På baggrund af en revideret italiensk udgave udkom i foråret en revideret dansk oversættelse af den italienske klassiker Leoparden. Hvorfor bliver romanen og filmatiseringen ved med at drage? Måske fordi de giver mening til Italien?
Indisk film blir stadig mer populært i Europa, men vestlig filminteresse er ingenting mot den utrolige lidenskap inderne selv har for masseproduksjonene fra Bollywood. I hvilken grad avspeiler indisk film landets virkelighet? Opprettholder disse filmene det sosiale status quo i India?
Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende.
Mel Gibsons nye film The Passion of Christ kritiseres for å være både ondskapsfull og antisemittisk. Mye av kritikken mot filmen uttrykker vår tids redsel for religiøs lidenskap, eller for lidenskap overhodet.
En generasjon algeriske filmskapere som er utdannet og bosatt i Europa, kaster nytt lys over hjemlandets virkelighet, selv om det nødvendigvis dreier seg om et blikk som kommer utenfra.
Filmer fra Quebec når sjelden europeiske kinosaler, til tross for en rik filmtradisjon og en oppblomstring av nye filmskapere de siste årene. Mange av disse tar i bruk grep fra «direct cinema»-tradisjonen og tilpasser dem til dagens politiske kamper knyttet til globaliseringen.
Iransk film har høstet priser på internasjonale filmfestivaler de siste årene. Landet har en lang filmtradisjon, men den virkelige oppblomstringen startet i etterkant av den islamske revolusjonen i 1979.
Ønsker hun seg et annet liv? Maria Sanchez forstår ikke spørsmålet. På en søppelhaug som strekker seg så langt øyet kan se, går hun omgitt av sine barn og samler opp klær, pappkartonger, plastikk og tøystoffer som hun kan selge for noen pesos for å fø sin familie. Hennes verden er avfallsplassen Neza, en av de største i verden. Den ligger sør for Mexico City – på samme sted som aztekernes gamle hovedsete! «Gud vil det slik,» sier hun bare. Sammen med henne figurerer også tretten andre mennesker i en serie av miniportretter (2 minutter og 30 sekunder) som har tittelen «Jordens skyggeside». Inspirert av en rapport fra Verdensbanken, besluttet noen filmregissører som har samlet seg i en gruppe under navnet Alterdoc, for to år siden at de ville reise rundt hele kloden og oppsøke den halvdelen av menneskeheten som har mindre enn to dollar per dag å leve av. Bakenfor statistikkene dreier dette seg om mennesker. Men er det nok å beskrive fattigdommen? «Vi er ikke her for å bringe ferdige løsninger eller få folk til å betale 10 euro til en eller annen organisasjon,» svarer Gonzalo Arijon kjapt. Alterdocs hovedmotto er at (TV-) seerne er selvstendige: «Hvis filmene våre gir en god fremstilling av virkeligheten, vil de få seerne til å tenke og ta ansvar. Det er bedre å se det enn å få det forklart…og gi almisser. Både her og andre steder.» Det originale i dette prosjektet ligger ikke bare i temaet – ganske uvanlig på fjernsynsskjermen – og heller ikke i den like sjeldne tilliten til at seerne er i stand til å analysere det de ser. Det ligger også i den ganske spesielle formen for finansiering. «I begynnelsen laget vi disse små filmene som sideprosjekter mens vi holdt på med andre filmoppdrag,» innrømmer José Maldavsky. «Ganske raskt bestemte vi oss for å legalisere denne smugfilmingen ved å informere våre produsenter om den, og de gikk med på å støtte oss.» Dette gjør det mulig for oss å spare store utgifter til reiser og opphold. De som lager filmen, arbeider gratis. Det eneste vi betaler for, er koordineringen.» Hvis det blir noen penger igjen, investerer vi dem i serien og i andre prosjekter av samme type, som for eksempel organisering av kursvirksomhet i Sør.» En rekke audiovisuelle arrangementer har vist «Jordens skyggeside», og flere TV-kanaler har allerede sagt seg interessert. Alterdoc legger imidlertid listen temmelig høyt. «Vi ønsker selvfølgelig å selge serien, men vi vil ikke gi noen enerett,» sier José Maldavsky. «Vi vil at flest mulig kanaler skal vise den – først og fremst de statlige kanalene. Men også skoler og foreninger.» Og i Sør? «Hvem som helst som produserer ett slikt miniportrett, får rett til å kringkaste alle gratis», svarer Gonzalo Arijon. Disse filmmakerne betrakter seg ikke som noe produksjonsselskap, og de har heller ikke til hensikt å bli enerådende i dette prosjektet. De håper tvert imot at andre – i Nord som i Sør – tar opp tråden og presenterer sine minifilmer. Alterdoc ønsker å være en audiovisuell idealistisk hjelpeorganisasjon. Den avslår alle typer sponsorer, og ønsker ingen støtte fra Verdensbanken – «Men et samarbeid med FNs program for utviklingshjelp ville være mulig,» sier Gonzalo Arijon. Til gjengjeld er Alterdoc mottagelig for alle engasjerte og frivillige bidrag. Alterdoc mangler nemlig ikke prosjekter. Først
