Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.
Nesten alle nekrologene jeg har lest har tatt for gitt Bergmans status som en av filmens udiskutabelt største skikkelser. Men Bergmans stjerne har definitivt falmet. Mens den franske nye bølgen henvendte seg til en ny og samtidig verden, ville Bergman stort sett bevare og forevige en gammel verden. Av den grunn er det merkelig at han alltid fant en resonansbunn hos New York-publikumet.
Jean-Luc Godard blir ofte framhevet for sine revolusjonerende filmer på 60-tallet, mens hans senere verk blir tolket som famlende forsøk på å finne tilbake til kreativiteten. Godards utvikling må snarere ses som en kamp mot å redusere filmkunsten til en vare. Godard er filmskaperen som nektet å gi etter for kulturindustrien.
Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er kjent for å ha innført trashfilmen til Norge og en rekke kontroversielle kortfilmer. Nå debuterer han som manusforfatter og langfilmregissør med filmen Fem løgner. Le Monde diplomatique har møtt Krutzkoff Jacobsen.
EU har i lang tid forsøkt å bekjempe Hollywoods «amerikanske kulturimperialisme». Men sannheten er at Hollywood er vanskelig å innfange inn nasjonalkulturelle termer. Hollywood og kulturindustrien har lenge vært en globalisert arena med aktører og investorer fra store deler av verden. Vil EU forlate sin tro på «den paneuropeiske kulturarven» og utarbeide en reell kosmopolitisk kulturpolitikk?
Med Film har Damm forlag har gitt ut et informativt oversiktsverk om film. Her finner vi en god filmhistorisk oversikt, nyttig stoff om filmproduksjon, ulike sjangere, film fra forskjellige land, i tillegg til lister over de største regissørene og 100 beste filmene. Dette er en gledelig og kjærkommen utgivelse.
Den franske filmskaperen Pascale Ferrans har med Lady Chatterley laget den mest interessante Lawrence-filmatisering på nærmere 40 år.
Filmskaperen Quentin Tarantino har siden regidebuten i Reservoir Dogs markert seg med en særegen evne til å skrive dialoger som klistrer seg fast. Taratino sier selv at evnen til å skrive dialoger er det nærmeste han kommer en gudegave. Vi har snakket med filmskaperen om hans nye film Death Proof, om hans dialoger, tiltrekning til kvinnelige rollefigurer og hvordan han filmer filmene sine.
Dokumentarfilm møter i dag en voldsom interesse. Filmene som lages er mer varierte og vitale enn noensinne. Men dokumentarfilm er vanskelig å definere. Det er en praksis med grenser mot avantgarde og propaganda, reportasje og nyhetsformidling, fakta og fiksjon. Sammen med Z filmtidsskrift har vi besøkt filmfestivalen i Grimstad og sett 12 norske dokumentarfilmer, og vurdert deres styrker og svakheter. Eksempelvis kunne man merke hvordan observasjonalismen er en gjennomgående form, som til tider blir en tvangstrøye. Distanse og kontekst mangler i en rekke filmer. I dokumentarer som Jenter, Ungdommens råskap eller Pornostjerne? kan man lure på hvordan selve filminnspillingen påvirker resultatet. Vi mener at den beste filmen ved årets festival er Even G. Benestads nye film Natural born star.
John Pilgers «War on Democracy» er et langt anklageskrift mod et imperialistisk USA. Et USA som omstyrter demokratisk valgte præsidenter, fordi de ikke passer ind i den dagsorden, imperiet ligger for dagen. Filmen er som en kanonkugle i maven på sin beskuer – brutal, vedkommende og befriende politisk ukorrekt i sin subjektivitet og valg af sympati. Men i det lange løb irriterer manglen på såvel nuance som analytisk dybde.
Norske LMD bringer her Cahiers du Cinema sin redaktørs kommentar til Bergmans død.
En annen som var med på billøpet The Greaseball Challenge var Bjørnar Kruse fra miljøvernorganisasjonen Zero, som har spesialkompetanse på hydrogenbiler. Han mener ikke det er sannsynlig at alle verdens biler kan drives på matolje, men han ser på dette som lovende low-tech alternativ til fossilt brennstoff.
I Even G. Benestads nye dokumentarfilm Natural Born Star møter vi den tidligere filmstjernen Fred Robsahm, som gikk fra internasjonal stjernestatus til å bli HIV-smittet og arbeidsufør. Vi møtte Even Benestad i på kortfilmfestivalen i Grimstad dagen før premieren.
Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep.
