Kun en radikalisert venstreside kan redde Europa
Sparepolitikken i EU er ikke «for radikal» som enkelte venstrekritikere hevder, snarere tvert imot, den er for overfladisk. Den er et forsøk på å unngå krisens faktiske røtter.
Sparepolitikken i EU er ikke «for radikal» som enkelte venstrekritikere hevder, snarere tvert imot, den er for overfladisk. Den er et forsøk på å unngå krisens faktiske røtter.
Demonstrantene bar tre flagg side om side – bosnisk, serbisk og kroatisk – forent i et radikalt krav om rettferdighet. Og denne gangen har folket avslørt ledernes etniske løgner.
Det er ikke de store kreative geniene som nå hjelper vanlige late folk, det er vanlige skattebetalere som hjelper de mislykkede «kreative geniene».
I juli avsatte den egyptiske hæren en folkevalgt president med støtte fra den harde kjernen av demonstrantene som styrtet Mubarak for to år siden. Sirkelen er dermed tilsynelatende sluttet: Demonstrantene som krevde demokrati hyller nå et antidemokratisk militærkupp. Hva har skjedd?
Vi vet hvorfor folk demonstrerer i Hellas og Spania, men hvorfor er det trøbbel i rasktvoksende land som Tyrkia og Brasil? spør Slavoj Zizek.
Tenk på den klassiske tegnefilmscene med katten som bare fortsetter å gå etter å ha passert kanten av stupet, uvitende om at hun ikke lenger har fast grunn under beina – hun faller først når hun kikker ned og ser at hun henger i løse lufta over avgrunnen. Er ikke dette slik kypriotene må føle det om dagen?
Dagens frimarkedsfundamentalister avfeier kapitalismens mange nederlag som tilfeldige uhell og ender opp med en naiv framskrittstro som ser løsningen i en enda mer «autentisk» realisering av «det frie marked». De forsøker dermed å slukke bålet med å helle bensin på det, skriver Slavoj Zizek.
I den europeiske krisen dukker stalinistisk sofisteri opp igjen, for å forsvare en styrende elite som ikke vet hva den gjør. Vestens krise handler like mye om demokrati som om økonomi.
Obama anklages ofte for å splitte det amerikanske folket i stedet for å samle det. Men hva om det er nettopp dette som er så bra med ham? I krisetider er det et akutt behov for en ekte splittelse – mellom de som vil fortsette som før og de som skjønner at endring er nødvendig.
Dokumentaren The Act of Killing gir en unikt og dypt forstyrrende innsikt i den globale kapitalismens realisering av mennesket som det åndelige dyret.
I The Dark Knight Rises viser Hollywood seg ute av stand til å forestille seg ekte folkemakt uten vold. Men tanken om at Occupy-bevegelsen kan ta makten og etablere et folkedemokrati på Manhattan er åpenbart absurd. Hvorfor drømmer da en Hollywood-kassasuksess om det?
17. juni går grekerne igjen til stemmeurnen. Valget står mellom pragmatisk fornuft eller markedsideologisk galskap. Og det angår oss alle, for Hellas er ikke et unntak, men et testområde for en ny sosio-økonomisk modell med universelle pretensjoner. Europa må reddes fra frelserne.
Shakespeares mesterverker lar seg som mesterverk lett flyttes i tid og rom. Med unntak av
Coriolanus, den britiske skaldens siste og notorisk militaristiske og antidemokratiske tragedie. I sin filmatisering begår Ralph Fiennes det mesterstykket å flytte stykket til vår tid og bryte den lukkede sirkelen av fortolkningsmuligheter,
skriver Slavoj Zizek.
De «antikapitalistiske» protestbevegelsene i Vesten er offisielt rettet mot markedets brutale logikk, men er i praksis protester mot den gradvise forvitringen av en privilegert økonomisk posisjon. Det tradisjonelle borgerskapet er i ferd med å forsvinne, til fordel for en ny gruppe lønnsarbeidere: De som gis en merverdilønn i bytte mot sosial stabilitet.
Etter at arbeid og tortur har blitt outsourcet, etter at ekteskapsbyråer har outsource dating, ser amerikanerne at de i lang tid også har latt sitt politiske engasjement bli outsourcet. De vil nå ha det tilbake.
I deres iver etter å beskytte den jødisk-kristne arven, er disse nye fanatikerne rede til å forsake selve kjernen i den kristne arven. Den virkelige trusselen mot den europeiske arven er folk som Breivik, selverklærte forsvarere av Europa som dreper «av kjærlighet» til Europa.
Vestbredden og Israel er i dag i praksis én stat. Dermed er ikke løsningen to separate stater, men én sekulær, flernasjonal stat uten apartheid.
Det fantes ikke rom for kompromisser her, på samme måte som da kommunistregimene ble utfordret på slutten av 1980-tallet. Enten ville hele Mubaraks maktkonstruksjon falle, eller så ble opprøret absorbert og forrådt.
De folkelige opprørene i de arabiske landene viser at den sanne antagonismen er mellom religiøs fundamentalisme og den radikale venstresiden, snarere enn mellom diktatur og liberalt demokrati.
Så langt har WikiLeaks-saken vært fremstilt som en kamp mellom WikiLeaks og det amerikanske imperiet. Det WikiLeaks truer er imidlertid maktens formelle funksjon. De virkelige målene her er ikke de skitne detaljene og individene som var ansvarlige for dem; med andre ord ikke så mye dem som har makten, som makten i seg selv, dens struktur.
Finanskrisen, statsgjeldskrisen og nå de gigantiske kuttene i velferdsstatene over hele Europa viser at vi er i ferd med å gå inn i en ny epoke. Velferdsstaten står for fall. Keynesianismen er forlatt. I Madrid, Athen, Bucuresti og Paris vitner folkets sinne om et grunnleggende ønske om endringer. Men den europeiske venstresiden mangler både vilje og en politisk strategi til å følge opp og skape reelle endringer. Er en framtid med permanent økonomisk unntakstilstand den eneste mulige?
Utvisningen av romfolk fra Frankrike viser bare toppen av isfjellet i det nye politiske landskapet i Europa, der rasistisk regresjon til stammekultur presenteres som forsvar av kristne verdier.
I Kina finnes det ikke bare en privat kapitalistøkonomi og en kommunistisk politisk makt. Begge er sammenvevd i et dobbelt system med en tilsynelatende velfungerende stat og et «ikke-eksisterende» Parti utenfor og ovenfor loven. Ifølge Slavoj Zizek viser Richard McGregors The Party at det 20. århundrets kommunisme må ses i lys av en langt mer kompleks dialektikk mellom stat og parti.
Askeskyen fra vulkanutbruddet på Island viser hvor falskt betryggende det er å tro at vi har kontroll over miljøet og at våre beslutninger alene kan forhindre en global miljøkatastrofe.