Digitalpolitikk

Spam startet som en intern nerdespøk, for så å bli svindel og ende opp som automatisert kriminalitet og falsk menneskelighet.

Amerikanske myndigheters spionering vekker oppsikt. Samtidig øker en annen overvåking. De private nettgigantene perfeksjonerer stadig sin sporing og innsamling av persondata. Ingenting unnslipper dem: Alt du gjør, stedene du oppsøker, varene du kjøper, folkene du møter.

Edward Snowden har avslørt at de multinasjonale nettgigantene bistår USAs etterretningstjenester. Selv nekter de for dette, men for bare få år siden kom de med skjult kritikk av USAs nettpolitikk.

Snowdens avsløring av USAs omfattende nettovervåking sjokkerer myndigheter verden over, men allerede for femten år siden brøt en lignende skandale ut, Echelon.

Amerikanerne bryr seg ikke lenger om overvåkning. I over et århundre kjempet borgerne og rettsvesenet iherdig mot sikkerhetstjenestenes og politiets forsøk på å avlytte personlig kommunikasjon. Den tiden er ugjenkallelig over.

I nettets tidsalder er befolkningen ikke lenger en masse, men et subtilt nettverk av interaksjoner. Markedsførere og sosiologer gransker nå de intime koblingene og individuelle gestene for å kartlegge samtidens tendenser og styre samfunnet.

Amerikanske myndigheter går hardt til verks mot varslere og nettaktivister.

Skal multinasjonale selskaper, USA eller brukerne forvalte internett? Amerikanske myndigheter og selskaper har tilnærmet monopol på forvaltningen av nettet. Nå reiser andre land seg mot USAs retorikk om «nettfrihet».

Tidligere frivillige bloggere anmeldte i april nettavisen Huffington Post. De krever 105 milliarder dollar for sine bidrag etter at nettgiganten AOL overtok avisen. På seks år har den amerikanske venstresidens mediehåp blitt til en multinasjonal pengemaskin, til stor misnøye for de mange ubetalte bidragsyterne som bygde opp avisen.

Datalagring har i de siste årene ført til at politi, etterretningsvesen og selskaper i Polen, Nederland og Tyskland har forsynt seg grovt av data om nett- og telefonibruk. I flere tilfeller har journalisters hemmelige kilder vært et eksplisitt mål. Personvernforkjempere i Polen mener dagens datamisbruk overgår overvåkningen i kommunisttiden.

Avsløringene om krigen i Afghanistan har nettstedet Wikileaks vist hvor mektige «sosiale medier» kan være. Men Wikileaks markerer på ingen måte slutten for sensuren, nasjonalstaten og de tradisjonelle mediene.

EUs datalagringsdirektiv skulle fremme like konkurransevilkår for industrien, og gjøre det enklere å samarbeide om kriminalitetsbekjempelse over landegrensene. Lite tyder på at det er blitt realiteten. Hva gikk galt for direktivet som hadde alle forutsetninger for å seile smertefritt gjennom EU-systemet etter 11. september 2001?

Kybernetikk–ordet gir uunngåelig assosiasjoner til en sentralisert makt som styrer menneskene gjennom tusenvis av kommunikasjonskanaler. Dette bildet stemmer ikke helt, det viser erfaringen Salvador Allendes regjering gjorde seg i 1972.

Nyere nettkritikk profiterer på besettelsen på alt som har å gjøre med sinn, hjerne og bevissthet, med advarsler om at farten i de digitale nettverkene gjør oss dummere. Dette er særlig påfallende nå når kommersielle nettaktører er i ferd med å kolonialisere sanntiden.

Framtidsutsiktene for internett presenteres ofte enten som utopier om digital overflod eller orwellske dystopier. Kommersielle aktører forsøker fortsatt å erklære permanent unntakstilstand, samtidig som stadig større deler av folket ser på nettet som et grunnleggende fellesgode.

I forrige utgave så Le Monde diplomatique nærmere hvordan ny teknologi har forandret salg og distribusjon av musikk og film på verdensbasis. Vår gjennomgang av den teknologiske utviklingen og omsetningstallene, viser at det er stor usikkerhet om bransjen har tapt penger på piratvirksomheten. Står tiltakene bransjen ønsker i stil med de uklare dataene?

Fildeling ble en folkelig syssel på begynnelsen av 2000-tallet, og utfordret en mektig kulturindustri. På 90-tallet nøt musikk- og filmgigantene godt av å selge medieprodukter i fysiske format. Nå er de mest solgte fysiske formatene tomme lagringsmedier. Bransjen hevder de er truet med å gå under på grunn av piratkopiering. Stemmer det? Eller er det snarere slik at endrede forbruksvaner som følge av ny teknologi og synkende profittrate har gjort markedet mindre lukrativt?