Film – Side 22

Nils Arden Oplev formår med To verdener at levere en nuanceret skildring af Jehovas Vidner. Desværre hæmmes filmen af skabelonkarakterer og en for behagesyg iscenesættelse af dramaturgien.

Klassen var en overraskende vinner på fjorårets Cannes-festival. Og filmen om den engasjerte læreren François (som i likhet med elevene spiller seg selv) i Paris? verste bydel, har bare blitt bedre siden første visning, mener Cahiers du Cinémas kritiker.

At fienden er en vond og ond heks innebærer ikke at helten er uskyldig. John Patrick Shanleys Doubt tar med finurlig ironi opp det gamle temaet om tro og tvil med katolsk misbruk som bakteppe. Men har en kritisk film om religiøs livsfiendtlighet noe å tilby i nytelseskapitalismens tid?

Vi handler aldrig uden konsekvens. Og vi føler åbenbart kun for de mennesker, vi kan forholde os til. To, blandt sikkert flere, læresætninger, der kan komme ud af at se Nuri Bilge Ceylans dvælende drama om menneskers moralske dilemmaer.

«Altfor få franske filmer får norsk distribusjon for tiden,» skriver distribusjonsbyrået Fidalgo i forbindelse med lanseringen av Arnaud Desplechins En julefortelling. Det er vanskelig å være uenig. Skyldes dette at norsk publikum (og filmoffentlighet) er for bornert, eller er fransk film too French? Et langt lerret å bleke. Bevares, det skjer mye innen fransk film. Og mye av det beste kommer til England og på dvd med engelsk undertekst et år eller to senere. Således har et ikke-fransktalende norsk publikum anledning til å se fransk film, ad omveier. For det har kommet lite fransk film på norske kinoer de siste årene. Claude Millers Un Secret (2007) er allerede ute på engelsk dvd som A Secret, mens den i Norge kun er satt opp på en spesialvisning på Gimle i samarbeid med Centre Culturel Français. Hva har vi fått se av fransk film de siste par årene? Først og fremst Piaf-suksessen La Vie en Rose [La Môme] og Pascale Ferrans Lady Chatterley. Nå på tampen av 2008 kommer det imidlertid hele tre franske filmer på norske kinoer: Diane Kurys Vel møtt, Sagan, Arnaud Desplechins En julefortelling og Laurent Cantets gullpalmevinner Klassen, samt en belgisk-fransk på nyåret: Dardenne-brødrenes Lornas stillhet. Alle disse filmene ble vist på Oslo Internasjonale Filmfestival i slutten av november, i tillegg til nye filmer av Agnès Jaoui (som tidligere på 2000-tallet har hatt suksess med både De andres smak og Se meg på norske kinoer) og registjerneskuddet Cristophe Honoré. Har fransk film hatt bedre vil-kår på norske kinoer tidligere? DET VAR DEFINITIVT bedre i gamle dager. Hva er årsaken til at det er blitt færre franske filmer i Norge? En mulig grunn er at filmproduksjonen i Asia og Latin-Amerika de senere årene har vært mer vital enn den europeiske, herunder franske. Og det store publikum er stadig mer action- og spesialeffektorientert, og der er ikke franskmennene så gode som amerikanerne og kineserne, det er bare å innrømme. På 1960-tallet fornyet fransk film seg samtidig som Hollywood var inne i en krise. «Den nye bølgen» kom, og kommersiell fransk film adopterte og adapterte noen av bølgens forfriskende trekk – mer location, større oppfinnsomhet i bruk av virkemidler. Fransk film ble synonymt med poesi, amour, letthet og tyngde i skjønn balanse, kabrioleter i full fart, en frekkere vri på familiedrama, kan hende en rask revolt … Dette gikk hjem hos den utålmodige nye generasjonen, også i Norge, lignende kom ikke fra amerikansk film før Manndomsprøven. Ikke dermed sagt at den nye bølgen i seg selv ble alle-mannseie, først og fremst var det krim og kjærlighetsfilmer. Frankrike hadde gode krimregissører disse årene: Chabrol, Melville, De Broca, dessuten Costa-Gavras med sine politiske thrillere. De største kassasuksessene var likevel komedier – især med Louis de Funés på 60-tallet, Pierre Richard og «Den høye lyse» på 70-tallet og Full klaff for klikken (Daniel Auteuils gjennombruddsfilm) og Tre menn får en baby på 80-tallet. Dernest elegante kjærlighetsfilmer som balanserte mellom lidenskap og letthet, mote, melankoli og meningen med livet: En mann og en kvinne (Lelouch), De små ting i livet (Sautet). Anouk Aimée, Romy Schneider. Og Catherine Deneuve. Deneuve er navnet som fremfor noen binder sammen fransk filmproduksjon gjennom 45 år. Modellelegant, kjølig intelligent, vekslet mellom alle genrer, fra musikal (Demys Paraplyene i Cherbourg), psykologiske gysere (Polanski) og temperert surrealis-me (Bu–uel). På 80-tallet blir hun

