En samtale med forfatteren Peter Handke om lysten ved å skrive, å våge seg innpå fiksjonen, hva bildene gjør med oss, kampen om oppmerksomhet, om bokhandlere og ungdomsbegeistring. Dessuten om hans besøk hos Milosevic i Haag, om hans forsvar av serberne og hans reise til flyktningene i Serbia. Peter Handke er en av Europas mest kjente, og omdiskuterte, forfattere.
Ifølge David Held viser det 20. århundredes statshistorie at stater ikke er i stand til at løse globale spørgsmål alene–end ikke rettighedsspørgsmål indenfor deres egne territorier. Vi er tvunget til at blive kosmopolitter, selv om en kosmopolitisk kultur vil tage nogle generationer at opbygge. David Held (1951-) er professor ved London School of Economics. Han er forfatter til bl.a. Models of Democracy (1996), Global transformations (1999), og senest The Global Covenant (2004).
I væsentlig mindre grad henvender udstillinger sig til besøgernes kunstbetragtninger for i højere grad at appelere til en total kunstoplevelse. Kunstnere som Olafur Eliasson, der producerer værker som såvel formelt som konceptuelt, passer som fod i hose til den nye autonome museumsarkitektur. Hvad sker med arkivet, hvis kunstsamlinger cirkulerer som bevægelig kapital? I dag er det temmelig irrelevant at tale om «det originale verk» – værkerne gebærder sig snarere som software. Sammen med Getty Images Inc. ejer Bill Gates sitt Corbis de digitale rettighederne til så godt som ethvert verk med reproduktionsværdi.
…det mente ihvertfall Martin Kippenberger. Han kunne gjøre narr av andre kunstnere og kaste egne arbeider i en søppelcontainer. Han hadde en avsky som er rettet både mot kunstverdenen, mot tysk etterkrigskultur, og mot andre kunstneres prektighet og meningsløsheten ved det meste innen kunsten. Men det var også andre sider ved denne kunstens «enfant terrible», hevder The Guardians kunstkritiker Adrian Searle.
For den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt var USA, eller «Republikken», et samfund, hvor man kan blive statsborger uden at skulle assimileres i en nation. Hun var også opptatt av den såkalte biopolitiken – dens øvre grænse berører teologien med kærligheden og frelsen, den nedre forbrydelsen, krænkelsen og drabet.
Få kan etter en vital ansiktsskade skade leve uten ansikt. Men hva når en delvis ansiktstransplantasjon på en kvinne fører til invalidiserende skader? Kirurgen vet at alt kan gå galt. Er derfor skader som bare har med utseende å gjøre akseptable? For mange er ønsket om å synes er et ønske om å leve. Manipulerer legene de stakkars pasientene?
Abdourahman Waberi plukker fra hverandre en rekke klisjeer og fordommer om Afrika.