Japansk film blomstrer for tiden. De siste årene har flere uavhengige japanske filmskapere hatt stor suksess i hjemlandet. Denne nye generasjonen filmskapere kommer ikke fra filmskoler, men har lært seg håndverket gjennom musikkvideoer, reklamefilmer, og mykpornofilm. De henvender seg ikke til Vesten, men til japanere som ønsker å forandre det japanske samfunn. Filmene deres kjennetegnes av sosial vrede og kompromissløse virkelighetsskildringer. Dette er filmer for japanere som ikke identifiserer seg med den rådende økonomiske politikken, og enda mindre med den amerikanske livsstilen.
Miljøaktivister fra verden over deltok nylig i et bilkappløp der bilene ble drevet gratis på resirkulert matfett fra fastfoodkjeder som McDonalds, Burger King og Hard Rock Café. Vi har snakket med nordmannen som laget dokumentarfilmen om kappløpet.
FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messenger viser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.
I dette intervjuet snakker den 85 år gamle franske filmskaperen Alain Resnais om å lage film–om stemninger, skuespillere, musikken og sine inspirasjonskilder. Dette er mannen som filmatiserte Marguerite Duras’ roman Hiroshima, min elskede. Hans filmer er preget av den surrealistiske arven. Dette finner vi også i filmene hans fra de siste 20 årene–teatralske lystspill. Resnais kunne blande politisk historie, biografi og science-fiction i stort sett kunstnerisk vellykkede, men kommersielt mislykkede filmer. Han lar seg gjerne inspirere av filmatiske ideer i enkelte tv-serier framfor berømte filmer. Hans ambisjon er å skape et affektivt minne hos tilskueren, et minne som erstatter en hurtig og voldelig handlingsrekke. For om det ikke er bevegelse i filmen, så kan man likevel la seg bevege. Hans siste film Hjerter (C’urs) kommer denne måneden på DVD.
Billy Rays nye film om den største lekkasjen i amerikanske etterretningshistorie avslører dypereliggende sider i det amerikanske samfunnet. I 2001 ble Robert Hansson arrestert og siktet for spionasje. Hans karakterbrist er symptomatisk for det amerikansk samfunnet: Avsløringen er en beretning om hvordan privatlivet stadig mer gjennomsyres av politisk-religiøs retorikk.
Formelle eksperimenter, sentimentale film, politiske film, etniske film, dokumentarfilm. Tysk film har for alvor indtaget de danske og norske biografer.
David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon–den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.
Hjerter (Cœurs) – Alain Resnais 17. Spillefilm – er basert på Alain Ayckbourns stykke Private Fears in Public Places. Resnais har tidligere adaptert Ayckbourns stykke Smoking/No smoking. Paris, 13. arrondissement: Boligagenten Thierry (André Dussollier) anstrenger seg for å finne en leilighet som tilfredsstiller Nicole og Dan (Lambert Wilson, Laura Morante), et vanskelig kundepar som også skal vise seg å være et ulykkelig ektepar. Thierry på sin side utvikler et spesiell kontakt med sin medarbeider Charlotte (Sabine Azéma). Hun låner ham en videokassett med et TV-program som hun dyrker, «Sanger som har forandret mitt liv», et religiøst program som foruroliger Thierry. Thierrys yngre søster Gaëlle (Isabelle Carré) er på jakt etter den store kjærligheten, setter til og med inn annonser. Dan, yrkesmilitær som har fått sparken, betror seg til bartenderen Lionel (Pierre Arditi) om sin mislykkede karriere og sitt like mislykkede samliv med Nicole. Gaëlle kommer også til denne baren. Barmannen Lionel må ha hjemmehjelp til sin syke og humørsyke far som han tar seg av. Det er Charlotte fra boligfirmaet som dukker opp … Således kan en persons handling påvirke en annen persons skjebne, enten de kjenner hverandre eller ikke, ja, uten at de engang trenger å ha møtt hverandre. Plotet i Resnais nye film minner om syngespillet On connaît le chanson (En velkjent melodi) fra 1997, der vi møter flere av de samme skuespillerne i roller som er forbundet i et nettverk av kontakter og skjebnesvangre valg (og der Dussollier spiller boligagent, der også!). I den nye filmen synges det imidlertid ikke, eller, som Cahiers du Cinéma sier i sin hyllest: Filmen inneholder ikke sang, men den synger. «Hjerter er den mest gripende Resnais-filmen på 20 år, siden Mélo,» fastslår Cahiers-anmelder Stéphane Delorme. Filmen har i det hele tatt fått god mottakelse, og mottok Sølvløven på Veneziafestivalen. Arnstein Bjørkli.
Mitt håp er at filmmeldingen med «Det nye filminstituttet» gir romslighet nok til solid statlig støtte. Norge kan skape et visjonært større miljø for den kritisk-uavhengige internasjonale dokumentaren. Uten å hemmes av norsk språk, kultur og natur.
Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban», av vårt sosiale og ideologiske uføre.
