Truls Lie

Norske Le Monde diplomatique har fått nye eiere

Vi tar et blikk på årets festival Film Fra Sør. Et fremdeles politisk virkningsfullt middel kan være «Third Cinema»–en filmsjanger som kan gripe selve historien som prosess, dens endringer, motsigelsesfullhet og konflikter. Men filmen bør også gi bedre bakgrunn om undertrykkelsenes økonomiske, kulturelle og politiske strukturer.

Bakenfor glamorøse Venezias filmfestival finnes en rekke politiske filmer. Vi omtaler her noen av dem. Blant annet spillefilmen tatt opp under krigen i Libanon i fjor.

Bak glamorøse Venezias filmfestival finnes en rekke politiske filmer. Vi omtaler her noen av dem. Blant annet spillefilmen tatt opp under krigen i Libanon.

Filmskaperne som Bergman og Antonioni har lært oss å tenke med bilder. Men kan vi tenke selve tanken selv? Det mest radikale filmutrykket på 60-tallet–I fjor i Marienbad–er et eksemplarisk forbilde i så måte. Spørsmålet nå er om kvalitetsfilm kan gjenskape en tro på verden.

Har norsk filmproduksjon med vekt på psykologiske innadvendte drama et svakt politisk-internasjonalt innhold? Og lider denne fortellerformen av en lite utviklet visualitet og filmatisk dristighet?

Lukkede samfunn opererer etter det gammeltestamentlige, der fiender er nyttige redskaper for å legitimere egen makt. 5000 slike «fiender» sitter nå fengslet i USA uten dom.

Norske Stephen J. Walton har nettopp kommet med en bok om «Amerikanisering og modernitetens intellektuelle». Her gjennomgås en lang tradisjon av anti-amerikanisme – om hvorfor så mange hater USA. Selv har jeg hatt stor glede av et par år i USA. For ved Universitetet i Oslo rundt 1990 var filosofi-undervisningen av kjente eksistensialistiske filosofer som Søren Kierkegaard og Martin Heidegger alt for kristen her hjemme. Kristne Egil A. Wyller foreleste sin versjon av Kierkegaard, og russisk-ortodokse Torstein Tollefsen sin versjon av Heidegger.1 Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California, hvor Heidegger ble undervist i en sekulær pragmatisk tradisjon, samt sett i lys av franske Michel Foucault.2 Kierkegaard ble faktisk undervist av en psykologiprofessor. Også et halvår i New York ved Hannah Arendts gamle universitet, New School for Social Research, ga inntrykk av en stor åpenhet for europeisk filosofi. Eksempelvis underviste en advokat i filosofi ved oppfinnsomt å sette den vestlige sivilisasjon på «anklagebenken» – Nietzsche som aktor ville revolusjonere sivilisasjonen, på den annen side Freud som bare foreskrev reformer. Fransk filosofi var velkommen – en uke hadde vi også små seminarer med nå avdøde Jacques Derrida. Det var også i New York jeg en dag plutselig sto med en bunke bøker av Jean Baudrillard i hånden. Kommentaren du her leser dreier seg altså om anti-amerikanisme – og spesielt fra franske intellektuelle. Waltons nevnte bok med hovedtittel Den teksta versjonen er allerede omtalt i Norge. Ifølge Morgenbladets Hermann Willis, er Walton helt på jordet: «her er det skjelling og smelling fra første stund Men på jordet er vel heller Willis: Han mener tydeligvis at Walton heller burde ha skrevet et detaljstudie om Amerika – å forstå at det «spesielle kristenlivet er noe av hjerteblodet i USA», eller viktigheten av den amerikanske familien. Det er noe hjelpeløst villet over Willis, som stort sett hopper bukk over 470 sider fulle av referanser til en 18 siders (!) litteraturliste – for så å latterliggjøre enkeltutdrag. Han fikk tydeligvis ikke med seg Waltons intensjon om å vise Europas amerikaniserte «diskurs». Willis tydelige teoriforakt og anti-intellektualisme i Morgenbladet, har sin motsetning i Klassekampens faste kritiker Tom Egil Hverven: Han omtaler boken som «en av de beste, viktigste og mest velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.»3 Skjedde det noe etter at litteraturredaktør Bendik Wold i fjor flyttet over fra Morgenbladet til Klassekampen? Amerikanisering: Walton prosjekt er å beskrive den «fortelling som intellektuelle forteller hverandre og samfunnet om hvordan den kulturen de lever i, forandrer seg. Det er en fortelling som begynner med moderniteten […]».4Eksempelvis via det ubehaget franske intellektuelle kjenner ved USA gjennom et par hundre år, som Charles Baudelaire på 1800-tallet, Georges Duhamel i mellomkrigstiden, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i etterkrigstiden, og Jean Baudrillard i nyere tid. Franske Baudelaires estetiske avsky for Amerika på midten av 1800-tallet, dreide seg om den moderne sivilisasjon som underkaster mennesket materien og «mekanikken som kommer til å amerikanisere oss.»5 Baudelaire betraktes som den åndelige stamfaren til reaksjonær maskinskepsis i mellomkrigstiden. Noe mer organisk er Georges Duhamels to metaforer for det spesifikt amerikanske: «maurtuen» og «slaktehuset». Som også Tocqueville påpekte langt tidligere, er individet i USA utslettet, standardisert – slik man også husker det fra den underjordiske maskinverden i Fritz Langs film Metropolis (1926). Duhamel beskriver med avsky slakterhusene i Chicago: «Blodet sprutet fram, og rant i en