Publicom er i dag landets fremste leverandør av selvhjelpsprodukter. Markedet for fortellinger om «teambuilding» og «selvutvikling» har aldri vært større. Jo mer slike foredrag som Tankens Kraft spres og aksepteres blant norske arbeidstagere, jo større blir arbeidsgivernes muligheter for å «regjere».
Situationistisk Internationale, Artist Placement Group og Art Workers? Coalition er tre eksempler fra 60?erne og 70?erne på projekter, som på forskellige måder søgte at forene kunstnerisk praksis med politisk refleksion. Men det var svært for kunstnere i 60?erne at bevæge sig fra repræsentationen af politiske emner til en direkte intervention i politiske debatter og konflikter. For situationisterne var kunsten med dens mytologisering af det individuelle en integreret bestanddel af 60?ernes fremmedgørende konsumsamfund. Art Workers? Coalition spillede en vigtig rolle som platform for skabelsen af en øget kritisk bevidsthed om det institutionelle apparat. Og Artist Placement Group mente kunstneren skulle forlade atelieret og fralægge sig sin traditionelle rolle som et isoleret geni og samarbejde med arbejdere, teknikere og ledere på fabrikker og ansatte på institutioner.
Rop om hjelp fra lokale og vestlige bistandsorganisasjoner i Etiopia møtte døve ører helt til Michael Buerks berømte reportasje. Man kan diskutere om skaden fra Live Aid var større enn hjelpen. Bistandsinnsatsen kan ha kuttet antallet dødsofre med mellom en fjerdedel og halvparten–problemet er at den kan ha ført til like mange dødsfall. For sulten hadde tre årsaker, to av dem var fullstendig menneskeskapte–tvungen jordbrukskollektivisering og folkeforflytning utført med grenseløs hensynsløshet av Derg-regimet. For Leger Uten Grenser var avgjørelsen til hjelpeorganisasjoner, FN-institusjoner og giverstater om å støtte et totalitært prosjekt som det etiopiske omplasseringsprogrammet en oppvisning i dødelig barmhjertighet og farlig medlidenhet.
Per Hovdenakk tar i dette intervjuet opp norske holdninger til kunsten. Norske politikere foreslo en gang å gi Munch-samlingen til amerikanerne. Politiske innkjøpskriterier på Nasjonalgalleriet har gått utover den kunstneriske kvaliteten. Og norsk debatt om figurativ og non-figurativ kunst har avslørt en rent faglig brist i forståelsen av hva kunst er. Vi snakker dessuten om dagens globalisering–som en felleskapstanke som ligner på renessansen.
Flygtningen, der burde have inkarneret menneskerettighederne par excellence, markerer i stedet dette begrebs radikale krise.
Japanske Osamu Tezuka er like sentral i tegneserienes historie som Siddhartha Gautama er for verdensreligionene. I år fullføres den engelske oversettelsen av Tezukas åttebindsverk Buddha. Den filosofiske essensen hos Tezukas Buddha er frihet, likhet og alt livs ukrenkelighet.
Den tredje verden var for økonomen Alfred Sauvy den samlede asiatiske og afrikanske befolkning, som verken tilhørte den europeiske «adelen» eller den amerikanske «geistligheten». I 1955 møttes representanter for over halvparten av jordens befolkning i Bandung og erklærte kolonisystemet avskaffet–et slags menneskehetens 1789. Amerikanske tilnærminger ble ettertrykkelig avvist, Moskva ble avskrevet, og det franske kolonisystemet ble grundig kritisert, mens Kina kom tilbake på den internasjonale scene som en uunngåelig stormakt.
I dag blir alt betraktet som design, enten det nå er arkitektur, kunst, jeans eller gener. Arkitekter retter seg etter senkapitalismens kulturelle logikk. Men hva vil skje når den politiske designøkonomien kollapser, når markeder går over ende, underbetalte arbeidere gjør opprør?
Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer i massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?
Transavantgarden gjenoppdaget på 70-tallet fortellingen om mennesket. Den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden. Ifølge Achille Bonito Oliva er transavantgarden et uttrykk for den kulturpolitiske krisen Europa gjennomgikk på 70-tallet. Den utgjorde en epokeforandring–skrittet fra modernismen og over i det postmoderne.
Den franske tegneren Jacques Tardi har laget et monumentalt kriminaldrama som tar oss med på gatene under det revolusjonære regimet i Paris noen vårmåneder i 1871.
Seieren til kvinnene i Rosenstrasse viser at det var mulig å handle mot Naziregimet i Tyskland. Var regimet reddere for reaksjoner fra folket enn den tradisjonelle historiografien har hevdet?
