Asghar Farhadi presenterer en mann uten andre egenskaper enn omgivelsene tillegger ham. Slik blir han pussig nok en mann med mange ansikter, i en film som derimot er sosial satire med steinansikt, en sjelden miks av kynisme og empati.
En enlig mor i Paris kæmper sig igennem en strabadserende hverdag, som kun bliver desto mere vanskelig, da en strejke lammer byen. Vi har den skingre, nærmest jagende musik, der får os til at gispe efter vejret.
Dokumentarfestivalen Human i Oslo tematiserer tidens store emner – corona, klima og køn – alt imens festivalen giver en unik chance for dialog og menneskemøder.
Den unisone hyllesten av Alfred Hitchcock har skapt et inntrykk av en «ren» regissør, som kun var opptatt av filmkunsten. Men Hitchcock engasjerte seg også i sin tids sentrale samfunnsdebatter, med amerikansk tv som medium.
Seere som er umettelige på offentlige figurers privatliv får et og annet kjøttbein også i Bruce David Kleins portrett av finansmannen Carl Icahn. Heldigvis tar det ikke alt fokus fra virksomheten han i utgangspunktet er kjent for.
Luchino Viscontis femtiåring Døden i Venedig skildrer et svermeri så håpløst og dødsdømt at filmens framdrift synes å drives av umulighetene alene, med Dirk Bogarde i sitt livs rolle som døende komponist på stranden.
I sin svanesang for tapte tradisjoner skildrer Luzzu tilværelsen til en solitær maltesisk fisker. Uten å bli sjenerende agitatorisk deler regissør Alex Camilleri sin frustrasjon på vegne av lokale småskalajobber som ikke utarmer naturen.
Drive My Car er en sindrig og sofistikeret adaption af en Haruki Murakami-novelle, men også en mere grandios og kompleks fortælling end Murakamis lille og meget ligefremme novelle.
Subkulturen shamate ble raskt et nasjonalt fenomen i Kina etter årtusenskiftet, men også latterliggjort og marginalisert. Hvorfor vekket disse ungdommene så mye hat? Filmskaperen Li Yifan, som har laget en dokumentar om dem, gir noen svar.
Stanley Kubricks Barry Lyndon fremheves stadig av regissørkolleger og kritikere som en av hans viktigste, og denne anerkjennelsen er fullt fortjent. Fokuseringen av verden av i går blir utført med vilje til fornyelse. Samtidig bærer den arven fra stumfilmen videre.
Mye kan sies om det å henge etter fingertuppene i en loddrett fjellvegg uten sikring, men det blir utvilsomt noen fabelaktige bilder og svimlende scener av det.
Verdens smukkeste dreng er en dragende skildring af berømmelsens skygge og et følsomt portræt af menneskelig sårbarhed.
Selv om Terminator-filmene tilhører såkalt vitenskapelig fiksjon, er det åpenbart ganske primitive drifter de pleier hos publikum. For eksempel det barnaktige behov for å gå rett på, samme hva man støter på.
Om at være en mærkværdig padde, en spilafhængig gamer og meget andet på dokumentarfestivalen IDFA i Amsterdam, hvor virtuelle verdener byder sig til.
Ved første øjenkast er Cannes-vinderen Titane blot en sensationslysten, bizar liderlighedsøvelse, men noget helt andet åbenbarer sig, når vi åbner motorhjelmen.
Kjente motiv går igjen i Paul Schraders skildring av en skyldbetynget pokerspiller som ser en yngre mann som en mulig delegat.
Græske Apples udforsker identitet og hukommelsestab med en sort, lettere absurd humor, men det bliver ret meget æbleskrælleri.
Teknomusikkens kjente pionerer fant ikke opp kruttet alene. I den informasjonsmettede dokumentaren Sisters With Transistors blir forrige århundres kvinnelige lydkunstnere omsider trukket fram fra glemselen.
I vor tid kan varer bevæge sig mere frit end mennesker. The Man Who Sold His Skin udforsker denne idé, med flygtningens hud som sit lærred.
Emosjonelle tirader eller rasjonelle argumenter? Statspropaganda eller offentlig opplysning? Det blir stadig flere politiske debattprogrammer på russisk tv. Selv om programlederne er tro mot Kreml, gir programmene et overraskende rom for meningsmangfold.
Tapsfornemmelser, sjalusi og lengsler er reaksjoner vi neppe vokser fra med det første. Av den grunn alene kan Hagai Levis nye variasjoner over Ingmar Bergmans snart 50-årige Scener fra et ekteskap ha sin berettigelse.
En gang presset folk seg oppspilt sammen i kinosalene for å se den siste filmen til Jean-Luc Godard, Agnès Varda eller John Cassavetes. Men størst av alle var Federico Fellini, ifølge Martin Scorsese.
Supernova er særdeles vellykket i sit intime portræt af kærligheden og den sygdom, der spolerer det hele.
På dokumentarfilmfestivalen i Zagreb finder vi stærke skildringer af samfundsrelevante problemstillinger. Til gengæld er pandemien stort set fraværende.
