Dokumentar – Side 4

På årets dokumentarfilmfestival CPH:DOX i København ble det vist en rekke portretter av mennesker. Hva forteller biografien oss? Ser vi den for å finne identifikasjon eller inspirasjon? Lærer vi noe eller dreier det seg bare om en flyktig fascinasjon?

Filmer om folkemord og militært diktatur kan oppøve vår følelse til å kjenne internasjonalt demokratisk ansvar. Filmene minner oss om hvor vanskelige forhold andre lever og har levd under. Her følger noen tilbakeblikk.

Hva ville skjedd om narkotika hadde blitt legalisert? På hvilke måter har egentlig USAs krig mot narkotika vært effektiv? I American Drug War: The Last White Hope gir Kevin Booth et svært kritisk blikk på den amerikanske narkotikapolitikken.

VENEZIA: I sin 65. utgave har Venezias filmfestival verdenspremierer på de fleste nye storfilmene. Men i tillegg til disse populære konkurransefilmene finner vi også eksistensielt opprivende dokumentarer og samfunnskritiske filmer med virkelige menneskers liv som råmateriale. Kikker man ned i dette grumsete kanalvannet, kan man skimte mer nyanserte horisonter enn de som befinner seg på den røde løperen.

Med Burn after reading leverer Coen-brødrene enda en komedie. En kostelig og dyptpløyende kritisk film om middelaldrene tapere i maktens sentrum, Washington D.C.

Andrei Nekrasov laget først film om kunstnere og diktere. Men med 90-tallets tilspissing ble han og flere politisert.

Filmen No Country for Old Men markerer et comeback for Coen-brødrene etter noen svake filmer. Deres adaptasjon av Cormac McCarthys roman med samme navn viser i sannhet en amerikansk kultur i forfall. Filmen avdekker et land som gjør det meste for å dekke til en nihilistisk virkelighet.

Danske Søren Kragh-Jacobsen har med sin nye film i Berlin truffet et svært aktuelt og ømtålig politisk tema: overvåking og terror.

TV-serien Battlestar Galactica viser science fictionsjangerens potensial. Her møter vi ikke en dystopisk framtidsvisjon, men heller en omplassering av hendelser i vår egen samtid. Serien retter søkelyset mot politiske intriger og etiske paradokser, og drøfter dermed implisitt dagens «krigen mot terror» og tilstanden i USA etter terrorangrepene 11. september 2001.

Er det mulig å få sans for et globalt fellesskap, med en verdensfølelse og kosmopolitikk som strekker armene ut til verdens «fordømte»? Carsten Juhl foreslår en absolutt asylrett, flyktningens rett til å desertere, og en kobling av kunst og økonomi. Han går til frontalangrep på lummer nasjonalisme og ser heller for seg en global allianse mellom EU, India og Afrika.

Midt i den hviterussiske tragedien viser aktivisten Pushkin at det er mulig å ha et komisk blikk på undertrykkelsen.

Kan animasjon presentere virkeligheten sannere enn fotografiske dokumentarer? Ja, mener Fredrikstad Animation Festival og setter i november fokus på animert dokumentarfilm. Ved å låne flittig fra fiksjonsfilmens fortellermåter gjengir de fleste animerte filmene en subjektiv virkelighetsopplevelse. Sjangeren bryter ut av kortfilmformatet med den israelske krigsdokumentaren Waltz with Bashir.

«Kampen mot terror» har ført til alvorlige svekkelser av rettsvernet i USA og Vesten. Nye antiterrorlover etter 11. september gir dommere og politiske leder stadig større fullmakter. Er vi på vei mot en ny McCarthy-tid der de mektiges politikk får fritt spillerom i rettssalene? Line Halvorsens kritikerroste USA mot Al-Arian rettet søkelys mot politiseringen av den dømmende makt. Le Monde diplomatique har møtt Al-Arians advokat Petter Erlinder. I dette intervjuet advarer han mot fascistoide tendenser i de vestlige rettsstatene.

Dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Men dokumentarfilm er vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. Sammen med Z filmtidsskrift har vi besøkt filmfestivalen i Grimstad og sett 12 norske dokumentarfilmer, og vurdert deres styrker og svakheter. Eksempelvis kunne man merke hvordan observasjonalismen er en gjennomgående form, som til tider blir en tvangstrøye. Distanse og kontekst mangler i en rekke filmer. I dokumentarer som Jenter, Ungdommens råskap eller Pornostjerne? kan man lure på hvordan selve filminnspillingen påvirker resultatet. Vi mener at den beste filmen ved årets festival er Even G. Benestads nye film Natural born star.

En annen som var med på billøpet The Greaseball Challenge var Bjørnar Kruse fra miljøvernorganisasjonen Zero, som har spesialkompetanse på hydrogenbiler. Han mener ikke det er sannsynlig at alle verdens biler kan drives på matolje, men han ser på dette som lovende low-tech alternativ til fossilt brennstoff.