Er film i ferd med å endre sitt forhold til virkeligheten? Jo mer man ønsker å la virkeligheten innta lerretet, jo større risiko er det for at skuespillerne nedverdiges, tilskuerne blir sensasjonslystne, regissøren forsvinner eller forvandles til kikker. Regissørene trodde lenge at de kunne fange «Virkeligheten med stor V» i dokumentarfilm, eller gjenskape den med avanserte teknikker. Årets filmfestival i Cannes ser ut til å ville oppmuntre denne nye tilnærmingen, som må finne seg en plass mellom dokumentaren og illusjonen. Det er den fysiske konfrontasjonen som berører oss følelsesmessig, ikke ord som forteller hva som skal berøre oss.
Har Norge nå tatt skrittet fullt og helt inn på den internasjonale kunstscenen? Det har skjedd markante endringer i måten aktørene på den internasjonale kunstscenen forholder seg til norske kunstnere på – og omvendt. Samtidig har også tilgangen på internasjonal kunst blitt større for publikum i Norge.
New Age-inspirert buddhisme er blitt en sterk konkurrent til kristendommen, Vestlig buddhisme presenteres gjerne som botemiddel mot kapitalismens stressende spenninger, men fungerer det i stedet som det perfekte ideologiske supplement til dagens virtuelle kapitalisme? Star Wars-regissør George Lucas er også påvirket av disse strømningene. Det kommer frem i siste tilskudd til Star Wars-sagaen, Sithene tar hevn, som har verdenspremiere 18. mai. Og er det onde imperiet der ute et sted, eller vokser det–som med «Krigen mot terror»–nettopp frem gjennom måten vi, «de gode», bekjemper det på?
Negationen kan bruges for at gøre sig bemærket. Hvis nogen for eksempel klager over det foreliggende samfunds indretning og virkemåde, blot for at påtage sig et offers rolle, aktivere menneskers tendens til solidaritet og dermed tiltrække sig tilhørerens sympati. Brug av rollespil, teatralitet, ikke realitet og autenticitet.
Det er sjelden direkte parallell eller overføring mellom populistiske bevegelser i det politiske feltet og i kunstfeltet. Avantgardekunsten avbilder ikke politiske forbilder eller identiteter, men mimer politiske prosesser i en moderne medievirkelighet–på egne premisser og ut fra sine egne kunstrelaterte interesser. I dag er deltakelse og interaktivitet uten tvil de viktigste retningsgivende begrepene innenfor samtidskunsten.
Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen mener i essaybogen Kritik af den negative opbyggelighed at negationen har vundet stadig større indpas i kulturlivet. Negationen er blevet dét afgørende kritiske greb i den offentlige debat. Kunsten drukner sig selv i negationer og vedstår sig kun sjældent positive værdier. Hvor den ene af forfatterne elsker højmodernismen, elsker den anden højkirkeligheden.
Surrealismen er i vinden for tiden. Men hvordan kan man forvandle et slikt eventyr–som står i kjærlighetens, kampens, håpets og fortvilelsens tegn–til en kommuniserbar kulturell vare?
To tragiske hendelser i 2004–torturen i Abu Ghraib og tsunamien–reiser spørsmål om fotojournalistikkens fremtid. Hvis alle kan produsere viktig bildedokumentasjon ved hjelp av mobiltelefon eller digitalkamera, hva er da vitsen med profesjonelle fotojournalister?
En rekke kunstnere bruker populærkulturelle virkemidler for å si noe om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Kan reformuleringen av velkjente fenomener endre blikket vårt? Eller risikerer man å reprodusere det man egentlig vil angripe?
1001 individualister i et internasjonalt nettverk gjør verden trygg der de etablerte maktstrukturene er opptatt av å sikre sine egne interesser, ifølge den spenstigste popkulturkonspirasjonen siden X-Files
Det amerikanske kunstnerkollektiv Critical Art Ensemble har i årevis beskæftiget sig kritisk med bioteknologi. Sidste år røg Steve Kurtz, lektor i kunsthistorie ved Buffalo University og medstifter af Critical Art Ensemble, imidlertid i myndighedernes sorte bog og står nu over for en retssag, der i værste fald kan koste ham op til 20 års fængsel. Vi interviewer ham.
Den nyliberale avreguleringen har innvirkning på alle områder, ikke bare det økonomiske. Markedet vil ikke ha mennesket slik det er, og krever en psykisk og biologisk forvandling av menneskeheten.
