Kunst

I 2002 tok Henrik Placht initiativ til å etablere Kunstakademiet i Ramallah (International Art Academy Palestine) og jobbet videre med prosjektet i sju år. Nå forsøker han å opprette en liknende institusjon i Nord-Korea med kunstnerkollega Morten Traavik. I august reiste de sammen til Pyongyang. Traavik hadde allerede vært i Nord-Korea en rekke ganger, noe som blant annet har resultert i arbeider som The Promised Land (2012) og Kardemomyang (2014). Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas komité for kulturelle forbindelser med utlandet – «Komiteen» – har godkjent initiativet, og de to kunstnerne skal i år arrangere en workshop for nordkoreanske og internasjonale kunstnere over to uker, det de kaller et pop-up kunstakademi. Senere ønsker Placht å etablere DMZ Academy, oppkalt etter den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea. – Ideen er å la kunsten utfordre fordommer både i og utenfor Nord-Korea. Om workshopen blir en suksess, kan det bli første steg mot et mer permanent kunstakademi, sier Placht. Kunst og kultur har lenge spilt en viktig rolle i det nordkoreanske samfunnet. Landet har allerede kunstakademier og institusjoner som det store Mansudae Art Studio, en kunstfab-rikk med 4000 ansatte som lager kunst på bestilling. En rekke kunstnere maler tradisjonelle malerier og propaganda, eller lager skulpturer og grafiske arbeider. Kulturen er svært konserva-tiv. Som følge av sterk kinesisk og delvis japansk påvirkning før 1900, har Nord-Korea lenge vært preget av tradisjonell kunst. Etter opprettelsen av Den demokratiske folkerepublikken Korea i 1948 ble den moderne kunsten preget av Sovjets sosialistiske realisme. Ifølge Placht er den nordkoreanske kunsten lite påvirket av vestlige kultur. De har bygget seg inne og ren-dyrket sin nasjonalromantikk: den vakre naturen, det politiske systemet og de tre lederne. Overvåket av Mossad Plachts erfaring fra Kunst-akademiet i Ramallah kan komme godt med i Nord-Korea. Initiativet førte til den første og hittil eneste høyere moderne kunstutdan-ningen i de selvstyrte palestinske områdene på Vestbredden. Han fikk umiddelbart positiv respons da han først fremmet tanken. Akademiet ble hovedsakelig finansiert av det norske utenriksdepartementet. I dag drives det med hjelp fra Kunsthøyskolen i Oslo, og studentene får eksamenspapirer fra Norge. Da Placht dro til Ramallah var den politiske og militære situasjonen svært anspent. Yasir Arafat satt i husarrest og den andre intifadaen hadde brutt ut to år tidligere. Israelske tanks skjøt rett på hotellet der han bodde, og taxien han satt i ble skutt på ved en grenseovergang. Placht ble anklaget for å hjelpe «terrorister». I fjor vår var han tilbake i Israel, men denne gang var han invitert av det israelske kunstakademiet i Tel Aviv/Jerusalem. Israelske kunstnere ønsket at han skulle komme og snakke om akademiet på Vestbredden. I en debatt på Kulturhistorisk museum i Oslo i mai fortalte kunstneren om hvorfor han samarbeidet med israelerne: – For meg er det viktig at det kan bygges bro mellom palestinske og israelske kunstnere. Jeg beskrev nødvendigheten av det palestinske kunstakademiet som et nøytralt rom. Om hvordan vi opprettet en gjensidig bro mellom lokale palestinere og internasjonale kunstnere som reiste dit. Etter besøket ønsket kunstakademiet Bezalel å samarbeide med og hjelpe palestinerne. Placht mener en avtale mellom de to akademiene kan gi de palestinske studentene mange fordeler, men foreløpig har ikke palestinerne ønsket å signere avtalen eller snakke med israelerne på grunn av den internasjonale kampanjen for akademisk boikott. Israel-Palestina-konflikten er betent. Da Placht valgte å gjennomføre en

