Truls Lie

Norske Stephen J. Walton har nettopp kommet med en bok om «Amerikanisering og modernitetens intellektuelle». Her gjennomgås en lang tradisjon av anti-amerikanisme – om hvorfor så mange hater USA. Selv har jeg hatt stor glede av et par år i USA. For ved Universitetet i Oslo rundt 1990 var filosofi-undervisningen av kjente eksistensialistiske filosofer som Søren Kierkegaard og Martin Heidegger alt for kristen her hjemme. Kristne Egil A. Wyller foreleste sin versjon av Kierkegaard, og russisk-ortodokse Torstein Tollefsen sin versjon av Heidegger.1 Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California, hvor Heidegger ble undervist i en sekulær pragmatisk tradisjon, samt sett i lys av franske Michel Foucault.2 Kierkegaard ble faktisk undervist av en psykologiprofessor. Også et halvår i New York ved Hannah Arendts gamle universitet, New School for Social Research, ga inntrykk av en stor åpenhet for europeisk filosofi. Eksempelvis underviste en advokat i filosofi ved oppfinnsomt å sette den vestlige sivilisasjon på «anklagebenken» – Nietzsche som aktor ville revolusjonere sivilisasjonen, på den annen side Freud som bare foreskrev reformer. Fransk filosofi var velkommen – en uke hadde vi også små seminarer med nå avdøde Jacques Derrida. Det var også i New York jeg en dag plutselig sto med en bunke bøker av Jean Baudrillard i hånden. Kommentaren du her leser dreier seg altså om anti-amerikanisme – og spesielt fra franske intellektuelle. Waltons nevnte bok med hovedtittel Den teksta versjonen er allerede omtalt i Norge. Ifølge Morgenbladets Hermann Willis, er Walton helt på jordet: «her er det skjelling og smelling fra første stund Men på jordet er vel heller Willis: Han mener tydeligvis at Walton heller burde ha skrevet et detaljstudie om Amerika – å forstå at det «spesielle kristenlivet er noe av hjerteblodet i USA», eller viktigheten av den amerikanske familien. Det er noe hjelpeløst villet over Willis, som stort sett hopper bukk over 470 sider fulle av referanser til en 18 siders (!) litteraturliste – for så å latterliggjøre enkeltutdrag. Han fikk tydeligvis ikke med seg Waltons intensjon om å vise Europas amerikaniserte «diskurs». Willis tydelige teoriforakt og anti-intellektualisme i Morgenbladet, har sin motsetning i Klassekampens faste kritiker Tom Egil Hverven: Han omtaler boken som «en av de beste, viktigste og mest velskrevne bøkene jeg har lest på lenge.»3 Skjedde det noe etter at litteraturredaktør Bendik Wold i fjor flyttet over fra Morgenbladet til Klassekampen? Amerikanisering: Walton prosjekt er å beskrive den «fortelling som intellektuelle forteller hverandre og samfunnet om hvordan den kulturen de lever i, forandrer seg. Det er en fortelling som begynner med moderniteten […]».4Eksempelvis via det ubehaget franske intellektuelle kjenner ved USA gjennom et par hundre år, som Charles Baudelaire på 1800-tallet, Georges Duhamel i mellomkrigstiden, Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i etterkrigstiden, og Jean Baudrillard i nyere tid. Franske Baudelaires estetiske avsky for Amerika på midten av 1800-tallet, dreide seg om den moderne sivilisasjon som underkaster mennesket materien og «mekanikken som kommer til å amerikanisere oss.»5 Baudelaire betraktes som den åndelige stamfaren til reaksjonær maskinskepsis i mellomkrigstiden. Noe mer organisk er Georges Duhamels to metaforer for det spesifikt amerikanske: «maurtuen» og «slaktehuset». Som også Tocqueville påpekte langt tidligere, er individet i USA utslettet, standardisert – slik man også husker det fra den underjordiske maskinverden i Fritz Langs film Metropolis (1926). Duhamel beskriver med avsky slakterhusene i Chicago: «Blodet sprutet fram, og rant i en

RETTFERDIGHET? De mektigste velger å tyne sin motstander så lenge, at den undertrykte til slutt skriker opp og slår tilbake. Da har de henne–«terroristen».

