Den permanente undtagelsestilstand
At være udenfor og samtidig tilhøre. Dette er undtagelsestilstandens grundvilkår. Vi har at gøre med et komplekst begreb, der befinder sig på grænsen mellem politik og jura.
Om en mangel ved vår samfunnsorden
Utdrag fra Michel de Montaignes Essays.
Generasjonsskifte i afrikansk litteratur
Franskspråklig afrikansk litteratur har en sterk tradisjon for politisk engasjement og antikolonialisme. Dagens unge forfattere søker imidlertid mer mot det universelle og det selvrefleksive–med globalisering og emigrasjon som bakteppe.
Med kamera som våpen
Mens politisk dokumentarfilm står sterkt internasjonalt, har norsk dokumentarfilm vært preget av det navlebeskuende og nasjonale. Dette kan være i ferd med å endre seg. Nylig ga institusjonen Fritt Ord 12 millioner kroner til debattskapende dokumentar, mens Margreth Olins film Ungdommens råskap setter søkelys på norsk skolepolitikk.
Adjø til Jacques Derrida
Jacques Derrida er død. Den verdenskjente franske filosofen døde natt til den niende oktober etter lengre tids sykdom. Med ham forsvant den siste representanten for en usedvanlig begavet og produktiv generasjon med franske filosofer og tenkere.
Anti-kolonialisten Sartre
Den franske filosofen Jean-Paul Sartre engasjerte seg kraftig for Algeries uavhengighet under krigen som varte i åtte blodige år, fra 1954 til 1962. «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn», skrev han henvendt til den franske befolkningen, «fordi vi har makten til å stoppe dem».
Mellom drøm og virkelighet
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.
Den postmoderne tilstand 25 år etter
Franske Jean-François Lyotard ble mot sin vilje og hensikt, en nyliberalismens profet, en jappenes postmodernist og intellektuelle alibi. Innen kulturlivet vasser kunstnere, gallerister, kritikere og publikum sammen i et anything goes – den postmoderne epoke kjennetegnes av svekkelse.
Michel Foucault i alle kanaler
Det er Foucault-høst i Paris i år. Anledningen er at det er 20 år siden Michel Foucault døde. Konserter, teaterforestillinger, filmprogram, utstillinger og konferanser er viet den franske tenker. Foucault er blitt mer enn en filosof. Men mer enn å hylle Foucault ønsker de forskjellige arrangørene å kaste et nytt og aktivt blikk på Foucault. Et eksempel på dette er kunstverket 24h Foucault.
Om å rapportere nedenfra
Nylig utkom John Pilgers bok Tell Me No Lies, en artikkelsamling med både historiske og nyere eksempler på journalistikk som «nesten forandret verden». I dette eksklusive utdraget etterlyser John Pilger flere maktkritiske journalister i dag. De trengs mer enn noen gang.
Radikal subjektivisme
Nobelprisvinderen i litteratur 2004, østrigeren Elfriede Jelinek, skriver prosa, der går ret imod Østrigs selvforherligelse. Jelinek bruger selv betegnelsen «pornografi» om sit forfatterskab, men måske er det rettere obskøne værker, der råber såvel «hold kæft» som «gør hvad de vil».
– Jeg er i krig med meg selv
74 år gammel er Jacques Derrida mer energisk som tenker enn noen gang, selv om han kjemper mot alvorlig sykdom. Her forteller den dødsmerkede franske filosofen om det å lære å leve, om overlevelse og om de spor han vil etterlate seg.
Afrikansk lappeteppe
Hva er afrikansk samtidskunst? Er den annerledes enn den vestlige? I så fall hvordan? Med utstillingen Afrika Remix i Düsseldorf prøver kurator Simon Njami å belyse disse spørsmålene.
Audiovisuelt hukommelsestap
Fra 15. til 19. oktober arrangerer Den internasjonale fjernsynsarkivføderasjonen (IFTA) sin årlige konferanse om bevaring av den audiovisuelle kulturarven. Mye står på spill på dette området
Filosofiens elendighet – og storhet
Det står både bra og dårlig til med filosofien, avhengig av hvor man ser. Det florerer av mediekåte og maktsøkende liksomfilosofer, men det finnes også flere lyspunkter. Blant dem er den utbredte interessen for filosofi, en etterspørsel som fortjener et godt tilbud.
