Sverre V. Sand

Ulrich Seidls Paradis er en stemningsmessig huskestue, der eksaltert humor og humør veksler med det grelleste ubehag i beskrivelsen av en vestlig verden på nachspielstadiet.

14 kilometer er en påminnelse om hvor såre enkel en film faktisk kan gjøres, i en ubarmhjertig fortelling om tre unge mennesker som velger å forlate sine fødeland – og hvorfor.

Gitt finanssektorens sentrale og foruroligende rolle i vestlige samfunn finnes det overraskende få fiksjonsfilmer om den. J. C. Chandors Margin Call forsøker å bøte på mangelen. Og reiser spørsmålet om fraværet av finansfolk med dårlig samvittighet som klasket ned i fortauene på Wall Street høsten 2008.

Dra på ferie sammen, gå hverandre på nervene, snakk ut: Blant litt mange enkeltskjebner og et litt vassent publikumsfrieri finner vi et forpint kjærlighetsdrama som knapt har vært å se på film tidligere.

Robert B. Weides dokumentar om filmskaperen og mannen Woody Allen er en gave til alle gamle fans, kanskje særlig oss frafalne: et hyggelig gjensyn med både høy- og lavmål i karrieren. For medlemmer av klubben som neppe vil ha medlemmer som ønsker medlemskap.

En dokumentar om tradere på gølvet og en dokumentar om de siste sauecowboyene skildrer to høyst ulike næringer. Til tross for innbyrdes forskjeller, har de mer til felles enn at begge representerer eksotiske bransjer i solnedgang.

Vi må snakke om Kevin er en sterk og noe tendensiøs historie som underbygges med alle fagets knep. Regissør Lynne Ramsay er en visuell virtuos, men blir overdrevent didaktisk i fortellingen om et sterkt fortegnet bøllefrø som oser av uforholdsmessig forakt, umotivert fiendtlighet og demonstrativt lite empati.

Debutant Schleinzers trivielle hverdagsrytme gjør en grotesk historie utholdelig. Han forfører oss et godt stykke på vei til en innlevelse på overgriperens premisser, mens disse motarbeides kontinuerlig av udådens realitet.

I Møte i Toscana spiller den anerkjente regissøren Abbas Kiarostami på hovedrollenes fordommer og forventninger, og i siste instans publikums, i en overraskende sprek film.

Den ujevne regissøren Wim Wenders viser ofte begavelse i dokumentarfilmene sine. Med Pina føyer han et nytt tilskudd til en respektabel rekke av sympatiske kunstnerportretter.

To av filmkunstens milepæler hadde premiere for femti år siden: Michelangelo Antonionis Natten og Alain Resnais’ I fjor i Marienbad. Begge viser en filmkunstnerisk selvstendighet som til dags dato er uovertruffen. Med det reiser de spørsmålet om filmkunsten har utviklet seg siden. Hvor banebrytende kan en banebrytende regissør være idag?

Dokumentaren POM Wonderful presents: The Greatest Movie Ever Sold viser hvordan filmer sponses til verden.

Jean-Pierre og Luc Dardenne fokuserer de evige spørsmål i dagsaktuelle problemstillinger. De belgiske prisgrossistenes beherskede framstilling av opprivende skjebner ender denne gang i en lysere, mer forhåpningsfull film enn vi tidligere har sett fra dem.

Årets sommerfilmer kretser rundt parforholdets velkjente problemstillinger. Det ulykkelig forelskede paret i den ene filmen har fine følelser, men litt for mye av dem. Hovedrollene i den andre har et nesten usunt pragmatisk forhold til parringsleken.

Arbeidere på verdens største søppelfylling blir engasjert av en kunstner i et prosjekt bestående av resirkulert materiale. Dokumentarskildringen av denne prosessen har blitt en oppbyggelig og sympatisk historie i belastet terreng–og i en vel så belastet filmtradisjon.

Etter den beherskede The Wrestler leverer Darren Aronofsky noe som ligner en katalog over egne fortrinn og svakheter som regissør. Det ser ut som han forholder seg til Kunstfilm som Village People til indianere og politimenn. Likevel er Black Swan en tour de force av visuelle finter og fortellerteknikk.

Mark Wahlberg og Will Ferrell gjør pladaskflauser og søkte vitser med bravur, men de kunne godt ha lagt lista litt høyere. The Other Guys er ellers noe av en stafettløype av kjente situasjoner de vil harselere med.

I mars i år tilsto Khalid Sheikh Mohammed (i et lukket militært avhør på Guantánamo) å ha halshugget Daniel Pearl. Filmen A Mighty Heart, regissert av Michael Winterbottom, er basert på enken Mariane Pearls fortelling om mannens skjebne. Winterbottom har en åpenbart journalistisk teft for tematikk og formidler Pearl-tragedien som en nøktern og kompetent thriller. Winterbottom har en lang rekke filmer av politisk karakter bak seg. Han er en regissør som påkaller respekt og sympati, om ikke alltid nesegrus beundring. Vi ser nærmere på regissøren – og den nye filmen.