Kan man belyse noe som helst ved hjelp av Jon Elster, Marx, IKEA, religion, boken Rebel, og opphavsretten?

Betrakter vi egentlig teknologien som en integrert del av oss, slik «maskinene» også er laget av kjøtt, av sosiale sammenhenger? Og er ikke nettopp rusen ved å miste seg selv et naturlig psykologisk behov? Maskinene er det drivende dopet.

Det er flere grunner til å tro at ruteflyet United flight 93 ble skutt ned av et amerikansk jagerfly. Hvorfor holder amerikanske myndigheter et så strengt hemmelighold rundt dette?

La meg komme med en sommerfortelling. En musiker på en fest i Oslo forteller meg entusiastisk om hans nye Apple MacBook Pro. Rolf Wallin hadde kjøpt det siste innen datamaskiner. Og min nabo, sivilingeniøren som ble billedkunstner, som ble skribent, som ble filmdokumentarist – hun stemte også i som entusiastisk Mac-bruker. Visstnok skal det å skifte fra PC til Mac, være som å konvertere fra protestantisme til katolisisme. Fra det stivbente og forretningsmessige til det smidige og lekende. Men kunne jeg skille meg fra en gammel venn som PC’en? Jeg har vært PC-bruker i 20 år. Først var PC og Windows følgesvenn gjennom tiåret der jeg jobbet med å bygge opp PC-bransjen i Norge – først programutvikling, deretter programvaredistribusjon. Faktisk var jeg første offisielle distributør av Microsoft i Norge – og jeg introduserte på 80-tallet tekstbehandleren Microsoft Word for hele databransjen. Vi solgte vel også det første dataspillet – Flight Simulator. Rundt 90-tallet utviklet jeg programmet Vega for PC, minst 5000 norske brukere benyttet det etter hvert til å håndtere kunder og klienter. Og deretter med revitaliseringen av Morgenbladet bestemte jeg meg også for at vi benyttet billige PC’er, selv om alle som drev med avispublisering brukte Mac. Jeg utviklet til og med Morgenbladets redaksjons- og abonnementsystem på PC/Windows. I dag er det vel heller motsatt, at det er uvanlig å benytte Mac til publisering. For Windowsmaskiner dominerer nå 95 prosent av alle små datamaskiner og laptopper – Mac benyttes av bare 5 prosent. Så hvorfor tvile på Windows? SAMTIDIG MED AT tvilen oppsto har jeg oppdaget at Bill Gates, Microsofts grunnlegger, er i ferd med å forlate Microsoft – selv om han skal bruke to år på å komme seg ut av døren. Etter 30 år i dette firmaet, og posisjonen som verdens rikeste mann, ønsker han sammen med sin kone å være filantrop i stedet – gjennom Bill & Melinda Gates Foundation. For ti år siden var planen å vente med dette til han ble pensjonist, men han har ombestemte seg med 25 år. Fondet på rundt 30 milliarder dollar skal hjelpe verdens utvikling og helse – halvparten av fondet rettes spesielt mot neglisjerte sykdommer. Dette skjer samtidig med at Microsoft møter problemer. Vi vet at Microsoft kom sent i gang med internett – Bill Gates skjønte tidligere ikke helt hva som var på ferde. I dag er Google og nettselskapene deres store utfordrere, de puster dem i nakken. Gates har valgt sin etterfølger som utviklingssjef med Ray Ozzie – han skal respondere overfor nettselskapene. Nå er Ozzie er ingen smågutt. Han utviklet en gang Lotus Notes – som IBM overtok i 1995 – det første større notat- og e-postsystemet, før Microsoft overtok markedet med Outlook. Ozzi var radikal nok til å forutse nettets betydning. Dessuten startet denne dataguruen – noe forretningsmannen Bill Gates aldri egentlig har vært – firmaet Groove i 1997, der han anvendte sin nettverksholdning på «peer-to-peer»-teknologi – hva vi i dag kjenner som file-share, der folk deler musikk og annet på nettet. Til hodebry for enhver rettighetshaver som plateselskaper og andre. I Microsoft er Ozzis motto «Complexity kills», noe som har forårsaket at neste versjon av Windows har blitt forsinket med flere år – da Windows-programmene skal integreres totalt med hverandre. Med Ozzie i toppen hos Microsoft og det dominerende Windows-markedet i Norge –