Informationssamfundets materialitet og hvordan man overhovedet kan begribe en sådan størrelse har altid interesseret teknologiforskere. Og det er en interesse, der ikke er aftaget med den altomfattende digitalisering af teknologien. Den tyske medieteoris fader, Friedrich Kittler, har i flere år polemisk hævdet at «there is no software», indforstået at det er hardwaren, det konkrete maskinelle, der er det afgørende for (forståelsen af) teknologiens historiske udvikling og samfundsmæssige betydning. Sidste år udgav den anerkendte engelske teoretiker Matthew Fuller bogen Media Ecologies med undertitlen «materialist energies in technoculture», hvor han gennem analyser af piratradio, «standardobjekter» og webcams viste at «en opmærksomhed over for materialitet er mest frugtbar når den skønnes af være irrelevant, i de elektroniske mediers «immaterielle domæne». Paul A. Taylor og Jan Ll. Harris’ Digital Matters indskriver sig i denne tradition. Deres overordnede argument er at det digitale vilkår fordrer en sammentænkning af eller rettere en tænkning af interaktionen mellem materialitet og immaterialitet, hvorfor de «opfinder» det bevidst tvetydige begreb «im/material». Argumentet er bygget op af en mangfoldighed af referencer (i form af såvel præcise analyser som overfyldige citatmosaikker og forsimplende parafraser) til filosofiske problemstillinger, teknologihistorie, socialvidenskab og populærkulturelle udtryk (filmen The Matrix udgør således et metaforisk omdrejningspunkt). Bogens første del tematiserer med særskilte kapitler om henholdsvis Jacques Ellul, Heidegger og Kittler teknologiens påvirkning af individets erkendelsesapparat, samfundsbilleder og –strukturer. Anden del viderefører denne teoretiske diskussion i forhold til arkitektur, urbanitet og cyberspace, til et praktisk niveau, kunne man sige (eller det er i hvert fald sådan bogen stipulerer det). Man kunne også sige at hvor første del læser teknologien ud fra en modernistisk kontekst, så gør anden del det med post-modernistiske briller (Baudrillard og William Gibson er nøglefigurer). Som samlet hele er Digital Matters måske ikke helt overbevisende (man savner at de to forfattere skrev mere indgående, direkte og uddybende om deres overordnede argument). Men dens glimtvise skarpe iagttagelser og fine evne til at forbinde diskurser og fænomener gør den alligevel til et interessant og udfordrende bidrag til diskussionen om den digitale materialitet. Det er populært blandt det Geert Lovink har kaldt «den virtuelle intelligentsia» at samle en række af deres online-publicerede tekster i fysiske udgivelser, bøger hvor teksten er trykt på papir, så man kan have den med sig overalt og læse den uden at være på nettet (Lovink selv er det tydeligste eksempel på trenden). Felix Stadlers Open Cultures and the Nature og Networks, er også en sådan opsamlingsudgivelse. Den bringer for så vidt ikke noget nyt til torvs i forhold til hans mangeårige arbejde med netværkskultur, blandt andet gennem organisationen Open Flows. Men bogens 11 udvalgte forholdsvis korte tekster fungerer ikke desto mindre som en let tilgængelig og inspirerende introduktion til væsentlige politiske og økonomiske problematikker (med pointen at de ikke kan adskilles) i netværkskulturen. Stadler skriver som «advokat» for udbredelse af FOSS (Free and Open Source Software) til en forståelses- og produktionsramme, der ikke kun angår computerkulturen, men kulturelle relationer af enhver art. Således er teksterne dels rundet af en fundamental kritik af kommodificeringen af den digitale informationsstrøm, hvilket synes stadigt mere nødvendig, dels af en tro på at netværkskulturen rummer midlerne til at skabe vedvarende alternativer. Bogen er en del af «The Note Book Project», et nystartet og meget lovende udgivelsesprojekt initieret af det interessante mediecenter kuda.org i Novi Sad. Projektet fokuserer på yngre,
Alt tyder på at Kafka på stranden er en refleksjon rundt Japans raske økning i voldshandlinger.
Portrett av en palestinsk «terrorist» – Leila Khaled. Filmskaperen setter spørsmålstegn ved terrorismen som legitimt middel i løsningen av konflikter. Hvor langt kan man gå for å forsvare friheten.
Levy er så absolutt godt etablert i de offentlige franske tv-kretser, men bokutgivelsen fikk en kjølig mottakelse i USA.
Atlantic Monthly hadde fylt opp avtaleboka hans med et helt menasjeri av tegneseriefigurer, eksentrikere og folk som går for å være intellektuelle i dette landet. Bernard-Henri Lévy er flink til å beskrive, men ikke til å forklare. Han har et skarpt øye for interiører og møbler, og ble sjokkert av Samuel Huntingtons syn på meksikansk innvandring.
