Indisk film blir stadig mer populært i Europa, men vestlig filminteresse er ingenting mot den utrolige lidenskap inderne selv har for masseproduksjonene fra Bollywood. I hvilken grad avspeiler indisk film landets virkelighet? Opprettholder disse filmene det sosiale status quo i India?
Hver eneste dag kobles millioner av mennesker til de samme tv-programmene, radiosendingene og spillkonsollene. Massifiseringen av kulturforbruket er ikke uten konsekvenser for begjær og bevissthet.
Peace under fire. Israel/Palestine and the International Solidarity Movement Sanderock, Sainath, McLaughlin, Khalili, Blincoe, Arraf, Andoni (red.) Verso, London, 2004, 297 s. International Solidarity Movement (ISM) ble grunnlagt i 2001 og har de siste årene organisert frivillige aktivister fra hele verden i fredelig solidaritetsarbeid sammen med palestinere i de okkuperte områdene. Denne boka forteller historien om bevegelsens konkrete arbeid i Palestina, samt om utviklingen av en stadig mer brutal israelsk fremferd, både mot det palestinske folket og de internasjonale aktivistene. Boka er satt sammen av øyenvitneskildringer, presseskriv, intervjuer, foredrag og avisartikler. Edward Said har skrevet forordet, hvor han blant annet forteller om sitt møte med foreldrene til Rachel Corrie, en amerikansk ISM-aktivist som ble drept av israelske soldater 16. mars 2003. Corrie ble brutalt kjørt over av en israelsk bulldoser da hun forsøkte å beskytte et palestinsk hjem i Gaza fra riving. ISMs mål har vært å internasjonalisere intifadaen, både gjennom å sende aktivister til Palestina, og holde foredrag over hele verden om palestinernes situasjon. Denne boka gir rapporter fra den palestinske okkupasjonens innside, om dens ekstreme brutalitet og umenneskelighet, men også om medmenneskelighet og samhold. Slik Rachel Corrie skriver i sin siste e-post til sin mor, hvor hun forteller om den palestinske familien hun bor sammen med: «Jeg er også i ferd med å oppdage i hvilken grad mennesker fortsatt kan være sterke og forbli menneskelige i de aller verste situasjoner – noe jeg heller ikke har sett før. Jeg tror det kalles verdighet.» Se også ISMs hjemmeside www.palsolidarity.org Krigens scenografi : Nye rejser i Bosnien og Serbien Jens-Martin Eriksen & Frederik Stjernfelt. Lindhardt og Ringhof, København, 2004, 397 s. Boka Krigens scenografi er blitt til gjennom de to danske forfatternes reiser i Bosnia og Serbia i 2003, og den er en oppfølger til Hadets anatomi, som kom ut i fjor. Eriksen og Stjernfelt undersøker dramaet som utspant seg på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet, men ser også på krigens virkninger på samfunnene den dag i dag, der Bosnia er oppsplittet og styrt av tre nasjonalistiske klaner, mens de krefter i Serbia som sto bak krigene er vendt tilbake til den politiske scene. Et fokus i boka er det forfatterne kaller det politiske programskriftet bak krigene – Det serbiske akademis «Memorandum» – og den serbiske planleggingen av etnisk rensing i Bosnia. De går bak den (nå avdøde) bosniske president Izetbegovic’ demokratiske fasade. Avslutningsessayet – «I krigens ruiner» – ser på hvordan europeerne er blitt forført av dette dramaet. Forfatterne mener de krigende parter har oppført et skuespill for hverandre, og samtidig for «verdenssamfunnet», og at krigen slik har en grunnleggende estetikk som bør studeres av fiksjons- og litteraturteori.
Vi siger, at frie markeder fører til retsstater. Men løftet om retsstater fungerer ifølge den berømte amerikanske politiske filosof William Scheuerman som alibi.
I begynnelsen av mai holdt unge palestinske musikere en konsert i Ramallah under ledelse av den israelsk-argentinske dirigenten Daniel Barenboim. Noen dager senere mottok Barenboim den prestisjefylte israelske Wolf-prisen. Her er hans tale under prisutdelingen, som fant sted i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset.