Noen erfaringer med Microsoft som kan forklare hvorfor Bill Gates går fra borde. Windows er nok ikke det eneste saliggjørende religionen man kan dyrke.

Det nye lovforslaget fra EU/EØS om overvåkning av all vår telefoni og internettbruk, skal diskuteres i sommer av norske myndigheter. Hva i all verden har skapt slik kontroll?

I år er det hundreårsjubileum for filosofen Hannah Arendt. Hun er mer aktuell enn noensinne. Arendt stiller det radikale spørsmålet om politikk lenger har noen mening i det hele tatt. Om ikke meningsytringer kan gjøres i frihet, opphører det politiske rommet–slik vi har sett tendenser til i det siste. Samtidig innebærer det å være politisk å se og lytte til de som ikke «regnes med.»

Karl Marx var selv positiv til kapitalismen, fordi han så i dens utvikling nettopp dens oppløsning. En oppløsning påskyndet av anarkistiske trekk i medie- og nettverksamfunnet?

Er det mulig å forstå hvilken tenkemåte som gjorde at vi så lett fant tonen med internett? Hva fikk oss til å leve i montasjens tid, som nomader på reise i nettverkenes verden? Et filosofisk verk nettopp kommet ut på dansk kan være nøkkelen.

På utstillingen Generator.x insisterer kunstnerne på datakoden som deres måte å utrykke estetiske ideer på. Formen er innholdet. Koden er metoden.

Utstillingen Che, a life i Ålborg skaper debatt om Ernesto Che Guevaras ettermæle. Hvem var han, og hva tenkte han? Og er det mulig å forstå lidenskapen eller årsakene til væpnet revolusjon i dag?

Vi klarer oss ikke uten mediene. Vår samtidskultur er blitt en audiovisuell kultur. Hva gjør egentlig dette «tapet» av den fysiske virkeligheten med oss? Tilhører vi en ny generasjon zippier? Vi omgis av videospill, nye advergames (spill med reklame), og computerbilder–slik som de til Micha Klein. De digitale mediene skaper en slags samfunnshukommelse. Og hva med avisvirkeligheten?

Jean-Paul Sartres utvikling fra eksistensialisme til marxisme, gir et bilde på forskjellen mellom nyliberalisme og ansvarlig globalt politisk engasjement. Og verken «friheten» eller «knappheten» forbeholdes enten bare den øvre eller lave samfunnsklasse. 100 år etter hans fødsel har Sartre fremdeles mye å si oss–for eksempel om Frankrikes nylige «nei».

I Oslo åpner nå utstillingen Populisme som en reaksjon på en billedmettet virkelighet. To nye bøker setter samtidig søkelys på foreningen av kunst og kapital. Hvor kan vi finne kritiske frirom i de Situasjonistene kalte vår tids skuespillsamfunn?

