Vi handler aldrig uden konsekvens. Og vi føler åbenbart kun for de mennesker, vi kan forholde os til. To, blandt sikkert flere, læresætninger, der kan komme ud af at se Nuri Bilge Ceylans dvælende drama om menneskers moralske dilemmaer.
«Altfor få franske filmer får norsk distribusjon for tiden,» skriver distribusjonsbyrået Fidalgo i forbindelse med lanseringen av Arnaud Desplechins En julefortelling. Det er vanskelig å være uenig. Skyldes dette at norsk publikum (og filmoffentlighet) er for bornert, eller er fransk film too French? Et langt lerret å bleke. Bevares, det skjer mye innen fransk film. Og mye av det beste kommer til England og på dvd med engelsk undertekst et år eller to senere. Således har et ikke-fransktalende norsk publikum anledning til å se fransk film, ad omveier. For det har kommet lite fransk film på norske kinoer de siste årene. Claude Millers Un Secret (2007) er allerede ute på engelsk dvd som A Secret, mens den i Norge kun er satt opp på en spesialvisning på Gimle i samarbeid med Centre Culturel Français. Hva har vi fått se av fransk film de siste par årene? Først og fremst Piaf-suksessen La Vie en Rose [La Môme] og Pascale Ferrans Lady Chatterley. Nå på tampen av 2008 kommer det imidlertid hele tre franske filmer på norske kinoer: Diane Kurys Vel møtt, Sagan, Arnaud Desplechins En julefortelling og Laurent Cantets gullpalmevinner Klassen, samt en belgisk-fransk på nyåret: Dardenne-brødrenes Lornas stillhet. Alle disse filmene ble vist på Oslo Internasjonale Filmfestival i slutten av november, i tillegg til nye filmer av Agnès Jaoui (som tidligere på 2000-tallet har hatt suksess med både De andres smak og Se meg på norske kinoer) og registjerneskuddet Cristophe Honoré. Har fransk film hatt bedre vil-kår på norske kinoer tidligere? DET VAR DEFINITIVT bedre i gamle dager. Hva er årsaken til at det er blitt færre franske filmer i Norge? En mulig grunn er at filmproduksjonen i Asia og Latin-Amerika de senere årene har vært mer vital enn den europeiske, herunder franske. Og det store publikum er stadig mer action- og spesialeffektorientert, og der er ikke franskmennene så gode som amerikanerne og kineserne, det er bare å innrømme. På 1960-tallet fornyet fransk film seg samtidig som Hollywood var inne i en krise. «Den nye bølgen» kom, og kommersiell fransk film adopterte og adapterte noen av bølgens forfriskende trekk – mer location, større oppfinnsomhet i bruk av virkemidler. Fransk film ble synonymt med poesi, amour, letthet og tyngde i skjønn balanse, kabrioleter i full fart, en frekkere vri på familiedrama, kan hende en rask revolt … Dette gikk hjem hos den utålmodige nye generasjonen, også i Norge, lignende kom ikke fra amerikansk film før Manndomsprøven. Ikke dermed sagt at den nye bølgen i seg selv ble alle-mannseie, først og fremst var det krim og kjærlighetsfilmer. Frankrike hadde gode krimregissører disse årene: Chabrol, Melville, De Broca, dessuten Costa-Gavras med sine politiske thrillere. De største kassasuksessene var likevel komedier – især med Louis de Funés på 60-tallet, Pierre Richard og «Den høye lyse» på 70-tallet og Full klaff for klikken (Daniel Auteuils gjennombruddsfilm) og Tre menn får en baby på 80-tallet. Dernest elegante kjærlighetsfilmer som balanserte mellom lidenskap og letthet, mote, melankoli og meningen med livet: En mann og en kvinne (Lelouch), De små ting i livet (Sautet). Anouk Aimée, Romy Schneider. Og Catherine Deneuve. Deneuve er navnet som fremfor noen binder sammen fransk filmproduksjon gjennom 45 år. Modellelegant, kjølig intelligent, vekslet mellom alle genrer, fra musikal (Demys Paraplyene i Cherbourg), psykologiske gysere (Polanski) og temperert surrealis-me (Bu–uel). På 80-tallet blir hun
Filmer om folkemord og militært diktatur kan oppøve vår følelse til å kjenne internasjonalt demokratisk ansvar. Filmene minner oss om hvor vanskelige forhold andre lever og har levd under. Her følger noen tilbakeblikk.
Rige svin. Menneskelig bestialitet og konsekvenserne af selvtægt afdækkes i Rodrigo Plás originale og uafrystelige La Zona. Omdrejningspunktet er det perverst store skel mellem rig og fattig. Filmen bliver således en kritisk kommentar til den voksende ulighed, ikke bare i de latinamerikanske lande, men også i de vestlige lande, som har lidt under en neoliberalisme, der har medført samme voksende skel.
Bygeriljaen Rote Armee Fraktion gikk på begynnelsen av 70-tallet til krig mot et vesttysk samfunn de mente var gjennomfascistisk. Førti år senere er terrorgruppen fortsatt innhyllet i nesten-mytologisk uklarhet. Kinoaktuelle Baader Meinhof forsøker å forklare de ideologiske og personlige motivene.
Hva ville skjedd om narkotika hadde blitt legalisert? På hvilke måter har egentlig USAs krig mot narkotika vært effektiv? I American Drug War: The Last White Hope gir Kevin Booth et svært kritisk blikk på den amerikanske narkotikapolitikken.