Demokratiet, som ofte blir framstilt som det beste av alle politiske systemer, har lenge vært en sjelden styreform. Dette fordi ingen regimer oppfyller fullt og helt det demokratiske idealet, som tilsier en fullstendig ærlighet fra makthaverne overfor de svake, og en virkelig radikal fordømmelse av alle former for maktmisbruk. Og også fordi man må innfri fem helt nødvendige kriterier: frie valg, en organisert og fri politisk opposisjon, reelle muligheter til maktskifte, et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten, samt en fri presse. Selv flere demokratiske land, som Frankrike og Storbritannia, nektet lenge å gi kvinner stemmerett, og som kolonimakter krenket de rettighetene til de koloniserte befolkningene.På tross av slike mangler, har demokratiet som styringsform hatt en tendens til å universaliseres. I første omgang etter sterk pådrift fra USAs president Woodrow Wilsom (1856-1924), men framfor alt etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Man annonserte på det tidspunktet «historiens slutt», under det påskudd at ingenting lenger sto i veien for at alle stater i verden kunne nå de to målene som ville medføre toppen av lykke: markedsøkonomi og representativt demokrati. Mål som er blitt hellige dogmer.På basis av disse dogmene mente George W. Bush at det var legitimt å invadere Irak, og å tillate sine væpnede styrker å bruke tortur i hemmelige fengsler i utlandet. Eller å utsette fangene i Guantanamo for umenneskelig behandling og frata dem all juridisk beskyttelse, noe en rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon og en resolusjon fra Europaparlamentet nylig fordømte.På tross av slike grove overtredelser nøler ikke USA med å opphøye seg selv til en verdensomspennende instans for spredning av demokrati. Washington har for vane å nedverdige sine motstandere ved å systematisk kalle dem «udemokratiske», sågar «pariastater» eller «tyranniets bastioner». Den eneste måten å unngå slik skjensel på, er å organisere «frie valg».Men selv når man gjør det, kommer alt an på valgresultatet. Det har vi sett i Venezuela, der president Hugo Chávez er blitt demokratisk valgt flere ganger siden 1998 med internasjonale observatører til stede. Det spiller ingen rolle. Washington fortsetter å kalle Chávez en «fare for demokratiet», og gikk så langt som til å oppmuntre til statskupp i april 2002 mot den venezuelanske presidenten, som nok en gang skal underlegge seg velgernes dom i desember 2006.Tre andre eksempler – Iran, Palestina og Haiti – viser at det ikke holder å bli demokratisk valgt. I Iran syntes alle at valget i juni 2005 forløp utmerket: massiv valgdeltakelse, flere forskjellige kandidater (innenfor rammen av den offisielle islamismen), og ikke minst den strålende valgkampen til Ali-Akbar Hashemi Rafsanjani – Vestens favoritt og forhåndsutropte vinner. Ingen snakket om «atomfaren» på det tidspunktet. Situasjonen endret seg voldsomt da seieren i Palestina gikk til Mahmoud Ahmadinejad (som har kommet med uakseptable erklæringer om Israel). Og nå er vi vitne til en demonisering av Iran. Teheran har undertegnet ikke-spredningsavtalen og avviser at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Likevel har den franske utenriksministeren nylig beskyldt Iran for å ha et «hemmelig militært atomprogram».1 Og USAs utenriksminister Condoleezza Rice ber nå Kongressen om 75 millioner dollar for å finansiere «fremming av demokrati» i Iran. Det samme, eller nesten det samme, ser vi i Palestina (se artikkel av Georges Corm på forsiden). USA så vel som EU – etter å ha krevd en «virkelig demokratisk» gjennomføring av valget, som ble overvåket av
Kan tre bøker om kapitalisme antyde en mer fornuftig en? En illusjon som må oppklares er i det minste at kapitalismen er selvregulerende.
Centre Pompidou viser for tiden en utstilling over Charlotte Perriand (1903-99), en av pionerene i utformingen av modernismens design og arkitektur. Selv om hun tidligere er mest kjent for sin design, fokuserer utstillingen på hennes boligarkitektur. Hun samarbeidet med le Corbusier, men hennes politiske engasjement fikk henne til å bryte med ham.