I Even G. Benestads nye dokumentarfilm Natural Born Star møter vi den tidligere filmstjernen Fred Robsahm, som gikk fra internasjonal stjernestatus til å bli HIV-smittet og arbeidsufør. Vi møtte Even Benestad i på kortfilmfestivalen i Grimstad dagen før premieren.

Miljøaktivister fra verden over deltok nylig i et bilkappløp der bilene ble drevet gratis på resirkulert matfett fra fastfoodkjeder som McDonalds, Burger King og Hard Rock Café. Vi har snakket med nordmannen som laget dokumentarfilmen om kappløpet.

På midten av 90-tallet holdt California på å kveles av eksos fra biltrafikken. På grunn av dette opprettet California Air Resources Board (CARB) Zero Emissions Mandate (ZEV) som satte som minstestandard at 2 prosent av alle kjøretøy solgt i staten skulle være utslippsfrie, og innen 2003 skulle antallet være 10 prosent. Et direkte resultat av vedtaket, ble at General Motors (GM) i 1996 produserte sin første utslippsfrie bil, kalt EV1. Bilen var revolusjonerende siden den ikke trengte noen bensin, ingen oljeskift, ingen lyddempere og hadde få eller ingen behov for bremsesjekk. Typisk vedlikehold på bilen inkluderte kun skifting av vindusspylervæske og en sjekk av dekkenes roteringsevne. I tillegg var den svært stille og kunne holde en rekordhøy hastighet. For mange californiere ble dette derfor drømmebilen, og flere tusen forventningsfulle kunder satte seg på venteliste for å kunne lease bilen. Av en eller annen merkelig grunn trakk likevel GM bilen tilbake fra markedet i California og satset i stedet på bensinslukende SUVs [sport- og nyttekjøretøy, red. anm.]. Det samme gjorde andre bilselskaper som Ford og Toyota, som også hadde utviklet liknende biler. Til og med de som hadde leaset el- bilene, mistet dem, og snart ble alle eksisterende eksemplarer sendt til vraking. Hvorfor? Det er dette mysteriet regissøren Chris Paine forsøker å løse som en mordgåte i sin dokumentarfilm Who Killed The Electric Car? (2006). Tilnærmingsmåten han bruker, er en elimineringsliste. Han spør – hvem er skyldig – er det CARB, bilbatterier, forbrukere, bilprodusenter, oljebransjen, den føderale regjeringen eller hydrogenteknologi? Det viser seg at alle unntatt bilbatteriene må ta en del av skylden for el-bilens forsvinningsnummer. Og her kommer det fram flere oppsiktsvekkende opplysninger i løpet av Paines etterforskning. Vi får vite at delstaten California opphevet miljøkravene sine etter at de ble saksøkt av bilselskapene; at de fleste forbrukerne var dårlig informert om bilens eksistens; at GM med hensikt drev elendig markedsføring (som bare fremhevet bilens begrensninger for potensielle kunder); at GM bagatelliserte el-bilens popularitet. Dessuten ga Bush-administrasjonen skyhøye subsidier til SUVs, noe som medførte enorme skattelettelser for forbrukerne – den gir heller subsidier til utvikling av hydrogenbiler som ikke blir like effektive. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang Frykten for det ukjente ser ut til å ha drevet både republikanske politikere, bil- og oljebransjen til å forkaste en fullt brukbar el-bil, og heller satse på en allerede stagnert teknologi som i all vesentlighet ikke har forandret seg siden 70-tallet. De kan ikke se at el-bilen blir inntektsbringende på kort sikt, samtidig som de frykter at en hel industri rundt bil-vedlikehold og energitransport ville blitt gjort overflødig. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang, og global oppvarming truer hele verdens befolkning. Filmen byr i så måte på en serie overraskelser som etterlater en i dyp mistro. En kan spørre seg om hvorfor bilprodusenter feilinformerer om hvor langt deres teknologi er utviklet, om hvorfor publikum ikke vet at det produseres el-biler som har samme standard som oljedrevne biler. De er billigere i drift. Hvor lenge har dette foregått? En logisk konsekvens burde for eksempel ha vært at det burde ha vært solgt el-biler over hele kloden. Men det er ifølge filmen rimelig å anta at dette aktivt motarbeides av både myndigheter og bilprodusenter. En kan da bare gjette på hva som egentlig skjedde