For en gangs skyld kommer her en mafiafilm uden biljagter, svulstig dialog og grænseoverskridende voldsæstetik. Matteo Garrones Gomorra, som vandt Grand Prix i Cannes, skræller alle unødvendige effektlag af i håbet om at levere en realistisk skildring af Europas mest brutale kriminelle organisation.
VENEZIA: I sin 65. utgave har Venezias filmfestival verdenspremierer på de fleste nye storfilmene. Men i tillegg til disse populære konkurransefilmene finner vi også eksistensielt opprivende dokumentarer og samfunnskritiske filmer med virkelige menneskers liv som råmateriale. Kikker man ned i dette grumsete kanalvannet, kan man skimte mer nyanserte horisonter enn de som befinner seg på den røde løperen.
Paul Newman døde 26. september. Hans regibragd: Effekten av gammastråler på gule margeritter er en av 70-tallets glemte filmer.
Såpeserier har en sentral plass i den arabiske verdenen. Tidligere dominerte syriske og egyptiske serier, men i år har den tyrkiske serien Noor fullstendig tatt over. Dette har skapt splid og spenninger over hele den arabiske verdenen.
Etter tre engelske produksjoner har Woody Allen krysset kanalen og lagd en film med Barcelona som bakteppe.
Vicky Cristina Barcelona er et trekantdrama som nok vil bli godt mottatt for sin vittige tone og passe problematiserende stil.
Men har Woody Allen noe nytt å by på?
Med Burn after reading leverer Coen-brødrene enda en komedie. En kostelig og dyptpløyende kritisk film om middelaldrene tapere i maktens sentrum, Washington D.C.
Jørgen Leth er muligens Nordens største nålevende filmskaper. Det danske filminstituttet utgir nå alle hans 42 filmer på DVD. Vi har snakket med Leth om hvorfor han forlot Danmark til fordel for Haiti. Om hans samarbeid med Lars von Trier, og om den gang han filmet Andy Warhol. Han forteller at han tidlig ga seg selv en polemisk rolle i det danske samfunnet, men understreker at han i dag er totalt uinteressert i å frelse verden. Kan film være egenterapi?
Eran Riklis bruger i Citrontræet en nabostrid om en citronlund som metafor for den store konflikt mellem Israel og Palæstina. Det er der kommet en behændig og meget hjertevarm film ud af, som især har sin styrke i skildringen af menneskelige relationer på begge sider af den imposante mur, der skiller to folkeslag ad.
Arn–Riket ved veiens ende fullbyrder filmatiseringen av Jan Guillous trilogi om den svenske korsfareren Arn Magnusson. Filmen rommer en rekke flotte tablåer, og følger opp Guillous hyllest til den arabiske kulturen med Gaza som åsted. Samtidig trenger et spørsmålet seg fram: Er det mulig å lage middelalderfilm etter Monty Python og ridderne av det runde bord?
Thailandske Pen-Ek Ratanaruang afsøger i Ploy ægteskabets elasticitet. Med en langsommelig og tænksom filmstil, der dvæler ved sigende detaljer, udfolder Ratanaruang en moden og ærlig fortælling om ægteskabets skiftende tilstande. De stillestående handling åbner op for publikums refleksive engagement. Og til trods for, at filmen mere eller mindre har karakter af en drømmetilstand, fremstår Ploy både relevant og realistisk.
Stanley Kubricks mesterverk 2001–en romodyssé var banebrytende da den kom for 40 år siden, både for science fiction-sjangeren og filmkunsten. Kan dens tematisering av kontrolltap og fremmed intelligens fortsatt si oss noe i dag?
Mark of Cain er en lille, men forbløffende effektiv antikrigsfilm, der skildrer hvordan civil courage sjældent kan hamle op med militær loyalitet.
Andrei Nekrasov laget først film om kunstnere og diktere. Men med 90-tallets tilspissing ble han og flere politisert.
Trenger vi skillet mellom dokumentar og fiksjon. Sideprogrammet på årets Cannes-festival viser tegn på en ny generasjon filmskapere og en ny film som verken ser skillet som relevant eller reelt. For denne nye filmen dreier det seg snarere om å skape former og metoder for å utforske virkeligheten så vel som filmmediet på nye måter som er best mulig tilpasset fortellingen eller fenomenet som tas opp. Den nye filmen finner nettopp sin vitalitet i å ligge tett på en virkelighet som er vanskelig å fange inn.
Er The Happening en teit film? Sommerens sedvanlig lettbeinte kinoprogram ble i år innledet av M. Night Shyamalans seneste krysning mellom grøsser og katastrofefilm. Naturen slår seg vrang, hevnen er utspekulert, men hvorfor?
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene?
Det hevdes at Nanni Morettis Il Caimano var med til at vælte Berlusconi i valget i 2006. Filmen slår sig op som en satire om Silvio Berlusconi, men i virkeligheden handler den forbavsende lidt om Berlusconi. Til gengæld viser den på raffineret facon, hvordan det er at leve i et samfund regeret af en mand som Berlusconi.
Antikolonialist, frihetskjemper, forsvarer for nazister, terrorister, diktatorer og holocaustfornektere: Den franske advokaten Jacques Vergès er vanskelig å gripe. En følelseløs jævel? En iherdig forsvarer av alles rett til et forsvar? Uansett hvordan man fortolker Vergès’ liv og virke, er han et levende symbol på de siste femti årenes mange politiske blindspor. Gjennom Schroeders film framvises foruroligende allianser mellom arabiske motstandsgrupper og Europas bruneste krefter.
