritiske til landets og EUs institusjoner. Men de er fanget av le vote utile i valget mellom ytre høyre eller å fortsette med dagens politikk.
Noen lærer aldri
I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.
Amerika først
Allerede i sin første tale som president brøt Donald Trump med forgjengerne sine. I en arrogant tone og med knyttet neve lovet han at slagordet America first betyr at «en ny visjon vil styre landet». Han erklærte at det internasjonale systemet som USA skapte for 70 år siden ikke lenger har noen annen funksjon enn å tjene USA – eller annen skjebne enn å synke hen. Denne ærligheten ødelegger sinnsroen til de andre landene, spesielt de europeiske, som later som de tror at det finnes et demokratisk atlantisk fellesskap som er fordelaktig for begge parter. Med Trump har maskene falt.
Kremls marionetter
Den 9. februar 1950, da den kalde krigen var på sitt kaldeste, tordnet en ennå ukjent republikansk senator: «Her i hånden min har jeg en liste på 205 personer som utenriksministeren vet er medlemmer i Kommunistpartiet og som likevel fortsatt arbeider for og utformer utenriksdepartementets politikk.» Joseph McCarthy var i ferd med å gå inn i USAs historie gjennom nedrighetens dør. Listen fantes ikke, men det antikommunistiske hysteriet og utrenskningene som fulgte ødela livene til mange tusen amerikanere. I år er det intet mindre enn den patriotiske lojaliteten til USAs kommende president som vil bli lagt under lupen. Med sin administrasjon av generaler og milliardærer er det god grunn til å frykte hans inntog i Det hvite hus. Likevel virker Demokratene og mange vestlige medier mer besatt av den snodige ideen om at Donald Trump er Kremls «marionett», og at russisk hacking var årsaken til at han ble valgt. Det er lenge siden den mccarthyiske paranoiaen, men Washington Post plukker opp tråden igjen med en lang sak om at det finnes «over 200 nettsteder som bevisst eller ubevisst, publiserer eller gjengir russisk propaganda» (24. november). En kald vind farer over Vesten. Nesten hvert eneste valg blir sett gjennom et russisk prisme. For å bli mistenkt for å tjene Kremls onde planer holder det at man stiller spørsmål ved de økonomiske sanksjonene mot Russland eller de antirussiske holdningene til CIA – en institusjon ingen mener er ufeilbarlig eller hevet over kritikk. Det gjelder både Trump i USA, Corbyn i Storbritannia, eller så vidt forskjellige kandidater som Jean-Luc Mélenchon, François Fillon og Marine Le Pen i Frankrike. I et slikt klima våger man knapt å tenke på hvilken flom av indignasjon som ville kommet om det var russerne som avlyttet Angela Merkels telefon i stedet for amerikanerne, eller om Google hadde levert milliarder av data samlet inn på nettet til Moskva snarere enn å gi dem til amerikanske NSA. Barack Obama var muligens ironisk da han sa om Russland, «et mindre og svakere land» enn USA: «De må forstå at det de gjør mot oss, kan vi gjøre mot dem.» Vladimir Putin er fullstendig klar over det. Våren 1996 var landets syke og alkoholiserte president, den korrupte arkitekten bak politikken som hadde skapt sosialt kaos i landet, umåtelig upopulær. Han overlevde utelukkende på en uttalt politisk og økonomisk støtte fra Vesten – og en flom av mistenkelige stemmesedler. Slik ble Boris Jeltsin gjenvalgt, yndlingen til demokratene i Washington, Berlin og Paris (selv om han hadde sendt tanks mot det russiske parlamentet, noe som førte til at over hundre mennesker mistet livet i desember 1993). Fire år senere bestemte han seg for å overføre all makt til sin trofaste statsminister, den elskverdige Vladimir Putin. Oversatt av redaksjonen
Amerikansk avsporing
Intelligensrasismen i de amerikanske mediene og Demokratenes partielite legger veien åpen for autoritære menn som er mer opptatt av indoktrinering enn opplysning.
Thatchers arvtakere
Har det virkelig blitt for mye å forvente at folk sparer sin politiske energi til ideer de faktisk tror på?
