Ordet fanger
Joachim Langs skildring av nazistenes propagandamaskin kan virke parodisk, men dokumentarklipp av den virkelige Goebbels minner om at politikken ofte leverer de beste karikaturene.
Filmkritiker
Joachim Langs skildring av nazistenes propagandamaskin kan virke parodisk, men dokumentarklipp av den virkelige Goebbels minner om at politikken ofte leverer de beste karikaturene.
En skuespillerinne uten oppdrag stiller i et sjekkeprogram der en av deltagerne er en seriemorder. Tilløp til forutsigbarhet kompenseres av nøktern regi og mer enn habile skuespillere.
Ungdomsskildringen Fitting In er en sjelden blanding av keitete opptrinn og finstemt eleganse, og unngår lettbent nok å tynges av diagnosen hovedrollen får underveis.
Identitets- og minoritetsproblematikk redder den newzealandske oppvekstskildringen Uproar fra å fisle ut i en beskjedenhet som grenser til tafatt. Sympatiske hovedroller hjelper også.
At visse mennesketyper får passet påskrevet kan være en sann svir, men blir ofte en noe ensidig fornøyelse. Animerte malerier fra 1800-tallet bøter på ensidigheten, men helt redelig er Bøndene ikke.
Leting i historiske gravkamre resulterer i fotogene skatter fra tid til annen, og det er høydepunktene i den italienske filmen La chimera.
Den selvbiografiske mediesensasjonen Baby Reindeer viser hvordan stalking blant mye annet leit er snoking ad extremis. Selv pirrer serien så mange slags kikkerinstinkter.
En tendens i den siste tidens filmer er at regissørene går rundt grøten og dyrker «vibber» i stedet for å mate publikum med teskje. Hva skyldes det?
I Monster blir barns uutgrunnelige påfunn undersøkt i fragmenterte tilbakeblikk med stadig nye nyanser. Publikum med sans for alternerende versjoner får i denne filmen munnen full – og vel så det.
Den tolvårige hovedpersonen i Scrapper bor alene og er altfor gatesmart for sin alder. Så dukker hennes ukjente og ikke fullt så modne far opp. Relasjonen lugger fra første stund, i en innfallsrik oppvekstskildring fra regidebutanten Charlotte Regan.
Rettssaken i Fritt fall tegner et fasettert bilde av et ekteskap så svekket at det kan ha endt i drap eller selvmord. Filmen gir også en hjerterå skildring av nedverdigelsen i å være siktet og umyndiggjort mens privatlivet blir nyhetsstoff.
Atmosfæren er gammelmodig rock and roll, tango og vodka. Stillferdige mennesker møtes med snaue replikker i provisoriske iscenesettelser. Aki Kaurismäki er en av få nålevende regissører som viser hvor basal filmkunst kan være.
Med et hjerte av gull: I rollen som kongens elskerinne Jeanne du Barry betoner regissør Maïwenn de skjebnesvangre konsekvenser av de såkalt nære ting.
Erik Gandinis galleri av mennesker fra hele spekteret av jobbrelasjoner gir et fasettert og urovekkende bilde av vårt forhold til arbeid.
Filmen om den første smarttelefonen skildrer en hektisk produksjonsprosess og særlig en til dels kaotisk lansering. Den kunne gjerne hatt mer av det første.
Svik, mord og hevn er sentrale bestanddeler i en arkaisk japansk fortellertradisjon kalt «jitsuroku». Motivkretsen lever i beste velgående i mangaserier og utallige filmer med hevn som drivkraft. En eksemplarisk tradisjonsbærer er Toshiya Fujitas Lady Snowblood fra 1973.
Når Nick Cassavetes lager film basert på en virkelig historie om bortføring av tenåringsjenter, skulle utgangspunktet være rikt på muligheter. Ikke alle valg han tar er innlysende.
Når artistens egen datter står for portrettet, bør det ikke overraske at dokumentarens fokus er personen heller enn fenomenet, den overarbeidede mor framfor artisten. Noe bransjekunnskap tilføres likevel med Donna Summers privatliv, som ikke var uten dramatikk.
Nøkternt observerende eller slapt konstaterende? Publikum vil trolig deles i synet på denne halvkvedede medlidenhet med den aldrende keiserinne Elisabeths åk.
Elegance Brattons auteur-debut The Inspection er avstemt, ryddig og med en imponerende ledig flyt, også med tanke på at filmen er om hans egne erfaringer som homofil rekrutt i den amerikanske marinen.
I Rainer Werner Fassbinders filmer er man gjerne dominerende, underdanig eller begge deler, som hovedrollen i Petra von Kants bitre tårer fra 1972. François Ozon brukte femtiårsjubileet til å gjøre noen små justeringer i sin nye versjon av tyskerens kammerspill.
Javier Bardem drar mye av lasset i dette beherskede myldrebildet av en spansk arbeidsplass som produserer vekter. De ansattes forskjellige relasjoner til sjefen munner ut i et vitalt hverdagsdrama med tilløp til situasjonskomikk.
James Ivorys dekorative produksjonsdesign kan være avskrekkende for publikum som frykter ufarliggjøring av de grelle klasseforskjeller som skildres. E.M. Forsters sosiale engasjement er likevel ikke til å ta feil av i den elegante trettiåringen Howards End.
Crimes of the Future viderefører motiv kjent fra høydepunktene i David Cronenbergs filmografi: bisarr bioteknologi, lystpreget selvskading og grådig fokus på kroppens innside, gjerne via nye åpninger.