Den kapitalistiske organiseringen av konkurransen i dag, som styres av ultraliberal ideologi, produserer i massiv grad demotivering og pessimisme. Hvordan kan det utvikle seg et fellesskap når de folkene som dette fellesskapet skal bestå av, kun blir satt i et konkurranse- og motsetningsforhold til hverandre?
Transavantgarden gjenoppdaget på 70-tallet fortellingen om mennesket. Den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden. Ifølge Achille Bonito Oliva er transavantgarden et uttrykk for den kulturpolitiske krisen Europa gjennomgikk på 70-tallet. Den utgjorde en epokeforandring–skrittet fra modernismen og over i det postmoderne.
Er film i ferd med å endre sitt forhold til virkeligheten? Jo mer man ønsker å la virkeligheten innta lerretet, jo større risiko er det for at skuespillerne nedverdiges, tilskuerne blir sensasjonslystne, regissøren forsvinner eller forvandles til kikker. Regissørene trodde lenge at de kunne fange «Virkeligheten med stor V» i dokumentarfilm, eller gjenskape den med avanserte teknikker. Årets filmfestival i Cannes ser ut til å ville oppmuntre denne nye tilnærmingen, som må finne seg en plass mellom dokumentaren og illusjonen. Det er den fysiske konfrontasjonen som berører oss følelsesmessig, ikke ord som forteller hva som skal berøre oss.
New Age-inspirert buddhisme er blitt en sterk konkurrent til kristendommen, Vestlig buddhisme presenteres gjerne som botemiddel mot kapitalismens stressende spenninger, men fungerer det i stedet som det perfekte ideologiske supplement til dagens virtuelle kapitalisme? Star Wars-regissør George Lucas er også påvirket av disse strømningene. Det kommer frem i siste tilskudd til Star Wars-sagaen, Sithene tar hevn, som har verdenspremiere 18. mai. Og er det onde imperiet der ute et sted, eller vokser det–som med «Krigen mot terror»–nettopp frem gjennom måten vi, «de gode», bekjemper det på?
Den franske tegneren Jacques Tardi har laget et monumentalt kriminaldrama som tar oss med på gatene under det revolusjonære regimet i Paris noen vårmåneder i 1871.
Seieren til kvinnene i Rosenstrasse viser at det var mulig å handle mot Naziregimet i Tyskland. Var regimet reddere for reaksjoner fra folket enn den tradisjonelle historiografien har hevdet?
Negationen kan bruges for at gøre sig bemærket. Hvis nogen for eksempel klager over det foreliggende samfunds indretning og virkemåde, blot for at påtage sig et offers rolle, aktivere menneskers tendens til solidaritet og dermed tiltrække sig tilhørerens sympati. Brug av rollespil, teatralitet, ikke realitet og autenticitet.
Har Norge nå tatt skrittet fullt og helt inn på den internasjonale kunstscenen? Det har skjedd markante endringer i måten aktørene på den internasjonale kunstscenen forholder seg til norske kunstnere på – og omvendt. Samtidig har også tilgangen på internasjonal kunst blitt større for publikum i Norge.
Frederik Stjernfelt og Søren Ulrik Thomsen mener i essaybogen Kritik af den negative opbyggelighed at negationen har vundet stadig større indpas i kulturlivet. Negationen er blevet dét afgørende kritiske greb i den offentlige debat. Kunsten drukner sig selv i negationer og vedstår sig kun sjældent positive værdier. Hvor den ene af forfatterne elsker højmodernismen, elsker den anden højkirkeligheden.
Det er sjelden direkte parallell eller overføring mellom populistiske bevegelser i det politiske feltet og i kunstfeltet. Avantgardekunsten avbilder ikke politiske forbilder eller identiteter, men mimer politiske prosesser i en moderne medievirkelighet–på egne premisser og ut fra sine egne kunstrelaterte interesser. I dag er deltakelse og interaktivitet uten tvil de viktigste retningsgivende begrepene innenfor samtidskunsten.
Surrealismen er i vinden for tiden. Men hvordan kan man forvandle et slikt eventyr–som står i kjærlighetens, kampens, håpets og fortvilelsens tegn–til en kommuniserbar kulturell vare?
To tragiske hendelser i 2004–torturen i Abu Ghraib og tsunamien–reiser spørsmål om fotojournalistikkens fremtid. Hvis alle kan produsere viktig bildedokumentasjon ved hjelp av mobiltelefon eller digitalkamera, hva er da vitsen med profesjonelle fotojournalister?
1001 individualister i et internasjonalt nettverk gjør verden trygg der de etablerte maktstrukturene er opptatt av å sikre sine egne interesser, ifølge den spenstigste popkulturkonspirasjonen siden X-Files
En rekke kunstnere bruker populærkulturelle virkemidler for å si noe om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Kan reformuleringen av velkjente fenomener endre blikket vårt? Eller risikerer man å reprodusere det man egentlig vil angripe?
Den nyliberale avreguleringen har innvirkning på alle områder, ikke bare det økonomiske. Markedet vil ikke ha mennesket slik det er, og krever en psykisk og biologisk forvandling av menneskeheten.
Det amerikanske kunstnerkollektiv Critical Art Ensemble har i årevis beskæftiget sig kritisk med bioteknologi. Sidste år røg Steve Kurtz, lektor i kunsthistorie ved Buffalo University og medstifter af Critical Art Ensemble, imidlertid i myndighedernes sorte bog og står nu over for en retssag, der i værste fald kan koste ham op til 20 års fængsel. Vi interviewer ham.
