Filosofi – Side 9

Om borgeres politisk-juridiske status i såkaldt demokratiske samfund – en introduktion til den italienske filosof Giorgio Agamben.

At være udenfor og samtidig tilhøre. Dette er undtagelsestilstandens grundvilkår. Vi har at gøre med et komplekst begreb, der befinder sig på grænsen mellem politik og jura.

Det er Foucault-høst i Paris i år. Anledningen er at det er 20 år siden Michel Foucault døde. Konserter, teaterforestillinger, filmprogram, utstillinger og konferanser er viet den franske tenker. Foucault er blitt mer enn en filosof. Men mer enn å hylle Foucault ønsker de forskjellige arrangørene å kaste et nytt og aktivt blikk på Foucault. Et eksempel på dette er kunstverket 24h Foucault.

Det står både bra og dårlig til med filosofien, avhengig av hvor man ser. Det florerer av mediekåte og maktsøkende liksomfilosofer, men det finnes også flere lyspunkter. Blant dem er den utbredte interessen for filosofi, en etterspørsel som fortjener et godt tilbud.

Boracay var verdens vakreste øy. En liten palmeøy omkranset av tre kilometer finkornet hvit sand. Beliggende ute i øyhavet på Filippinene, uten strøm, telefon eller biltrafikk. Stedet jeg trakk meg tilbake til i 1986. Tilbake fra årene med å bygge opp den norske IT-bransjen, fra teknikken, fra styrerommene og pengenes verden. 17 timer med fly fra Oslo. Til grønt filippinsk hav, så til øya via kano, til bambushytter og hengekøyer, til gitarspill, vennlighet og fersk sjømat. Til filosofibøkene, til refleksjonen over det vestlige konkurransejaget, over mediemaset, over pragmatismen og 80-tallets nyliberalisme. Jeg fant mitt utopia. Fant så øyas lille topp der jeg fikk bygget bambushytte med veranda. Fant den verdens utpost jeg ofte kunne dra tilbake til, trekke meg tilbake. Utopia har nettopp vært tenkt som en øy helt siden Thomas More skrev sin roman Utopia i 1516 – et eksil tilbaketrukket fra samfunnets åk. En redsels- eller lystbetont drøm om en øy, langt fra ethvert kontinent, der man allerede er atskilt, fortapt eller alene. Eller drømmen om å starte på ny, skape alt fra begynnelsen igjen. Utopia er horisonten selv, der havet møter himmelen, fantasiens utpost, tankens ytterkant – territorier, territoriale «maskiner» som skaper det utenkelige – både oppløser, forflytter og skaper nye sammenhenger. Et tabula rasa, blanke ark og fargestifter, som utvisker tid og rom, som renser grunnen. Det er ikke bare avvikere, fredløse, opprørere og anarkister som lengter mot utopia – søkende etter frihet og nye muligheter. Utopiske øyer gir ikke bare husly til avantgarden, men symboliserer avantgarden selv, som Anselm Franke skriver i katalogen for sommerutstillingen Territories, The Frontiers of Utopia på Malmö Kunsthall. Det forrige århundres avantgarder ville faktisk forene kunsten og livet. Fremfor en utopisk tilbaketrekning, var den utopiske bevegelsen rettet mot samfunnet. Eksempelvis den politiserte kunsten fra situasjonistene etter annen verdenskrig, hvor medlemmene av Situasjonistisk Internasjonale forslo en syntese mellom tre retninger innen estetisk og politisk teori: «eksistensialistenes begrep om å være i situasjonen, aksjonskunstens praksisformer og den gryende urbanismen.»1 Situasjonen var en forløper for «installasjonen». Og med installasjonskunst og performance (se Skiftende kroppspråk, side 14) fulgte den konseptuelle vendingen – konseptkunsten. Mens man før tilrettela kunstarbeidet ved hjelp av teorien, ble nå teorien tilrettelagt ved hjelp av kunstarbeidet. Slik utvidet billedkunsten filosofien, man kunne også tenke med bilder, ikke bare begreper. Og med postmodernismen sto samtlige uttrykksformer til rådighet. Århundrer med yppersteprester og kunstmanifester ble avsluttet med modernismen2 – kunst for kunstens skyld, utopisk tilbaketrekning der mediets egenfokus ble det hele. Utopien spilte også en rolle for filosofene Hume og Kant som på 1700-tallet påsto at estetikk og smak spilte en «politisk» rolle.3 Den «gode smak» ble ansett som såpass ensartet i den menneskelige natur, at den skulle fungere som samfunnslimet. En estetisk samforstand som gjorde deg delaktig i en universell solidaritet – et borgerlig demokrati grunnlagt i estetisk smak fremfor moralsk plikt. I dag har nok ideen om den gode smak falmet.Nietzsche var den første til å reflektere over avantgarden i betydningen overdrivelse, unntak og skandale – til forskjell fra den gode smaks universelle harmoni. Han ville erstatte den borgerlige sentimentalismen med en aristokratisk radikalisme for sterke lidenskaper. Nietzsche slo heller et slag for avsmaken. 4 Han fremhevet for 120 år siden den søreuropeiske vulgaritet og skamløshet der han fant en selvsikkerhet som var elitære skjønnånder overlegen. Den «gode smak» ble

Globaliseringen skaper en todeling av virkeligheten. En aktuell (umiddelbar) virkelighet som våre kropper beveger seg i, og en virtuell (multimedial) virkelighet. Det er stadig oftere gjennom sistnevnte virkelighet at vårt forhold til verden utspiller seg.