I 1922 gikk en håndfull kunstnere i gang i gårdsrommet til et gammelt kolonihus i Mexico. Med støtte fra utdanningssekretariatet malte de giganter: bønder, gruvearbeidere, jordløse indianere, arbeidsformenn, korpulente banksjefer. De malte et folk som hadde tatt til våpen, heltene og undertrykkerne deres, arbeidet og festene, og historien deres – eposet om den meksikanske revolusjon. Stadig i 1922 gikk de samme kunstnerne og et dusin andre sammen i Sindicato de Obreros Técnicos, Pintores, y Escultores de México – Fagforeningen for tekniske arbeidere, malere og billedhoggere. De skrev under på en «sosial, politisk og estetisk erklæring» som henvendte seg til «raser som er blitt ydmyket gjennom århundrene, soldater som er blitt bødler på ledernes kommando, arbeiderne og bøndene under de rikes pisk, intellektuelle som ikke smisker med borgerskapet». Dette manifestet som la grunnlaget for den meksikanske veggkunsten, fordømte det «ultraintellektuelle og aristokratiske» staffelimaleriet og proklamerte nødvendigheten av en monumental og offentlig kunst, en «opplysende og kampvillig kunst for alle». Målet var å bli en del av verden, for å skape en verden. For dette målet valgte de veggen, selve representanten for det sosiale rom. Meksikanernes oppdagelse av Mexico En febrilsk flid og statlig støtte førte til at veggmalerne lagde over 1300 offentlige verk på femti år. Veggmalerier, alt fra små skilt på biblioteker til Michelangelo-aktige fresker på flere hundre kvadratmeter, dukket opp overalt: i gatene, departementene, sykehusene, universitetene, fagforeningsbyggene. Arbeidene ble først og fremst utført av «de tre store» – José Clemente Orozco, Diego Rivera og David Alfaro Siqueiros – og andre manifestmalere. En hel generasjon ble formet av arbeidet med veggmaleriene eller påvirkningen fra dem. Og generasjonene etter ble også påvirket. Uansett om man vil videreføre tradisjonen, dekonstruere eller utdrive den, er veggmaleriene en referanse og en nærmest uunngåelig del av de synlige omgivelsene i Mexico. Utenfor Mexicos grenser framsto bevegelsen i Latin-Amerika som et «særegent idiom», en «bærer av politiske, sosiale og kulturelle ideer i en tid da tørsten etter rettferdighet nesten automatisk ble koblet til ønsket om å gjenoppdage urfolkrøttene». Slik markerte den, ifølge den meksikanske poeten Octavio Paz, «starten på den moderne kunsten ikke bare i Mexico, men også, som bevegelse, på hele det amerikanske kontinentet». En annen og kanskje mer uventet forgreining er Jackson Pollock, som gikk i lære i det eksperimentelle atelieret Siqueiros åpnet i New York i 1936. Denne brede og bærende kunstneriske eksplosjonen var forankret i den meksikanske revolusjon, som startet i 1910 under ledelse av Francisco Madero og ble preget av sterke skikkelser som Pancho Villa og Emiliano Zapata. Revolusjonen kulminerte i 1917 med en ny grunnlov. Den langvarige og blodige revolusjonen, preget av interne stridigheter og voldsomme tilbakeslag, gjorde slutt på det nesten uavbrutte styret til Porfirio Diaz (1876–1911). Under Diaz var landets industrielle utvikling fullstendig dominert av USA, mens det kulturelt var underlagt Frankrike. Og det hersket en total forakt for indianerne og deres historie. Den nasjonale og agrare revolusjonen var slik sett intet mindre enn «meksikanernes oppdagelse av Mexico», en «åpenbaring», ifølge Haitis tidligere president Leslie Manigat. Folkekunst og avantgarde De framtidige veggmalerne tok direkte del i åpenbaringen – som soldater, offiserer eller krigskorrespondenter. Kunststudentene (blant andre Siqueiros og Orozco) ønsket i første omgang en reform av kunstutdanningen, men ble raskt radikalisert og politisert mellom 1911 og 1913. De sluttet seg til de revolusjonære og var med på å

Ibsen ga form og uttrykk til sin samtids uro og sentrale debatter. Over hundre år senere har han fått en ny renessanse i Frankrike. Men har han i dag med sin konvensjonelle form og
utdaterte tema noe å si vår samtid?

Den politiske kunsten har lenge blitt anklaget for å være mindre kreativ. Det finnes mange destruktive eksempler på kunst lagd under offisielle dogmer, og kunst redusert til teser. Men de estetiske valgene inngår alltid i en politisk kontekst.

Betragtninger over det åbne og det farefulde. Så vel revolutionen som kunsten står uden for det «frie marked». De kan begge tilpasses og blive statsbærende eller kommercielle. Det er situationen i dagens kunst, så vel som i Ægypten, Tunesien og Syrien, der revolutionen ikke har gået over til at blive revolutionær politik, tværtimod, politikken er i kontrarevolutionens hænder.