Besøker Francis Bacon-utstillingen på Maillol-museet i Paris. Leser Susan Sontags siste bok, Regarding the Pain of Others. Til tross for utstillingens tåpelige undertittel, «hellig og profan», gir den en konsis oversikt over et langt livs arbeid. Boken er en bemerkelsesverdig sonderende grubling om krig, fysisk lemlestelse og virkningen av krigsfotografier. Ett eller annet sted i tankene mine viser boken og utstillingen til hverandre. Jeg er ennå ikke sikker på hvordan.Som figurativ maler var Bacon like snedig som Fragonard. (Sammenligningen ville ha moret ham, og begge var fullbyrdede malere av fysiske sanseopplevelser; den ene malte nytelser, den andre smerte.) Bacons snedighet har forståelig nok utfordret minst to generasjoner malere og gjort dem nysgjerrige. Når jeg har stilt meg kritisk til Bacons verk gjennom femti år nå, skyldes det at jeg har vært overbevist om at han malte for å sjokkere, både seg selv og andre. Jeg trodde en slik motivering ville bli tynnslitt med tiden. Men da jeg gikk frem og tilbake foran maleriene i rue de Grenelle i forrige uke, oppfattet jeg noe jeg ikke hadde forstått før, og jeg følte en plutselig takknemlighet overfor en maler hvis verker jeg så lenge hadde stilt spørsmålstegn ved. Bacons visjon fra slutten av 1930-tallet til hans død i 1992 gjaldt en nådeløs verden. Om og om igjen malte han menneskekroppen eller deler av denne, preget av ubehag, nød eller lidelse. Noen ganger virker det som om smerten er blitt påført utenfra, men oftere ser den ut til å komme innenfra, fra kroppens egne innvoller, fra ulykken ved å være fysisk. Bacon spilte bevisst på navnet sitt for å skape en myte, og det lyktes han med. Han hevdet å nedstamme fra sin navnebror, den engelske empiriske 1500-tallsfilosofen, og han malte menneskelig kjøtt som om det var en skive bacon.Likevel er det ikke dette som gjør hans verden mer nådeløs enn noen verden som tidligere har vært malt. Europeisk kunst er full av drap, henrettelser og martyrer. Hos Goya, det 20. århundrets første kunstner (ja, nettopp, det 20.), lytter vi til kunstnerens egen opprørthet. Det som er annerledes med Bacons visjon, er at det ikke eksisterer noen vitner, og det finnes ingen sorg. Ingen som males av ham legger merke til hva som skjer med andre som males av ham. En slik allestedsnærværende likegyldighet er grusommere enn noen lemlestelse. I tillegg kommer stumheten ved omgivelsene han plasserer skikkelsene sine i. Denne stumheten er som kulden i en fryseboks, en kulde som holder seg konstant uansett hva man legger i fryseboksen. Bacons teater har i motsetning til Artauds teater1 lite med det rituelle å gjøre, ettersom intet rom rundt skikkelsene tar imot bevegelsene deres. Hver eneste ulykke som utspiller seg, fremstilles som en rent tilfeldig episode.I Bacons levetid fikk en slik visjon næring fra og ble hjemsøkt av melodramaene i en høyst provinsiell krets av bohemer. I denne kretsen ga alle fullstendig faen i hva som skjedde andre steder. Og likevel … og likevel har den nådeløse verden Bacon manet frem og forsøkte å drive ut, vist seg å være profetisk. Det hender av og til at en kunstners personlige drama i løpet av et halvt århundre gjenspeiler en hel sivilisasjons krise. Hvordan? På mystisk vis.Har ikke verden bestandig vært nådeløs? Dagens nådeløshet er kanskje mer ufravikelig, altgjennomtrengende og kontinuerlig. Den sparer verken planeten
Hva er det med Irak som minner om Francis Bacon?
I likhet med de store ideologiene på 1900-tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» – et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet foregår en dyptgripende omforming av menneskets tankesett.
Jeg visste allerede at Simon Nicholas' malerier kan gjøre meg i stand til å betrakte urbane folkemengder og bygninger på forskjellige måter. Nå vet jeg at de kanskje kan hjelpe meg til å se helt nye ting i eldre kunstverk, skriver Kevin Jackson.
Pablo Picassos fænomenale kunstneriske produktion tiltrak sig opmærksomhed fra forfattere og kritikere helt tilbage til hans tidligste udstillinger i Spanien og frem til slutningen af en knap firsårig karriere, der hovedsagelig udspillede sig i Frankrig. Picasso illustrerer apriludgaven av Le Monde diplomatique.
Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende.
I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter spørgsmålet, hvad en krisetilstand er.
Filosofiens opgave er at studere mennesket som et normativt væsen, der kan påtage sig en rationel forpligtelse, mener den amerikanske filosof Robert Brandom.
Boken På sykeleiet – sykdom og medisin i litteraturen har som mål å utdype og nyansere sykdomsbegrepet. Den representerer en ny måte å tenke rundt både litteratur og sykdom på, og er et viktig bidrag til alle som forholder seg til sykdom privat eller i sitt arbeid. Denne månedens bokutdrag er hentet fra innledningen til denne boken, som utkommer i april.
Det politiskes normative dimensjon står svakt i den nåværende amerikanske administrasjonen. Inspirasjonen fra suverenitetstenkningen til politiske tenkere som Carl Schmitt og Leo Strauss er imidlertid sterkt tilstede.
Den internationale festivalen transmediale.04 lancerede i månedsskiftet januar/februar utopiens genkomst i en verden i krise. Med Antonio Negri på plakaten.
Mel Gibsons nye film The Passion of Christ kritiseres for å være både ondskapsfull og antisemittisk. Mye av kritikken mot filmen uttrykker vår tids redsel for religiøs lidenskap, eller for lidenskap overhodet.
Refusenik! Israel’s soldiers of conscience
Peretz Kidron (red), forord av Susan Sontag
Zed Books, februar 2004, 118 s.
Den 24. bokmessen i Paris finner sted i en omtumlet bokverden, preget av monopolisering. For hver dag som går blir bransjen stadig mer fristet av metodene til de store amerikanske forlagshusene. Det betyr trøbbel for bøker som selges langsomt.
Les Voleurs d’avenir (Fremtidstyvene)
René Monzat
Editions Textuel, Paris, 2004, 174 sider.
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) var en vitenskapsmann med glødende politisk engasjement. Mange har kritisert ham for denne påstått umulige kombinasjonen. Verken før eller senere i sin karriere tenkte Bourdieu at man måtte velge mellom jakten på objektiv kunnskap og krav om politisk og sosial handling.
«Når jeg blir kalt 'Mrs. Spivak', må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak. Hun gjestet nylig Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden.
Spinozas filosofi har opplevd en internasjonal renessanse de siste årene. Nyskapende Spinoza-fortolkerne har gitt viktige bidrag til forståelsen av den såkalte postfordistiske produksjonsmåte.
Julio Cortázar var en forfatter som blandet det politiske og det hverdagslige med det fantastiske. Han fremholdt selv at «vi trenger mer enn noensinne språkets Che Guevara'er, og litteraturens revolusjonære mer enn revolusjonens litterater».