De marginaliserte i midten
Kan en så bisarr outsider som Donald Trump slå en så erfaren kandidat med så mange støttespillere som Hillary Clinton? Alt avhenger av et glemt Amerika.
Scener fra den republikanske borgerkrigen i Alabama
Hvordan kan en eiendomsspekulant fra New York som har vært gift tre ganger være så populær i de religiøse sørstatene?
Glimt av en ny venstreside
I en tid med langvarig økonomisk krise i de fleste vestlige land vitner nye politiske krefter om en politisk utålmodighet. En utålmodighet som ofte forvandles til sinne. Sosialdemokratene ved makten er nå blitt hovedmålet for dette sinnet.
En tid for sinte menn
Den kapitalistiske modernitetens løfter om fred og velstand hadde allerede forduftet før finanskrakket i 2008. Nå er turen kommet til dens kultur, ånd og dens dannede, men svikefulle ledere.
Den kyniske kampen mot ytre høyre
Mens den økonomiske politikken EU har påtvunget dem har ført flere nye partier i front i Spania, er det Front national som tjener på misnøyen i Frankrike. Motstanderne tar til seg partiets politikk, og paradoksalt nok tjener de på partiets framvekst.
En dum og tankeløs krig
Drapene i Paris 13. november har fått Vesten til å trappe opp militæroperasjonene i Midtøsten. Regionen synes dømt til evig krig. Et dusin utenlandske land fra USA til Russland, Iran til Tyrkia, er enige om å knuse IS militært, men det er også det eneste de er enige om.
Frankrikes fall
Den franske regjeringen fôrer paranoiaen til golfmonarkiene for å selge dem enda flere våpen.
Mediemotstand i et dystert klima
Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt tydelige: finansmarkedene, de multinasjonale selskapene, ratingbyråene, eurogruppen, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB), den tyske pengepolitikken og dens sosialliberale håndlangere. Makten til disse aktørene, og deres felles interesser, forklarer delvis hvorfor noen av forsøkene er beskjedne og kapitulerer, mens andre nøler og lider under det. Denne diagnosen er treffende, men ufullstendig. For den mangler et avgjørende element som ofte blir analysert i denne avisens spalter, men i stor grad ignorert de fleste andre steder, spesielt av de politiske kreftene som burde ha det som en sentral prioritering. I Athen viste dette elementet hvor skadelig det er, da Syriza motsatte seg diktatene fra EU. I London gikk det raskt til angrep på den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn. I Madrid vil vi se det samme hvis Podemos vinner valget i desember. Hva snakker jeg om? Jo, måten mediemaskineriet fininnstilles for å diskvalifisere alle prosjekter som kan gå imot aksjonærenes makt. Og hvorfor skulle det være annerledes, når de som eier mediene stadig oftere også er de som står bak næringslivskonsentrasjoner og tjener store summer på børsoppføringer? I Frankrike, for eksempel, tilhører nå seks av de ti største formuene folk som eier mediekonsern. En av medieeierne, Patrick Drahi, er også Israels rikeste. Mediesektoren er sentral for offentlig debatt, økonomi, kultur, fritid og utdannelse, men det er vanskelig å se noen politiske forsøk på å motvirke faren som ligger i denne utviklingen. Litt som om alle sier til seg selv: Vi vil se når den tid kommer, nå har vi andre prioriteringer, andre saker som haster. Et ideologisk parti Vi vil se? Vi har sett. Regjeringen til Alexis Tsipras, som kom til makten i Hellas i januar, satset litt ubetenksomt på at solidariteten mellom de europeiske folkene som var utsatt for sparepolitikken, ville gjøre det lettere å motsette seg den tyske staheten. Syrizas allierte på kontinentet er splittede og svake av mange grunner, og det er en av forklaringene på hvorfor dette håpet feilet. Likevel må et viktig moment ikke utelates. I seks måneder fordreide medienes behandling av grekerne debatten som var underveis. Og de forsøkte å hisse opp den europeiske opinionen med påstander om hva en gresk gjeldslette ville koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. De store nyhetsmediene – inkludert de som elsker å komme med prekener om at nasjonalstatene tilhører fortiden – finner i de samme nasjonalstatene et middel til å forhindre en kontinental solidaritet med den greske venstresiden. I en annen medieverden ville Hellas kanskje ikke blitt framstilt som en dårlig betaler som vil skape ytterligere problemer for kreditorene, men som fortroppen i en europeisk kamp mot en mislykket sparepolitikk. Fellesskapets kostnader ved skattelettene som de rikeste skattebetalerne har fått i tretti år, eller redningspakkene for de private bankene, har aldri blitt beregnet – og angrepet – med samme iherdighet for hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. 27. august gikk de vestlige kreditorene, som var så urokkelige når det gjaldt den greske gjelden, med på å slette deler av Ukrainas gjeld.