Å bøye seg innover
Le Monde diplomatique vil fremover månedig trykke en liten litterær tekst. Denne gang har vi valgt et utdrag fra Rainer Maria Rilke
Å konsumere verden gjennom bilder
Det hevdes at vi konsumerer verden gjennom fotografier.
Kultur som klassekamp
Den amerikanske forfatteren Thomas Frank spør i sin siste bok hva som er galt med Kansas, den populistiske konservatismens høyborg i USA. Her stemmer folk seg selv til økonomisk ruin, bokstavelig talt.
Nutiden i fortiden
På baggrund af en revideret italiensk udgave udkom i foråret en revideret dansk oversættelse af den italienske klassiker Leoparden. Hvorfor bliver romanen og filmatiseringen ved med at drage? Måske fordi de giver mening til Italien?
Global fjernovervåking
Globaliseringen skaper en todeling av virkeligheten. En aktuell (umiddelbar) virkelighet som våre kropper beveger seg i, og en virtuell (multimedial) virkelighet. Det er stadig oftere gjennom sistnevnte virkelighet at vårt forhold til verden utspiller seg.
Litterære spådommer
Forfattere kan være flinkere enn statsvitere til å beskrive mulige fremtidsscenarier.
Skiftende kroppsbilder
Den engelskfødte, amerikanske fotografen Peter Moore (1932-1993) anså seg selv som dokumentarfotograf og fotojournalist. Han ønsket å bruke fotografi til å skape grundig historisk dokumentasjon og takket være den innstillingen sitter i dag hans arvtagere på et enormt materiale av uerstattelige fotografier. Typisk for dette arbeidet var hans avfotografering av rivningsprosessen av gamle Pennsylvania Togstasjon på Manhattan. Rivningen av dette enorme, historiske byggverket ble avfotografert gjennom mer enn 30 fotosesjoner i løpet av tre år (1963-66). Mest kjent er han imidlertid for sin systematiske dokumentasjon av avantgarde danse- og performance miljøet i New York på 60-, 70- og 80-tallet. Et miljø han kom i kontakt med i 1962 – først med Judson Dance Theatre, senere med Fluxusbevegelsen. Han uttalte den gang at «Dersom jeg ikke gjør opptak av dette, går det tapt.» Det var andre fotografer som var inne på det samme, men det spesielle med Peter Moore var at han fortsatte med det de neste 30 årene. Bildene er tatt i Judson danseteater (tidligere Judson Memorial Church), i museer, gallerier, i låver og kunstnerloft, og ute i byen. De dokumentariske tilnærmelsene og mangel på fotografisk iscenesettelse og lyssetting, gir disse bildene en historisk dimensjon. Man får et direkte innblikk i det miljø og de omgivelser denne kunsten ble skapt i. Gjennom slike bilder kjenner vi bl.a. Trisha Browns berømte arbeider, som «Walking on the Wall» (1971), «Man Walking Dowen the Side of A Building» (Performed by Joseph Schlichter, 1970) og Robert Rauscenbergs «Pelican» fra 1965. Mye av poenget med den nye dansen var at den skulle undersøke de vanlige og grunnleggende bevegelsesstrukturene i menneskekroppen. Det var et bevisst ønske å distansere seg fra den avanserte moderne balletten, som krevde spesialtrenede dansere. Den nye dansen hadde en alternativ koreografi og de ble ofte utført av billedkunstnere og andre uten danseutdannelse.Noe av bevegelseskunsten fra denne perioden ble filmet eller tatt opp på video, og det kan virke noe paradoksalt at vi i dag nærmer oss den gjennom stillbilder. Men det er i dette paradokset den kunstneriske verdien av Peter Moores fotografier kommer frem. De er dokumenter og de gir en innsikt i tidens kontekst, noe man nesten alltid mangler når man ser på maleri og skulptur fra samme periode i et museum. Men bildene har også en egenverdi, gjennom at Peter Moore som deltagende observatør har fulgt bevegelser og skiftende kroppsbilder og fanget opp de posisjoner som har vært spesielt potente. Det finnes i dans et skulpturalt og figurativt element, nemlig hvordan kroppsdelene avtegner seg som frosne silhuetter mot gulv og rom. Dette elementet er noe som vedvarer gjennom dansens og opptrinnets varighet, men det er i hvert øyeblikk en rest av bevegelsesenergi som gir en kraft til neste bevegelse. Og det er i de mest potente øyeblikkene, der en bevegelse, en vridning, en vending, er i ferd med å skje, eller at en bevegelse er ført helt ut i sin konsekvens, at Peter Moore fanger bildet. Derfor er disse bildene noe vi både kan se som stillbilder og noe vi kan lese potensiell dansebevegelse ut av. At et ikonisk avtrykk på filmrullen har en nær fortid og en nær fremtid, kan vi se av danserens blikk, kroppenes samspill, muskulaturens spenning og avspenning, og kroppsdelenes retning i deres aksjonsfelt og virkerom.