I likhet med de store ideologiene på 1900-tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» – et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet foregår en dyptgripende omforming av menneskets tankesett.

I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter spørgsmålet, hvad en krisetilstand er.

«Når jeg blir kalt 'Mrs. Spivak', må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak. Hun gjestet nylig Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden.

Når småunger skriker «Du lovet meg!» eller «Du fikk mer enn meg!» vet de allerede hva et løfte eller rettferdighet er. Så er moral noe vi er født med?Den norske filosofen Knut Erik Tranøy tok opp spørsmålet om medfødt moral på seminaret som nylig markerte hans 85-årsdag. Han har snart 40 års virke med allmennmoral, medisinsk etikk og forskningsetikk. Og har fulgt sine barn og barnebarns utvikling.Småbarns sans for rettferdighet er avansert lenge før skolealderen. Når en skader en annen kan vi høre: «Det var ikke min skyld!», «Jeg kunne ikke noe for det!», eller «Han gjorde det med vilje!». De forholder seg allerede til spørsmålet om skyld – ting vi i lovverket deler opp i uaktsomhet, forsett eller overlegg. De små kjenner også forskjellen på å eie, låne, eller stjele. Og vet forskjell på sannhet og løgn. Men hvor oppstår moralen? Ifølge Tranøy kommer moralen med morsmålet – språk og etikk er intimt forbundet med hverandre. Når man lærer å snakke, følger levereglene med. Barn imiterer, gjentar en regel eller regle, danner seg en meningsfull virkelighet. Det er fullt alvor – vi kjenner det når de korrigerer andres talefeil. Moralen forankrer seg i likhet med morsmålet dypt i vår måte å være på – i vår eksistens eller væremåte.For Aristoteles blir man et moralsk menneske ved innsosialisering i moralske praksiser, ved å ta etter, eller etterligne forbilder. Så også med barnet og morsmålet. En innføring og deltakelse i en kulturs verdier og normer, nedfelles derfor ikke i en endelig lære – men i en inneforstått klokskap. Poenget kan understrekes i nylig utgitte Å være underveis – Introduksjon til Heideggers filosofi skrevet av Rune Fritz Nicolaisen. Boken er velskrevet, og vitner om en forfatter som i en årrekke har arbeidet med den vanskelige tyske filosofen. Overraskende er bokens poeng at Heidegger faktisk drev med etikk:Hovedverket Væren og Tid (Sein und Zeit, 1927) betegnes av Nicolaisen som «et etisk prosjekt som igjen og igjen skal redde oss fra oss selv.» Heidegger mener at logos eller «talen» i «samvittighetens rop» forteller oss hvor vi befinner oss – om vår tilhørlighet til verden, vår tid og kultur. Slik vi angås og moralsk berøres i forhold til hvordan livet leves. Men her ligger også det ansvaret som hviler på enhver generasjon til kritisk å forsøke å forstå seg selv og sin tilværelse i verden. Sagt med Heidegger: «…ethos betyr oppholdsstedet, stedet hvor man bor.» Det dreier seg om handlingens klarhet, jakten på ekte muligheter, en eksistenskunst – et radikalt sokratisk «Erkjenn deg selv.» Slik er filosofi og etikk det samme. Da det alltid dreier seg for mennesket om å være til, om ens tilværelse, må man ta på seg byrden og ansvaret for denne – som en slags skyld. Man er således alltid allerede skyldig, slik moralen følger med oppvekstens tilværelse. «Samvittighetens rop» som Kierkegaard og Heidegger referer til, minner nettopp om barnets muntlige morsmålsmoral – eller farsmoral slik Kierkegaard omtalte sitt samvittighetskall «Du skal lære!» Moralen overskrider enkeltmennesket, en skyldighet umulig å kontrollere ved etisk allmenne regler. Sosiale formasjoner stemmer mennesket fra morsmålet og fremover – «samvittighetens rop». En gang det greske «Erkjenn deg selv!», så det romerske «Vær herre over deg selv!», før vi ble preget av det kristne «Benekt deg selv!». Sistnevnte lar skylden anta sitt vrengebilde. Kants moralske imperativ –

Fransk filosofi og åndsliv har satt dype spor i europeisk historie. Vårt kontinent hadde sett annerledes ut uten den franske revolusjonen og menneskerettighetserklæringen, og fransk litteratur og kultur har en høy stjerne verden over. Men hvilken posisjon har fransk tenkning i Norden?