Serge Halimi

Bibi Aisha var på forsiden av Time Magazine 9. august 2010. Uten ører og neser, lemlestet av afghanske Taliban, påstås det. I Iran ble Sakineh Mo-hammadi-Ashtiani pisket for utroskap, og har også blitt dømt til døden med steining. Hennes ennå intakte ansikt er blitt et symbol på motstanden mot regimet i Teheran. De to kvinneansiktene maner til ettertanke, men om hva? Ikke villskapen til de islamistiske afghanerne: Russerne hadde allerede erfart den i en tid da Vesten med de medieintellektuelles velsignelse bevæpnet fundamentalistene. Fotografiene avslører heller ingenting nytt for oss om regimet til Mahmoud Ahmadinejad: Valgfusket og den brutale undertrykkelsen av opinionen, som blant annet inkluderer henging, er velkjent. SNARERE ENN Å vekke ettertanke, står ikke disse bildene i fare for å fortrenge den ved å knytte et uimotståelig symbol (lemlestelsen som man gjerne skulle ha straffet, henrettelsen man ønsker å avverge) til et hasardiøst strategisk prosjekt (trappe opp krigen i Afghanistan og sanksjonene mot Iran)? Jo mektigere symbolet er, desto mindre trenger man å argumentere for prosjektet, følelsene godtar det refleksjonen ville ha stoppet. For å gi mening til sin lidelsesfortelling om Aisha, valgte Time Magazine følgende tittel: «Dette vil skje hvis vi trekker oss ut av Afghanistan». Et par dager tidligere hadde de 77 000 dokumentene Wikileaks offentliggjorde, vist det moralske, politiske og militære nederlaget i den vestlige krigføringen. Men et sjokkerende bilde krever langt mindre tid enn å lese gjennom flere tusen sider – et bilde uten opplysning. I LANG TID HAR tilhengere av dødsstraff forsvart denne straffen med å dytte foran seg grufulle drap, fortrinnsvis av barn. En rekke tiltak som angriper borgernes frihet, som å kunne komme og å gå uten å bli observert og dokumentert – overvåkningskameraer, systematiske narkotester, strengere fengselsstraffer, kjemisk kastrering av seksualforbrytere – har blitt vedtatt i kjølvannet av et sjokkerende bilde, av en forbrytelse som den de nye tiltakene kanskje kunne ha avverget. Sikkert og visst kan et «symbol» også bidra til rettmessige kamper – tenk bare på Guernica eller Abu Ghraib. Men en impulsiv mobilisering utelukkende på bakgrunn av sjokk kan raskt bli erstattet av motsatte følelser, for lageret av tilgjengelige ofre er uut-tømmelig. VIL LEMLESTELSENE få overhånd «hvis vi forlater Afghanistan»? I alle tilfeller har ikke «vår» tilstedeværelse forhindret at de blir begått … Taliban mangler heller ikke bilder av sivile som har mistet kroppsdeler eller blitt drept av vestlige missiler. En dag vil Time Magazine kanskje trykke et av dem. Vil det havne på forsiden? Hva vil tittelen bli? Oversatt av R.N. En amerikansk journalist som kjente Aisha, har avslørt at det i virkeligheten var hennes stefar som gjorde det, med samtykke fra lederne i landsbyen, for å hevne en «æreskrenkelse». Se Ann Jones, «Afghan Women Have Already Been Abandoned», The Nation, 12. august 2010.

Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid. Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.» Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem. At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksje­meglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer); en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.» For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess» for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen. Oversatt av R.N.

20. april i år trodde verken kinesiske investorer eller britiske pensjonister at oljeflaket utenfor Louisiana skulle ramme dem så fort. På ulykkesstedet mistet elleve plattformarbeidere livet, fiskerne i Bay Saint-Louis mistet levebrødet sitt, befolkningen i Mexicogolfen mistet sine brune pelikaner og fikk nærmiljøet sitt ødelagt.

Spekulantenes betalingsproblemer har vekket mye misnøye hos folk og tvunget regjeringene til å distansere seg litt fra finanssektoren. Men fortsatt er det de som signerer sjekkene som formulerer lovene, i Brussel så vel som i Washington. Er den aksepterte korrupsjonen blitt en integrert del av demokratiet? Le Monde diplomatique ser nærmere på forholdet mellom penger og politikk i verden.

Britisk valgkamp i bakvendtland.

Hvordan kan man unngå å se det komiske i at høyresiden plutselig har falt pladask for sekularitet, feminisme og fritenkning?

Statene reddet bankene uten å kreve noe i gjengjeld. Bankene har kommet til krefter igjen, og vender dem mot statene. De innleder en utpressing av statene som baserer seg på avsløringen av nedrighetene de selv har anbefalt dem. For når den offentlige kreditten minker, øker lånerentene ?

