Film – Side 12

Mine beste dager dyrker det fortrylleriske unntak, og viser en god porsjon forståelse for forførelsens hemmeligheter.

Ved at bruge amatørskuespillere og et dokumentarisk formsprog giver Middelhavet et yderst vellykket og dybt menneskeligt indblik i to immigranters komplekse liv.

Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.

Ønsker du at blive klogere på journalistiske klicheer vil Truth måske være et syn værd. Ellers bør du holde dig langt væk.

Anna Muylaerts Min andre mor er et stykke velgjort realistisk kammerspill om livsvalg og det brasilianske klassesamfunnet.

En natt i Berlin er en ikke-moraliserende variant av crime doesn’t pay, en som fokuserer på at forbryterne er tapere i utgangspunktet. Og alt er filmet i én tagning.

Årets udgave af filmfestivalen i Cannes må nok karakteriseres som en af de svagere, men i sidekonkurrencerne var der engagerede film, hvor kunsten og den politiske virkelighed forenedes i et frugtbart møde.

Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.

Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.

Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.

Olivier Assayas’ Sils Maria tematiserer aldring og forfald, men filmen lider under for mange ord og et skuespil, der nærmer sig det selvglade.

Christian Petzolds Phoenix følger en kvinne som skal gjenskape seg selv etter å ha overlevd nazistenes dødsleir. Resultatet
er et svimlende identitetsspill med melankolsk klangbunn.

Det finnes en veldig stor kraft i fiksjon, mener filmskaper Mariken Halle. Hun håper at hennes siste film Verden venter kan utfordre stivnet tankegods.

I Origins er en ambitiøs, men også alvorligt rodet og rodløs science fiction-film, der både ønsker at være romance, thriller, videnskabskritik og sikkert også noget fjerde.

Få filmer fra begynnelsen av forrige århundre framstår i dag som en treffende kommentar til det 21. århundret, bortsett fra filmene til en grenseløs klovn.

Utstillingen A Grin Without a Cat på Kunstnernes hus i Oslo viser et reflektert historisk vitnesbyrd over de revolusjonære bevegelsene på 60- og 70-tallet gjennom kameralinsen til den franske filmskaperen Chris Marker.

Solveig Melkeraaen har med Flink pike skabt en personlig og intelligent formet dokumentarfilm om sin depression.

I sin siste film spiller Philip Seymour Hoffman en syrlig antiterrorsjef i Hamburg, i filmatiseringen av John Le Carrés spionthriller A Most Wanted Man.

KORTFILMFESTIVALEN I GRIMSTAD. Stadig flere billedkunstnere beveger seg inn på filmens arena. Innen filmkunst og den frie kortfilmen finner man stadig flere interessante måter å forholde seg til virkeligheten på. Men noen ganger er det problematisk.