Rige svin. Menneskelig bestialitet og konsekvenserne af selvtægt afdækkes i Rodrigo Plás originale og uafrystelige La Zona. Omdrejningspunktet er det perverst store skel mellem rig og fattig. Filmen bliver således en kritisk kommentar til den voksende ulighed, ikke bare i de latinamerikanske lande, men også i de vestlige lande, som har lidt under en neoliberalisme, der har medført samme voksende skel.

For en gangs skyld kommer her en mafiafilm uden biljagter, svulstig dialog og grænseoverskridende voldsæstetik. Matteo Garrones Gomorra, som vandt Grand Prix i Cannes, skræller alle unødvendige effektlag af i håbet om at levere en realistisk skildring af Europas mest brutale kriminelle organisation.

Etter tre engelske produksjoner har Woody Allen krysset kanalen og lagd en film med Barcelona som bakteppe.
Vicky Cristina Barcelona er et trekantdrama som nok vil bli godt mottatt for sin vittige tone og passe problematiserende stil.
Men har Woody Allen noe nytt å by på?

Jørgen Leth er muligens Nordens største nålevende filmskaper. Det danske filminstituttet utgir nå alle hans 42 filmer på DVD. Vi har snakket med Leth om hvorfor han forlot Danmark til fordel for Haiti. Om hans samarbeid med Lars von Trier, og om den gang han filmet Andy Warhol. Han forteller at han tidlig ga seg selv en polemisk rolle i det danske samfunnet, men understreker at han i dag er totalt uinteressert i å frelse verden. Kan film være egenterapi?

Eran Riklis bruger i Citrontræet en nabostrid om en citronlund som metafor for den store konflikt mellem Israel og Palæstina. Det er der kommet en behændig og meget hjertevarm film ud af, som især har sin styrke i skildringen af menneskelige relationer på begge sider af den imposante mur, der skiller to folkeslag ad.

Arn–Riket ved veiens ende fullbyrder filmatiseringen av Jan Guillous trilogi om den svenske korsfareren Arn Magnusson. Filmen rommer en rekke flotte tablåer, og følger opp Guillous hyllest til den arabiske kulturen med Gaza som åsted. Samtidig trenger et spørsmålet seg fram: Er det mulig å lage middelalderfilm etter Monty Python og ridderne av det runde bord?

Thailandske Pen-Ek Ratanaruang afsøger i Ploy ægteskabets elasticitet. Med en langsommelig og tænksom filmstil, der dvæler ved sigende detaljer, udfolder Ratanaruang en moden og ærlig fortælling om ægteskabets skiftende tilstande. De stillestående handling åbner op for publikums refleksive engagement. Og til trods for, at filmen mere eller mindre har karakter af en drømmetilstand, fremstår Ploy både relevant og realistisk.

Stanley Kubricks mesterverk 2001–en romodyssé var banebrytende da den kom for 40 år siden, både for science fiction-sjangeren og filmkunsten. Kan dens tematisering av kontrolltap og fremmed intelligens fortsatt si oss noe i dag?

Mark of Cain er en lille, men forbløffende effektiv antikrigsfilm, der skildrer hvordan civil courage sjældent kan hamle op med militær loyalitet.