Pengenes primærvalg
I 2012 brukte Barack Obama og Mitt Romney én milliard dollar hver på valgkampene sine. I stedet for å gi penger til en kandidat i 2016, har New York-milliardæren Donald Trump bestemt seg for å stille selv: «Jeg tjener 400 millioner dollar i året, så hvilken forskjell gjør det for meg?» I 1992 lovet en annen milliardær, Ross Perot, «å kjøpe Det hvite hus for å gi det tilbake til amerikanerne som ikke lenger har råd til det». I likhet med Perot, vil Trump sannsynligvis mislykkes, men ikke uten å ha, på sitt vis, avdekket hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer: «Jeg er en forretningsmann. Jeg gir til alle. Når de ringer meg, gir jeg. Og vet dere hva, hvis jeg trenger noe fra dem to år senere, ringer jeg dem. Da er de der for meg.» Tidligere senator for New York og kandidat i demokratenes primærvalg, Hillary Clinton, var «der» også: «Jeg ba henne komme til bryllupet mitt og hun gjorde det. Vet dere hvorfor? Hun hadde ikke noe valg, fordi jeg ga penger til stiftelsen hennes.» Hvis man vil ha en ubestikkelig president, foreslår Trump, må man velge en av de som korrumperer! En dom i USAs høyesterett i 2010 fjernet de fleste begrensningene på politiske pengegaver. Siden har de superrike fått dele ut penger nærmest uhindret. New York Times forklarer det rekordstore antallet republikanske kandidater i primærvalget (17) med at «nesten alle kandidatene i primærvalget har en milliardær i ryggen, noe som betyr at valgkampen deres nå er skilt fra deres evne til å samle inn midler fra velgerne.» Jeb Bush har allerede omdefinert kategorien «små pengegaver»: For de fleste kandidatene er det mindre enn 200 dollar, for ham er det mindre enn 25 000 dollar. Tre milliardærer – Charles og David Koch, og Sheldon Adelson – er blitt republikanernes hovedsponsorer. Koch-brødrene som avskyr fagforeninger, sier de vil bruke 889 millioner dollar på neste års presidentvalg, samme sum til begge de to store partiene. Wisconsin-guvernøren Scott Walker synes å være deres favoritt, men tre av konkurrentene har svart på invitasjonen deres med håp om å få noen øre. Walker forsøker også å forføre Sheldon Adelson, landets åttende rikeste person og en stor beundrer av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Men Walker er ikke den eneste som smisker med den åttiårige milliardæren. For to år siden mente Adelson at USA burde sende atomraketter mot Iran snarere enn å forhandle med landets ledere. De 17 republikanske kandidatene hadde kanskje denne uttalelsen i hodet under debatten 6. august, der de alle var mot den nye avtalen mellom USA og Iran. Oversatt av R.N.
Et Europa vi ikke lenger vil ha
Eurogruppens renkespill mot Hellas avslører et dysfunksjonelt EU. En tvungen føderalisme presser seg fram i Europa, mens fiendskapet mellom EU-landene paradoksalt nok er større enn på lenge.
Støtt Hellas
Tyskland har akseptert en midlertidig avtale med Hellas, men kampen er langt fra over. På spill står framtiden til det europeiske demokratiet.