Sverre V. Sand

Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.

Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.

Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.

Den forholdsvis unge regissøren Xavier Dolan må fremdeles også kalles lovende, på godt og vondt. De mer sympatiske trekkene i filmene hans gir imidlertid håp om noe bedre.

Her kan ligne science fiction med sitt forhold mellom mann og operativsystem, men uten så altfor hardt trykk på science. Og hvor fiktivt opplegget er, må nesten overlates den enkeltes tro på hovedrollens innlevelsesevne.

Paolo Sorrentinos siste, Den store skjønnheten, føyer seg til en imponerende filmografi, hvor en livstrøtt, til tider suicidal verdensanskuelse får en paradoksalt vital formulering. Tematikken er makt, status og tapsfornemmelser, samt transaksjonene der i mellom.

Hvor godt man liker filmen om Apple-mannen Steve Jobs, er som så ofte et spørsmål om filmvaner, men i vel så høy grad om hvor høyt man setter hovedrollen og produktene hans, og dernest i hvilken grad filmen gir form til tenkningen bak produktene.

Det vestlige ungdomsopprøret har vart i over 60 år. Og filmmediet har vært med hele veien, fra uropprørerne Marlon Brando i The Wild One og Paul Newman i Hud til årets The Bling Ring og Spring Breakers.

Innblikk er stikkordet for både The Butler og A Late Quartet, virksomheten bakenfor den offentlige opptreden: Diskusjoner, konflikter og rivalisering i orkestret, streif av debatter og forhandlinger i Det hvite hus.

Er den ene et produkt av den andre? Jan Ole Gersters debutfilm Oh boy overlater tolkningen til publikum, mens hovedpersonen – tankefull og forhåpentlig – vandrer omkring i Berlin.

I Sofia Coppolas The Bling Ring trekkes de kjendisfikserte fram i lyset, ut av skyggetilværelsen som pikante bimotiv i hennes tidligere filmer.

I Paradis: Håp setter Ulrich Seidl tenåringsjenters famlende grublerier opp mot de voksnes vaklende selvbeherskelse. Seidl avstår fra å forklare dem og godt er det.

Spørsmålet om sukring av pillen er bare en av mange utfordringer reklamemannen René påtar seg når han går med på å lede opposisjonens mediekampanje mot Augusto Pinochet.

Dokumtentaren Bully viser hvilken institusjon trakassering har blitt i skolebarns hverdag, og etterlater noen spørsmål om lærerstandens og myndigheters ansvar.

Hvem er god og hvem er ond i en verden der alt er endevendt? Den «gode» leiemorderen Tul ser verden opp ned etter en skade, som et mulig symbol for en nasjons politiske forvirring.

Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.

14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.

Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.