Demokratiet, som ofte blir framstilt som det beste av alle politiske systemer, har lenge vært en sjelden styreform. Dette fordi ingen regimer oppfyller fullt og helt det demokratiske idealet, som tilsier en fullstendig ærlighet fra makthaverne overfor de svake, og en virkelig radikal fordømmelse av alle former for maktmisbruk. Og også fordi man må innfri fem helt nødvendige kriterier: frie valg, en organisert og fri politisk opposisjon, reelle muligheter til maktskifte, et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten, samt en fri presse. Selv flere demokratiske land, som Frankrike og Storbritannia, nektet lenge å gi kvinner stemmerett, og som kolonimakter krenket de rettighetene til de koloniserte befolkningene.På tross av slike mangler, har demokratiet som styringsform hatt en tendens til å universaliseres. I første omgang etter sterk pådrift fra USAs president Woodrow Wilsom (1856-1924), men framfor alt etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Man annonserte på det tidspunktet «historiens slutt», under det påskudd at ingenting lenger sto i veien for at alle stater i verden kunne nå de to målene som ville medføre toppen av lykke: markedsøkonomi og representativt demokrati. Mål som er blitt hellige dogmer.På basis av disse dogmene mente George W. Bush at det var legitimt å invadere Irak, og å tillate sine væpnede styrker å bruke tortur i hemmelige fengsler i utlandet. Eller å utsette fangene i Guantanamo for umenneskelig behandling og frata dem all juridisk beskyttelse, noe en rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon og en resolusjon fra Europaparlamentet nylig fordømte.På tross av slike grove overtredelser nøler ikke USA med å opphøye seg selv til en verdensomspennende instans for spredning av demokrati. Washington har for vane å nedverdige sine motstandere ved å systematisk kalle dem «udemokratiske», sågar «pariastater» eller «tyranniets bastioner». Den eneste måten å unngå slik skjensel på, er å organisere «frie valg».Men selv når man gjør det, kommer alt an på valgresultatet. Det har vi sett i Venezuela, der president Hugo Chávez er blitt demokratisk valgt flere ganger siden 1998 med internasjonale observatører til stede. Det spiller ingen rolle. Washington fortsetter å kalle Chávez en «fare for demokratiet», og gikk så langt som til å oppmuntre til statskupp i april 2002 mot den venezuelanske presidenten, som nok en gang skal underlegge seg velgernes dom i desember 2006.Tre andre eksempler – Iran, Palestina og Haiti – viser at det ikke holder å bli demokratisk valgt. I Iran syntes alle at valget i juni 2005 forløp utmerket: massiv valgdeltakelse, flere forskjellige kandidater (innenfor rammen av den offisielle islamismen), og ikke minst den strålende valgkampen til Ali-Akbar Hashemi Rafsanjani – Vestens favoritt og forhåndsutropte vinner. Ingen snakket om «atomfaren» på det tidspunktet. Situasjonen endret seg voldsomt da seieren i Palestina gikk til Mahmoud Ahmadinejad (som har kommet med uakseptable erklæringer om Israel). Og nå er vi vitne til en demonisering av Iran. Teheran har undertegnet ikke-spredningsavtalen og avviser at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Likevel har den franske utenriksministeren nylig beskyldt Iran for å ha et «hemmelig militært atomprogram».1 Og USAs utenriksminister Condoleezza Rice ber nå Kongressen om 75 millioner dollar for å finansiere «fremming av demokrati» i Iran. Det samme, eller nesten det samme, ser vi i Palestina (se artikkel av Georges Corm på forsiden). USA så vel som EU – etter å ha krevd en «virkelig demokratisk» gjennomføring av valget, som ble overvåket av