Seksti år etter Mao Zedongs erklæring fra 1. oktober 1949 siterte Hu Jintao sin fjerne forgjenger (både tidsmessig og ideologisk): «Kina står i dag oppreist takket være sosialismens framskritt». Gjenreisningen er forbløffende. Det er lenge siden Kina har latt seg ydmyke eller stykke opp av Europa eller Japan. Og enda bedre, deler av befolkningen opplever en velstandsøkning. Men at dette skulle ha noe med sosialisme å gjøre, er en annen sak. Det er så langt fra virkeligheten at man til og med kan si at den kinesiske veksten (9,6 prosent i 2008 og 8,7 prosent i 2009) delvis har erstattet det sviktende amerikanske lokomotivet. Slik bidro Kina til å stable på beina et kapitalistisk system som har opplevd sin verste krise siden 1929. Globaliseringen har blitt såret i Washington, men har frisknet til Shanghai. I RØDERE TIDER handlet ordtaket «vinden fra øst vil feie vekk vinden fra vest» om noe helt annet enn at Kina skulle bli et av verdens største eksportland og et eldorado for de store kjøpesenterkjedene: Franske Carrefour har 156 sentere og britiske Tesco har 72. Den amerikanske giganten Wal-Mart hadde ikke vært like mektig uten den grove utbyttingen av kinesiske arbeidere som gjør at kjeden kan presse ned prisene (og konkurrentene). Hvis verdensutviklingen skal måles etter slike forandringer, har vestlige businessmiljøer lite å frykte. Wall Street Journal fryder seg: «Kina er og blir et ekstremt attraktivt marked for vestlige selskaper som vil vokse. Alle vet at det er disse vekstmarkedene som vil hjelpe verden ut av krisa.» Metallarbeidernes fagforening i USA er betydelig mindre entusiastisk. Den har bedt Washington om å anmelde Kina for dumping. Men det er ikke lenger mulig å redusere «den kinesiske modellen» til en eksportøkonomi drevet av billig arbeidskraft. Landet ønsker å styre sin utvikling i retning sitt indre marked og styrke båndene til andre økonomier i regionen. En handelssone på linje med Den nordamerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) eller EU blir mer aktuelt. Den vil – slik regelen nesten alltid er – favorisere de mektigste sektorene i det dominerende landet. I år vil Kina antakelig gå forbi det langt mindre befolkede Japan og bli verdens nest største økonomi. Innen 2026 kan Kina til og med bli størst, ifølge den amerikanske banken Goldman Sachs. HVA KOMMER KINA til å bruke makten til? Verken på G20-toppmøtet eller på klimatoppmøtet i København viste landet noen tegn til å ville tale de fattiges eller sør-landenes sak. Kinas utviklingsmodell forfører, men framfor alt dem som ønsker å forene økonomisk vekst, handelsliberalisme og stabilitet med makten til et halvt politisk, halvt industrielt oligarki. «Beijing-konsensusen» får stadig flere tilhengere blant vestlige sjefer. Oversatt av G.E.

Skattepenger har blitt øst ut til bankene, og gitt store offentlige underskudd. Men de styrende vil heller kutte velferd enn å øke skattene.

Å risikere livet for «demokrati» på fremmed jord er allerede en kolossal utfordring, men er det virkelig verdt å dø for Hamid Karzai?

Hvordan sørge for uavhengig kvalitetsjournalistikk i en tid med sviktende inntekter?

Internett alene kan ikke gis skylden for den uavhengige kvalitetsjournalistikkens dårlige kår.

Obamas forsøk på å reformere et sørgelig helsesystem, har avslørt hvor møllspist det politiske systemet i USA er.

Selv om innholdet i Obamas tale i Kairo 4. juni ikke var nytt, er det mye som tyder på at han ikke har mistet kontakten med sin progressive fortid.

Er europeerne maktesløse overfor det institusjonelle maskineriet foran valget til nytt Europaparlament i juni?

De siste tretti årene har revolusjonstanken blitt redusert til et spøkelse på historiens kirkegård. Selv i en tid med omfattende økonomisk og økologisk krise, virker det ikke som om tanken på radikal samfunnsomveltning vil bre om seg slik den har gjort så mange ganger siden 1789. Le Monde diplomatique ser nærmere på fortidens, nåtidens og framtidens revolusjonære framskritt, feiltrinn og forhåpninger. Går vi mot en ny revolusjonær tid, eller har historien virkelig fått en ufullendt slutt?

Mot slutten av 1800-tallet var de fremste tilhengerne av proteksjonisme konservative. De fryktet at import av billige varer kunne føre til sosiale omveltninger. Britiske aristokrater hadde imidlertid ingen problemer med å tilpasse seg frihandel.

Det som var en kjettersk tanke i går, er i dag blitt opplagt.

Europaparlamentet mener båndene mellom EU og NATO må bli tettere. Har NATO noen eksistensberettigelse etter 20 år etter Berlinmurens fall?

Israel bomber EU-finansiert infrastruktur sønder og sammen. Hva gjør EU?

Hvilke interesser tjener politikere som hopper fram og tilbake mellom regjeringsposter og privat næringsliv?

Var det ikke slik at finanskrise og økonomisk nødhjelp legger grunnlaget for ny start, for en ny verden med mange ulike stemmer?

De gigantiske redningsoperasjonene rettet mot verdens banker viser at alt er mulig. Så hvor er venstresiden?