I en glassmonter i de støvete indre gemakkene i et tysk museum av den tradisjonelle vitenskapelig-pedagogiske typen, står en merkverdig gjenstand. Det er en enkel, slitt pinnestol, av den typen man kunne finne i et verksted. Vinkelen mellom stolens sete og ryggstø er fylt med gult fett, formet som en trekant som skrår nedover fra midten av stolryggen til setets ytterkant. Det er en gjenstand som vekker et dypt fysisk ubehag fordi det gir assosiasjoner til en tilsmussing, oppbløting eller oppløsning av alt som er solid, geometrisk og klart definert. Fettstolen er godkjent som kunstverk, men mange ville nølt med å tillegge den estetiske kvaliteter, eller å betrakte den som kunst overhodet. Som man kan tenke seg, er ikke dette et populært verk. Det trekker ikke et stort publikum. Og det er definitivt ikke den typen verk som appellerer til «folket» eller «det folkelige» ved å presentere et bilde av anti-elitistiske bragder, dyder eller idealer. Ikke desto mindre er denne gjenstanden et av de fremste eksemplene på de populistiske forestillingene som gjennomsyrer det 20. århundrets avantgardistiske kunst, og som har åpnet et diskursivt rom som ikke ser ut til å ha mistet noe av sin overbevisningskraft i dagens kunstpraksis.Å kalle fettstolen en kunst-«gjenstand» tildekker imidlertid dette verkets særegne politiske dimensjon. Stolen er fremfor alt en slags performance: et situasjonelt redskap som ble laget for å vekke reaksjoner på to ulike, men beslektede plan. På det ene planet, som vi kan betegne som en politisk nåtid som i dag tilhører fortiden, utløste den affekter knyttet til sin opphavsmanns karismatiske personlighet, dvs. til den tyske kunstneren Joseph Beuys, og det særegne estetiske og politiske artikulasjonsrommet som utviklet seg i og rundt hans aksjonistiske kunstpraksis. Men for alle dem som ikke opplevde Beuys’ politiske nåtid, utløser verket, på det andre planet, en type reaksjon som fremkalles når man blir stilt overfor noe mystisk eller hemmelighetsfullt – i dette tilfellet det mystiske eller hemmelighetsfulle ved en gjenstand som tilsynelatende er blottet for all mening, og som derfor først og fremst assosieres med rent fysiske affekter. Dette er en normal reaksjon på en gjenstand som ikke skriver seg inn i noe kjent narrativ – og aller minst i de narrativene som produseres av et museum som har som sin oppgave å gi en sammenhengende fremstilling av ulike kunstneriske og estetiske tradisjoner. Denne løsrivelsen fra museets narrativ ble eksplisitt iscenesatt av Beuys selv: Etter hans ønske viser museet fettstolen uten noen som helst signatur, dato eller annen informasjon (det samme gjelder hans andre arbeider i denne utstillingen). På dette planet kan man altså si at verket fremkaller en ikke-spesifikk eller utopisk tidsramme – en slags tenkt fremtidighet som oppstår når den «uestetiske», udaterte og navnløse stolen avviser den historiske tidslinjen som ligger under selve fortellingen til det museet der den selv er plassert. Forholdet mellom de to planene kan dermed beskrives på følgende måte: De forhåpninger og løfter som ble skapt i Joseph Beuys’ politiske nåtid, blir hele tiden projisert inn i en ubestemt fremtid. Fettstolen representerer med andre ord et intensivert øyeblikk med ubegrenset fremtidig potensial. Nå kan ikke fettstolens fordoblede tidsstruktur i seg selv betraktes som et tegn på populistiske forestillinger eller kommunikasjonsformer. Man kunne, for eksempel, rett og slett velge å tolke dette som et tegn på stolens samhørighet med en del typiske
Milan Kunderas essay Le rideau déchiré, det sønderrevne sceneteppet, er befriende lesning for alle som anser romanen som en særegen kunstart.
Terrorister er blitt kalt «en usynlig fiende»–en fiende det er vanskelig å skaffe beviser mot. Det sikreste man har er mistanken, og den holder til langvarige fengselsopphold i flere vestlige land.
Med utspring i finsk bistandsmiljø bruker foreningen World Comics tegneserier som redskap for sosial forandring og bevisstgjøring. Gjennom verksteder i Afrika og Asia lærer vanlige folk å uttrykk tanker og opplevelser i tegneserieform. Seriene brukes i aktivistiske opplysningskampanjer.
Dagens Italia har behov for å gjenoppdage de demokratiske verdiene landet eksperimenterte med på 1970-tallet, skriver Antonio Negri, og gir et historisk overblikk som forklarer dette behovet. Fra et svakt italiensk 68-opprør dannet det seg et virvar av sosiale og politiske elementer som ikke klarte å modernisere kapitalismen, og en opprørsbevegelse som utartet seg til blind ekstremisme.
Rationaliteten bør ikke længere være samfundsvidenskabens motor. Vi bringer her et interview med Bent Meier Sørensen i anledning af hans bog Making Events Work. Or, How to Multiply Your Crisis. –
Da kunstneren Lin Yilin gikk ut av kunstakademiet i 1990 med utdannelse i tradisjonell kinesisk kunst og humaniora, var millionbyen Guangzhou kastet ut i en aggressiv kapitalisme og eksplosiv ekspansjon. Den kinesiske millionbyen er knapt gjenkjennelig fra den ene dagen til den andre.
