Film – Side 20

Både Martin Scorseses Shutter Island og Jacques Audiards En profet tematiserer innesperring og frihetsberøvelse. Mens Scorsese beveger seg ut i et filmunivers som sår tvil om bildenes og fortellingens sannferdighet, gir Audiard et brutalt innblikk i kampen om makt og verdighet i franske fengsler.

Park Chan-wook tøyer vampyrsjangeren og drar på intelligent vis nytte av vampyrfigurens erotiske fascinasjon. Men ha kunne godt ha unngått filmens avsluttende tredjedel.

Framtiden er her, tømt for det meste.

Guy Debords Skuespillsamfunnet var en begivenhet da den først kom ut for over førti år siden. Endelig foreligger den på norsk. Har tidens tann tæret på dens radikale potensial?

Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.

Partir illustrerer på skræmmende omend lidt selvsmagende vis, hvordan kvinder fortsat er dybt afhængige–også på en negativ måde–af deres mænd.

Også i år samlet Copenhagen International Documentary Film Festival (CPH:DOX) en imponerende vifte af film. I år har man, ikke overraskende, satset på klimafilm. Men det er et beslægtet tema om urbane landskaber i forandring, om megabyer i vækst, der imponerer, vækker til eftertanke og sætter de klimamæssige og miljømæssige spørgsmål ind i en interessant ramme.

Pier Paolo Pasolini var en rasende samtidskommentator. En ny rekonstruert film gir oss nå et innblikk i mye av hans kritikk–om krig, medier, skjønnhet, arbeidet og religionen. Selv om han også ble hatet og latterliggjort, kan han fremdeles berøre oss.

Yojiro Takitas japanske Oscar-vinder Depatures er en fredfyldt og værdig film, der på elegant vis mimer det på engang makabre og dog smukke arbejde, filmens hovedperson bestrider. Sentimentalitet og patos truer dog filmen og gør den indimellem en anelse selvsmagende.

Michael Hanekes Det hvite båndet presenterer seg som en allegori over årsakene til nazismens utbrudd i Tyskland, der det lutheranske disiplineringsregimet gir stoff til en besynderlig krimgåte.

Franske filmer har i år oversvømt norske kinoer, etter noen år med påfallende fravær. Vi har sett på noen av de nye franske filmene som kommer på kino i november. Har fransk filmkunst blitt mer aktuell?

Endnu en fransk film prøver at udforske skolevæsenet. Det slipper den ikke specielt godt afsted med. Derimod står den stærkt i sin skildring af en ung piges opvækst i et parisisk arbejdermiljø.

Steven Soderbergh er en svært uforutsigbar regissør med så stilistisk og innholdsmessig ulike filmer som Sex, Lies and Videotape, Kafka, Ocean’s Thirteen og filmatiseringen av Che Guevaras liv som revolusjonær. Utvider The Informant!, som handler om en av USAs mest profilerte varslere, repertoaret enda mer?

I sin granskning af begrebet normalitet falder The Soloist til jorden. Den står lidt stærkere som skildring af skizofreni, men ikke desto mindre er helhedsindtrykket en noget kedsommelig og ligegyldig affære.

I Brutte omfavnelser leverer billedmesteren og «følelsesatleten» Pedro Almodóvar enda mer intenst melodrama og billedprakt enn tidligere. Men filmen er først og fremst et forsøk på å reflektere avstanden mellom tidlig 90-tall og sent 00-tall, inkludert en til tider briljant og blendende oppsummering av Almodóvars karriere.

Med inspiration fra Stanley Kubrick forsøger Nicolas Winding Refn i den biografiske film Bronson at fortælle en relevant beretning om Englands mest berygtede forbryder. Desværre mangler filmen både præcision og indlevelse og ender med at fremstå som en forholdsvis hul, voldsdyrkende genrestudie.