President Emmanuel Macron ser kjernekraft som en perfekt kombinasjon av industriutvikling og klimakamp. Men utover problemene med risiko og lønnsomhet møter myndighetene stadig større protester mot de omstridte planene om å lagre det radioaktive avfallet under bakken.
Etter å ha blitt selvforsynt med energi takket være skiferolje og -gass frykter USA ikke lenger energiknapphet. I stedet funderer lederne i Washington nå på hvordan de kan utnytte USAs nye energioverskudd.
Etter Jom kippur-krigen i oktober 1973 bestemte OAPEC-landene seg for å drive opp oljeprisen for å legge press på landene som hadde støttet Israel. Det førte til en krise i Vesten, men bidro også til å forlenge oljealderen.
Farlig, men klimakompatibel og geopolitisk nøytral. Slik har kjernekraftindustrien presentert seg i lang tid. Nå har Kina og Russland skaffet seg et duopol, som har utdatert denne forestillingen.
Den russiske invasjonen av Ukraina har forstyrret det intrikate energimarkedet. Å finne nye leverandører har nå blitt statsledernes fremste prioritering, på bekostning av kampen mot klimaendringene.
Hvorfor har en rørledning som bare utvider en allerede eksisterende infrastruktur utløst en av de alvorligste diplomatiske krisene mellom USA og Tyskland etter andre verdenskrig?
Forholdet mellom Vest-Europa og Russland har blitt stadig verre med konflikten i Ukraina og behandlingen av Aleksej Navalnyj. Disse spenningene er bakteppe for et stort spill om Europas kraftforsyning.
USA har lenge overlatt ansvaret for å sikre en høy oljepris til Saudi-Arabia i bytte mot militærbeskyttelse. Men i mars tvang Saudi-Arabia USA til å forhandle direkte med de andre store oljeprodusentene. Vil det gamle OPEC-systemet bli erstattet av fri priskonkurranse eller en ny regulering?
Den offentlige driften av Frankrikes vannkraftressurser har lenge vært et gode for landets økonomi og for miljøet. Nå har EU-kommisjonen bestemt at de må privatiseres.
Olje og gass fra skiferfjell har fått mange til å spå en gyllen framtid for USAs petroleumsindustri. Det internasjonale energibyrået mener USA vil bli verdens største olje- og gassprodusent innen 2017, mens ExxonMobil tror USA vil bli nettoeksportør innen 2025. Men ser vi nærmere på tallene oppdager vi raskt at noe ikke stemmer.
Det internasjonale atomenergibyrået har verken klart å kontrollere spredningen av spaltbart materiale eller å hindre anriking av uran i Iran. I tillegg til å være et politi mot militær bruk av kjernekraft, er byrået en iherdig pådriver for sivil atomenergi, også i Fukushima, der byrået holder sin ministerkonferanse 15. til 17. desember.
«Om det ved Tokaimura eller Fukushima skulle skje en ulykke som fører til nedsmelting av atomreaktorene, vil skadene for det japanske samfunn bli tunge å bære,» skrev forfatteren
Natsuki Ikezawa i 1993. Han skriver her om katastrofen i fjor.
Atomkraft representerer et håp om billig og ren strøm i store mengder, for den industrialiserte verdens umettelige appetitt. I veien for dette håpet står den potensielle risikoen, som driver opp kostnadene i Europa, i den grad at markedsøkonomi og atomkraft virker uforenlig. Mens planøkonomien i Asia stormer fram som de nye stormaktene innen atomkraft.
Under bakken ligger det store mengder kostbare mineraler, over bakken kan en stor elv gi strøm til nesten halve kontinentet. Likevel er statskassen tom, og strømbruddene hyppige. Den demokratiske republikken Kongo illustrerer et afrikansk paradoks. For å nyte av ressursene må kontinentet investere i infrastruktur, særlig på kraftområdet. I bytte mot råvarer bygger Kina infrastruktur. Men tjener befolkningen på det?
Den globale klimatrusselen har på ny gjort uran til en ettertraktet råvare. Dette får nå innbyggerne i Niger erfare på godt og vondt, etter hvert som de fordrives fra forfedrenes land for å gi plass til gruveselskaper. Landet er verdens tredje største uraneksportør, men også et av verdens fattigste land, og har vært hardt rammet av repressive regimer og blodige opprør de siste 30 årene.
Vil vi noensinne få vite omfanget av helseskadene forårsaket av kjernefysisk aktivitet? I snart femti år har skadelige konsentrasjoner av radioaktive stoffer hopet seg opp i jord, luft og vann. Likevel blir seriøse vitenskapelige studier av strålingens konsekvenser ikke gjennomført av Verdens helseorganisasjon (WHO). Organisasjonen er på dette området underlagt Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som holder tilbake informasjon om Tsjernobylulykken og andre atomulykker. Denne innblandingen har allerede vært skjebnesvanger for tusenvis av mennesker.
Mens Norge planlegger forurensende gasskraftverk og oljeanlegg, går Tyskland foran med satsing på fornybar energi. Det har alltid vært klart at oljen en dag ville bli oppbrukt. Direkte eller indirekte bruk av sol-, vind- og vannkraft, biomasse og bølgekraft gir vår planet hver dag–i form av vind, solvarme, osv–15 000 ganger mer energi enn menneskeheten forbruker. Byr fornybar energi på betydelige politiske og økonomiske fordeler. Urealistisk? Hvis utviklingen fortsetter i samme fart, vil elektrisitet fra atomkraft og fossilt brensel være fullstendig erstattet om omtrent 40 år. Utviklingen av hybridbiler gjør det mulig å erstatte fossilt drivstoff med biodrivstoff og elektriske motorer med ny batteriteknologi. I Norge har man én stasjon for biodrivstoff, i Sverige nærmere 50.
Verden er svært avhengig av Saudi-Arabia oljereserver. En ting er Vestens sårbarhet overfor sabotasjer–som nylig ble forsøkt–men mye tyder på at oljen nå avtar. Denne fjerdedelen av verdens oljereserver, vil sannsynligvis ikke tilfredsstille den økte etterspørselen de neste 20 årene. Oljefeltene ble igangsatt for 40-50 år siden og er nå vanskeligere å utvinne. Hva kan dette bety for Vestens energietterspørsel?