Dette er en amerikansk dokumentarfilm av Heidi Ewing og Rachel Gradysom følger en gruppe barn på en evangelisk-kristen sommerleir kalt «Kids on Fire» i Devil’s Lake i North Dakota. Barna blir forsøkt hjernevasket på alle tenkelige måter av leirens predikanter, til å tro at de er del av en ny generasjon kristne krigere. De skal gjenerobre USA fra angivelige farlige liberalere, og George Bush er USAs utvalgte leder i denne kampen. Ironisk nok får en vite fra en av de kvinnelige predikantene at deres forbilder er muslimer som lærer opp sine unger til selvmordsangrep. Filmen er en hjerteskjærende tilstandsrapport fra en del av USA som ser ut til å ha koblet seg av resten av samfunnet for å lage en isolert boble – bestående av en desperat og uvitenskapelig fornektelse av både evolusjonslære og global oppvarming, hat mot muslimer og homofile, en forakt for demokratiske prosesser i tilegg til en besettelse av å forby abort. Denne ideologiske pakken er utformet av Bush, Karl Rove og deres håndlanger i kristne miljøer Ted Haggard, som de sverger lojalitet til. Ikke alle de evangelisk-kristne i filmen aksepterer å være kanonføde for republikansk valgkamp, slik som radioverten Mike Papantonio. Han innrømmer at de viktigste politiske institusjonene i USA allerede er dominert av de kristen-konservative. For mer informasjon, se http://www.jesuscampthemovie.com/

Denne sveitsiske dokumentarfilmen av Marcel Schüpbach følger den utrettelige aktiviteten til Carla Del Ponte, lederen for FNs krigsforbryterdomstol for tidligere Jugoslavia. Hun fanger krigsforbrytere. I løpet av filmen får en innsikt i hvordan de vestlige stormaktene, med USA i spissen, i løpet av en tiårs periode har unnlatt å forfølge kjente krigsforbrytere fra konflikten i Bosnia. Filmen viser eksklusive opptak av hva som foregår bak kulissene under diplomatiske forhandlinger og juridiske prosesser. Det som er tragisk med hennes skytteltrafikk mellom Haag, New York, Beograd, Zagreb og Luxembourg, er at hun ikke klarer å få noen reelle resultater, til tross for at alle parter har erklært at de tilbyr fullt samarbeid. I løpet av ti år har den vestlige verden enda ikke klart å fange verken Ratko Mladic eller Radovan Karadzic, personlig ansvarlige for drap på titusener av uskyldig sivile. Men dette ser ikke ut til å plage vestlige stormakter nevneverdig, heller ikke USA. Del Ponte spekulerer i filmen på om dette kan være en bevisst strategi – at de helst ikke ser at krigsforbryterne ender i fengsel av obskure realpolitiske hensyn. Del Pontes frustrasjon over situasjonen er godt synlig i filmen, spesielt fordi hennes mandat til å fange dem utløper i september 2007. For mer informasjon om filmen, se http://www.widemanagement.com/fiche.php’id=15.

Flere skandinaviske dokumentarer var gjenstand for mye oppmerksomhet på IDFA. Ikke minst fordi danske regissører vant hele tre priser på festivalen. Kandidatene til alle priskategoriene, valgt blant flere tusen filmer, ble vurdert av en fagjury på tre personer. Den prestisjefulle VPRO Joris Ivens-prisen for dokumentarfilmer i full lengde gikk til filmen The Monastery – Mr. Vig and The Nun av Pernille Rose Grønkjær, som handler om hvordan russisk-ortodokse nonner forsøker å etablere et kloster i et dansk slott. I kategorien «Silver Wolf», hvor beste film på under 60 minutter skulle kåres, ble Eva Mulvads film om Afghanske kvinner som valgkampaktivister, Vores lykkes fjender, tildelt prisen. Det samme skjedde med filmen Inden for mine Øjne, av Erlend E. Mo, som handler om en blind jente som tar pianotimer. Den ble tildelt Silver Cub-prisen, for beste dokumentarfilm på under 30 minutter. Blant internasjonale filmer ble New Year Baby av Socheata Poeuv premiert med «Movies That Matter»-prisen. Den handler om regissørens oppdagelse av at hennes to søstre egentlig er adopterte søskenbarn. Bakgrunnen til dette finner hun i familiens tragiske historie med røtter i Kambodsjas blodige historie. Publikumsprisen gikk til We Are Together (Thina simunye) av Paul Taylor som skildrer foreldreløse barn i Sør-Afrika med foreldre døde av AIDS. Andre filmer fra Norden som utmerket seg var en samproduksjon av tre regissører om planetens tilstand: The Planet; Tomorrow Never Knows, en svensk film om to hjemløse i Stockholm, av Kirsi Nevanti; og en annen svensk film om ishockey-spillere i Nord-India, kalt Thin Ice, av Håkon Berthås. Dessuten utmerket den danske regissøren Asger Leth seg også på festivalen med Ghosts of Cité Soleil, som følger to brødre og gangstere i slummen på Haiti.1 Filmen var del av det ikke-konkurrerende programmet «Best of Fests» hvor det ble vist 12 filmer som hadde hatt stor betydning på internasjonale filmfestivaler det siste året. © norske Diplo 1 Se også Le Monde diplomatique desember 2006, om CPH:DOX