Jeg har sjelden sett en amerikansk professor gråte i en paneldebatt. På konferansen «Culture in the Global Village» spurte jeg nemlig panelet om hva en «avatar» var, og fikk forklart at det var den «stedfortreder» man brukte i dataspillene, den virtuelle figuren som representerte deg. Da brøt indiskfødte Gayatri C. Spivak1 inn og bebreidet oss for å banalisere navnet på en av de mest hellige figurene fra hennes religion. Med dyp stemme sang hun plutselig på sitt morsmål en lengre hyllest til «Avatar». Men overraskende rant etter hvert tårene fra de mørke øynene – professoren ble så beveget av sangen fra sin opprinnelige kultur, at hun for en stund var følelsesmessig satt ut.Dette er tolv år siden, men jeg husker det ennå. Et eksempel på hvordan kapitalistisk og teknologisk ekspansjon koloniserer ethvert område av livet. Der ingenting lenger er hellig. Så hva er det for en kynisk tendens som finnes i kapitalismen?Det er ikke bare i turistindustrien vi finner eksempler på at gammel og prekapitalistisk praksis innlemmes i den salgbare kapitalistiske tenkemåten der alt får profittens karakter. Vi har lenge hatt en tendens til at alt unikt og opprinnelig blir utbyttbart eller omsettelig i det kapitalistiske Vesten. Tendensen er gjennomgående å «omkode» utenomøkonomisk praksis til noe omsettelig: Religion generer penger, etikk er lønnsomt, man «kvalitetsreformerer» utdannelsen, sosiale nettverk er nyttige, og man blir gjerne fiender i et arveoppgjør. Kapitalismen moral er kynismen. Der ritualer og normer tidligere ga livet dets nyanser og forskjeller, er tendensen nå å forenkle det meste til den eneste forskjellen: prislappene. Pengene blir alle tings målestokk. Kapitalismen «avkultiverer» således menneskene ved å avhistorisere inskripsjonene folk identifiserer seg med, deres kulturelle og moralske kode – symbolene gjentas bare så lenge de har markedsverdi. Referansen til en opprinnelse, n0rmer, praksis, eller en antatt «natur» svekkes. Tendensen er at kapitalismen ikke gjenkjenner rituelle koder preget av libido, det erotiske, men bare det som har matematisk bytteverdi – i likhet med den overtydelige pornografien. Det er bytteverdien som teller. Som teller opp alt som kan produseres, sirkuleres og konsumeres. Kapitalismen er nettopp dette: Organiseringen av flyten, av strømmene, av sirkulasjonen.2 Mitt poeng her er ikke nødvendigvis å fremstille kapitalismen som et uhyre.Det interessante er heller hva som gjør den kapitalistiske tenke- og væremåten så utrolig motstandsdyktig mot sosialistisk kritikk. Motstanden på venstresiden er svak på grunn av mangel på troverdige gjennomførbare alternativer – sosialismen driver i sin kritikk helst med negasjonens tenkemåte, noen affirmativ «posisjon» er stadig en tom impotent størrelse. Ja, ikke uten grunn er problemet i dag å skulle tenke seg hva som skulle være utenfor, hva som ikke skulle inngå i den sirkulerende og utvekslende væremåten.Den kapitalistiske tenkemåten er ikke bare motstandsdyktig, men også ekstremt tilpasningsdyktig. Slik har kapitalismen for lengst beveget seg utover industriens materielle verden til den immaterielle produksjonen med informasjonsvarer og medieprodukter. Det nye er hvordan stadig flere har dette som sitt arbeid – symbolbehandlende arbeidsmåter som produksjon av ideer, kunnskap, sosiale relasjoner, følelser og distribusjon av bilder, tekst og lyd. Også flere og flere tradisjonelle arbeidsprosesser styres via skjermer – eksempelvis slik datamaskiner styrer melke- og foringsmaskiner i landbruket.Det interessante er her at kynismen faktisk verdsettes i det immaterielle arbeidslivet: Å være nihilistisk3 er blitt en profesjonell kvalifikasjon i urbane jobber – slik nihilisten er vant til mobilitet, tåler forandringer, er fleksibel og

Hva er det som får noen mennesker til å velge noe så slitsomt som å være intellektuell?