Norske Beate Arnestad viser seg som en av Norges mest interessante internasjonale filmskapere for tiden. Etter at hun grep an tamilenes situasjon på Sri Lanka, fulgte hun en talende rettssak etter folkemordet i Rwanda. Dokumentarene viser stadig enkeltmennesker i pressede situasjoner.
Hva kan en uke på Haiti fortelle om folkets strev for å komme seg opp etter jordskjelvet. Hvor langt kan man gå som observatør med kamera? Én ting gir seg i alle fall til kjenne: De etablerte elitene holder på makten.
I Haiti–Kuppet, Faldet, Katastrofen gir mangeårige Haiti-boer Jørgen Leth en detaljert innsikt i det politiske spillet som lenge har vært Haitis bane. I sentrum for Haitis skjebne står Aristide, frelseren som ble korrumpert.
I de nordkoreanske fangeleirene er drap, voldtekter, gnagende sult og kulde dagligdags. Hvordan kan verdenssamfunnet la denne ekstreme undertrykkelsen fortsatt pågå?
Under årets filmfestival i Berlin rettet flere filmer rammende kritikk mot Israels undertrykking av palestinerne i Gaza og på Vestbredden. Sterkt inntrykk gjorde dokumentaren Black Bus som viser hvordan israelske jøder også undertrykkes av stadig strengere religiøs praksis.
Hva skal til for at offentligheten virkelig tar ansvar overfor Gaza og gjør noe med denne rå maktutøvelsen som krever så mange liv? Når skal også Vesten få nok av Israels krigsforbrytelser? Dokumentarfilm er i det minste et bevegende virkemiddel, og spesielt filmen som nå kommer om Mads Gilbert.
Filmfotofestivalen Camerimage i Polen er nærmest eneste i sitt slag blant 370 filmfestivaler verden over. Både festival og by imponerte meg. Men hvor i all verden kommer denne ubotelige trangen til å se stadig flere bilder fra?
Pier Paolo Pasolini var en rasende samtidskommentator. En ny rekonstruert film gir oss nå et innblikk i mye av hans kritikk–om krig, medier, skjønnhet, arbeidet og religionen. Selv om han også ble hatet og latterliggjort, kan han fremdeles berøre oss.
Opphavsretten drepes sakte av medienes utvikling. Nå kaster også filmskapere seg på samplebølgen.
Den 66. utgaven av filmfestivalen i Venezia var kjennetegnet av personlige beretninger om politiske hendelser, men også filmer som problematiserer det politiske og moralske engasjementet for et verdig liv, mener Le Monde diplomatiques Truls Lie som var til stede på Lidoen.
Britiske Alan Parker er en av vår tids mest allsidige regissører. Le Monde diplomatiques Truls Lie møtte filmskaperen for en samtale om filmkunstens politiske potensial.
Har norsk dokumentarfilm et uutnyttet potensial som kan markere norsk film utover landets grenser? Norges dokumentarister ber om å bli sett av «Kulturløft 2», men hva mener bransjeaktørene trengs for å gi norsk dokumentar et internasjonalt løft? Er mer penger alt som skal til eller må bransjen organiseres annerledes?
En tragisk personlig historie kan ikke være en forutsetning for å lage en dokumentar, sier Tore Tomter i NRK.
I motsetning til norske spillefilmer har norske dokumentarer de siste årene markert seg internasjonalt. Er dette nisjen Giske bør satse på for å nå sitt mål om at norsk film skal hevde seg i verden?
Richard Brouillettes Encirclement bruker få visuelle virkemidler men er likevel en sterk og intens film om nyliberalismens mentalitetskontroll, -hjernevask og ideologisk konformisme.
Truls Lie dro tidligere i år til Haiti for å lage en dokumentar om den danske dikteren og filmskaperen Jørgen Leth. Les beretningen om reisen og landet.
Utvidet versjon av Truls Lies debattinnlegg i Dagbladet 6. april.
Hvor grusomt er det at noens lykke baserer seg på utnyttelse av andre? Dette er temaet i Lukas Moodyssons nye film Mammut, men svaret er ikke nødvendigvis så radikalt som forventet. Har Lukas som 40-årig familiemann blitt myk?
Variantene av den ufullendte kjærligheten er mange. Dette viste årets filmfestival i Berlin. Fra Daldrys The Reader til Petr Loms dokumentar om Irans president Ahmadinejad, var ufullendt kjærlighet et gjennomgangstema, om enn det dreier seg om fortidens byrder, politisk maktesløshet, samfunnets normer eller de brutale konsekvensene av verdens økonomiske oppdeling.
Mer enn noensinne er det viktig med film om den israelske militariserte væremåten, og hvilke traumer de israelske lederne skaper med sin naive tro på overdreven hevnende vold. I den animerte dokumentarfilmen Vals med Bashir forteller flere israelske soldater om egne posttraumatiske lidelser etter å ha levd ut denne væremåten i Libanon i 1982. Med Gaza friskt i minne, er filmen mer aktuell enn noensinne.
Hva foregår på den kritiske dokumentarfronten? Le Monde diplomatique dro på verdens største dokumentarfilmfestival, IDFA i Amsterdam. Uka ble tilbrakt i fire østlige diktaturer, fem nødlidende afrikanske land, på besøk hos en russisk poet, et gammelt rumensk ektepar og en hviterussisk undergrunnsavis.
På årets dokumentarfilmfestival CPH:DOX i København ble det vist en rekke portretter av mennesker. Hva forteller biografien oss? Ser vi den for å finne identifikasjon eller inspirasjon? Lærer vi noe eller dreier det seg bare om en flyktig fascinasjon?
Filmer om folkemord og militært diktatur kan oppøve vår følelse til å kjenne internasjonalt demokratisk ansvar. Filmene minner oss om hvor vanskelige forhold andre lever og har levd under. Her følger noen tilbakeblikk.
VENEZIA: I sin 65. utgave har Venezias filmfestival verdenspremierer på de fleste nye storfilmene. Men i tillegg til disse populære konkurransefilmene finner vi også eksistensielt opprivende dokumentarer og samfunnskritiske filmer med virkelige menneskers liv som råmateriale. Kikker man ned i dette grumsete kanalvannet, kan man skimte mer nyanserte horisonter enn de som befinner seg på den røde løperen.