Etienne Davodeaus prisbelønte Les mauvaises gens er en smart krysning av familiekrønike og analytisk essay. Med utgangspunkt i lokal arbeiderorganisering og aksjonisme, skildrer Davodeau moderniseringen og de politiske omveltningene i Frankrike fram til sosialistseieren i 1981-valget.
Hva er egentlig grensene for ny arkitektur? Hallstein Guthu's boligprosjekt på vannet er en nyvinning i grenseland mellom båt og bolig.
Nam June Paik var ikke blot videokunstens fader. Med sine kombinationer af træk fra kompositionsmusik, performance og medieteknologi, og af østlige og vestlige tankesystemer, var han en af det 20. århundredes betydeligste avantgardekunstnere. Som installationskunstner svingede Paiks værker mellem mellem Zen-inspireret enkelhed og spektakulær monumentalisme. Dessuten advarede Paik imod intelligentsiaens arrogante venden ryggen til populærkultur og massemedier. Han døde 29. januar, 73 år gammel.
Det som tidligere blev formidlet gennem demokratiske reformer, politiske og menneskelige fællesskaber, «formidles» i dag via kapitalismens globale vareproduktion, det være identitet, livsstil, holdninger, interesser, koder, spisevaner, udseende, måder at føle og tænke på. Design er i dag et begreb af både filosofisk, økonomisk og politisk herunder global karakter. I dag er design blevet et begreb for en måde at manufakturere verdener og sjæle på. Vi investerer i udtryksmaskiner mere end vi investerer i arbejde. Design er en opfindsom produktion af mulige verdener.
I Midtøsten har man brent norske og danske flagg. Det siste året har vært preget av sammenstøt mellom etniske minoriteter og den vestlige majoriteten. I Europa raser debattene om hvorvidt integreringsmodellene i enkeltland er for tolerante. Det rikere Europa er vitne til en voksende betydelig innvandring av afrikanere, asiater og arabere med ulik kulturer og religioner. Men klarer Europa å integrere, eller tyr man for raskt til isolasjon og utstøtelse. Å fjerne det fremmede, den andre–psykologisk sett styrker en slik utstøtelse samholdet mellom de gjenværende. Ja, hvor store motsigelser tåler vi og vår kultur før vi produserer fiender og terroristbilder for å bevare det vi opplever som truet–vår sivilisasjon, våre verdier, vår livsførsel og identitet? Vår frihet er avhengig av sosial dumping, grov utnyttelse av den fattige verdens arbeidskraft, rovdrift på naturen og militær dominans. Hvor vil kampen om Europa stå i fremtiden? Ingen kan gå av med seieren alene.
Pier Paolo Pasolini var en intellektuell av den typen som aldri lot seg ufarliggjøre av den dominerende kulturen. Pasolini mente snarere at oppgaven til kunstnere og intellektuelle som vil være solidariske med «jordens fordømte», må være å snu opp ned på rådende verdensoppfatninger og sette dem i krise.
Eric Hobsbawm er en vel bevandret historiker. I selvbiografien Interesting Times utfyller han med en bemerkelsesverdig kunnskapsrikdom sin personlige historie med historikerens refleksjoner for å gjenskape sitt livsløp, sine minner, i en kritisk og kontekstualisert analyse.
I romanen Snø bruker Orhan Pamuk sitt enorme talent i beskrivelsen av de religiøse og politiske spenningene i hvert individ, de som forklarer personenes tvetydige, motsetningsfylte adferd, redsel og ubesluttsomhet.
Den 4. januar gik Pierre Pinocelli løs med en lille metalhammer på Marcel Duchamps Fountain i Centre Pompidou i Paris. Ikonoklasme, eller vandalisme af kunst, har altid eksisteret parallelt med kunst. Det skal derfor heller ikke forbavse os at det var en kunstner som gik løs på Fountain. Det er nemlig typisk kunstnere som vandaliserer andres kunst