Den nye biopolitiske kunst
Når mennesket som levende væsen og som politisk subjekt smelter sammen, bliver også kunsten biopolitisk. Et sådan kunst bliver et forsvar for kunsten som etik. Det er en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker som modstand–ikke kamikazeaktivisten.
Den nye biopolitiske kunst
Billedkunst: Når mennesket som levende væsen og som politisk subjekt smelter sammen, bliver også kunsten biopolitisk. Et sådan kunst bliver et forsvar for kunsten som etik. Det er en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker som modstand – ikke kamikazeaktivisten. «Hvad er relationen mellem menneskets kamp og kunstværket? Dette er for mig den mest krævende og gådefulde relation. Det er præcis hvad Paul Klee ønskede at sige da han skrev: «Du ved, det er folket der mangler». […]Der gives intet kunstværk der ikke appellerer til et folk der endnu ikke eksisterer.» Den franske filosof Michel Foucault skabte begrebet «biomagt» for den magt hvor livet bliver et anliggende indenfor de politiske teknologier og beslutninger: «I årtusinder, forblev mennesket for Aristoteles: et levende dyr i hvilket med en yderligere kapacitet til politisk eksistens. Det moderne menneske er blevet et dyr, i hvis politik dets eget liv som levende væsen sættes på spil.» Tidligere var livet noget evident og derfor noget der kunne udgrænses fra det politiske. Den eneste relation til livet var suverænens ret til at tage dette i form af dødsstraf [sværdets magt]. Men under statens biopolitik i 1800-tallet regerede magten ikke længere primært ved trussel om straf, men gennem inddæmning af livet. Livets inkludering i det politiske forandredes først dramatisk med kundskaben (videnskaben), hvor hygiejne, sundhed, levealder og befolkningsvækst blev genstand for politisk-juridisk regulering. Siden, med kapitalismens stigende dominans og de markedsmæssige vilkår der gennemtrænger det moderne menneskes liv, intensiveres biomagtens administrering af den enkeltes liv. I dette «kontrolsamfund» administrerer kapital- og statsmagt i langt større grad livssfæren til den enkelte – regeringen er optaget af folks værdier og sundhed, mens næringsliv og medier omdanner folks intimsfærer til en forbrugssfære. I dette kontrolsamfund har vi nået en situation hvor det er umuligt at skelne mellem mennesket som levende væsen og som politisk subjekt, [grækernes zoe og bios], hvilket har ført til en uhørt regulering og tæmning af mennesket. Den territoriale usikkerhed har skabt øget frygt som igen genererer øget sikkerhedsindustri, flere checkpoints, og vi har nået et punkt hvor der ingen distance er længere mellem vores bevægelser og magtens operation eller mellem magtens operation og kapitalismen. Samfundet er blevet et åbent felt af tærskler og gateways, et kontinuerligt rum for passage. Israel er i dag det ekstreme eksempel på denne stratificering af geografien, hvor en strækning på Gazastriben der tager 1 ½ time for en israeler tager 5 timer for en palæstinenser. Det er denne statslige biopolitik den italienske filosof Giorgio Agamben har analyseret i sin bog Homo Sacer. Men sammensmeltningen af selve livet som mulighed (skabende energi) og politikken kan paradoksalt nok give kunsten en mere markant rolle. Joseph Beuys talte om at nedbryde grænserne mellem livskunsten og samfundet. Interessant er derfor ikke kun magtens biopolitik, men også den kreative eksperimenterende biopolitik der ikke længere ophøjer kunstneren som geni, men anser den skabende praksis som et entreprenant anliggende hvor alle i princippet fra situation til situation kan være skabende. Med denne biopolitik er livet ikke det som skal underlægges magt (tæmmes), men livet og friheden bliver navnet på det i modstanden, der gør den til en aktiv kraft – aktiv fordi den udtrykker sig gennem kreative linjer, nye sammensætninger der kæmper mod magtens mange ansigter. Det er ikke kamikazeaktivistens modstand men den krævende proces for subjektdannelse, en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker