På tross av finanskrisen og stadig mer skepsis mot nyliberalismen, har ikke venstresiden fått større oppslutning i vestlige land. Årsaken er at moderniteten kulturelt sett gir forrang til høyresiden, mener den italienske filosofen Simone Raffaele.
Et nytt marked for fossiler har åpnet seg i Europa. Men fossilene som blir solgt kan være som mangt, et dinosaurskjelett består sjeldent av bein fra samme individ, eller samme utviklingsstadium.
Høsten 1999 tok Günter Grass imot Pierre Bourdieu i sitt hus i Lübeck. Den tyske forfatteren og den franske sosiologen gikk gjennom samtidens sosiale og intellektuelle tilstand. Med dystre miner. Plutselig ble det liv i dialogen. Bourdieu: «De sier til oss: ’Dere er ikke morsomme’. Men tidsalderen er virkelig ikke morsom! Virkelig, det finnes ingenting å le av.» Grass: «Jeg har aldri gitt inntrykk av at vi lever i en morsom tid. Den infernalske latteren, som slippes løs med litterære midler, er også en protest mot den sosiale tilstanden.»Mikhail Bakhtin, L’Oeuvre de François Rabelais et la culture populaire au Moyen Age et sous la Renaissance, Gallimard, Paris, 1965. Hvis ikke annet er oppgitt er sitatene hentet herfra og oversatt til norsk. Grass som var godt kjent med Gargantua og viddet til François Rabelais, trakk bevisst fram protestaspektet i den hånlige holdningen. Advarsel: den «infernalske latteren» har ingenting til felles med underholdingen til de som selger et øyeblikks avkobling, eller den kyniske kaklingen mellom folk med stilltiende avtaler, og heller ikke med den kritiske latteren til folk som bygger seg et rykte ved å ruinere de mektiges anseelse. Det dreier seg om den opprørske latteren, en latter som har en tusenårig lang tradisjon. Når kan latteren bli et redskap for de undertrykte? Når den har et fundament i folket, når latterutbruddet slipper løs et helt verdenssyn og snur opp ned på relasjonene i den rådende samfunnsordenen. Disse tre momentene analyserte litteraturhistorikeren Mikhail Bakhtin i sitt berømte essay om François Rabelais, «Rabelais og den folkelige kulturen i middelalderen og renessansen», som ble publisert på midten av 1960-tallet. I hele det middelalderske Europa opplevde humorkulturen en voldsom utvikling. Verken føydalmaktens kontroll over kroppene eller Kirkens makt over sinnene klarte å forhindre kollektive feiringer. Karneval, pandemonium, banketter, komiske fester med røtter i de romerske saturnalia og opptog som parodierte den katolske religionsdyrkelsen mobiliserte massene. Kjemper og dverger, monstre og klovner strømmet ut på torgene og satte rytmen for livet på landet (innhøstingsfest), årstidenes gang, før og etter fasten. I andre spøker som var mer eller mindre knyttet til Kirken – som dårefesten, eselfesten, påskelatteren – krevde geistlig deltakelse. Her valgte man en «dårepave» mens utkledde prester sang obskøniteter og diakoner spiste blodpølser på altaret. Her holdt soknepresten den berømte «eselmessen» foran den firbeinte gjesten og avsluttet med et tredobbelt eselskrik i stedet for det vanlige «amen». DISSE UOFFISIELLE, MEN tolererte festene varte til sammen flere uker i året, og opptil tre måneder i de store byene. En sikkerhetsventil? Sikkert og visst. Men de kan ikke reduseres til det. For «de virker å ha konstruert ved siden av den offisielle verden, en annen verden og et annet liv, der alle menneskene i middelalderen mer eller mindre ble blandet sammen, en verden der de levde på bestemte datoer. Det ga verden en dualitet,» forklarer Bakthin. Det var ikke bare en intern subversjon av makten, men flyktige iscenesettelser av en utopi, i en historisk epoke da utviklingen til de økonomiske og sosiale kreftene ikke ga utsikter til en omveltning av samfunnsordenen. Denne andre verdenen var aldri så håndgripelig som under karnevalet, knutepunktet i middelalderens komiske kultur. Den offentlige plassen var karnevalets sted. I motsetning til den moderne gata, fantes det der alltid et potensielt publikum, en verden som alltid allerede var det. Lærde og idioter, bønder og
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å lage en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
Japans ukjente rolle i verdenskrigen.
Auschwitz og GULag har blitt stående igjen som selve symbolene på de moderne massedrapenes ondskap. Dette har medført at de sentrale aspektene i massemordpolitikkene som drepte tolv millioner mennesker i et bestemt område av Europa mellom 1933 og 1945, har havnet i skyggen.
Helt fra perserkrigenes dager har Vesten skapt et forvrengt bilde av Østen, der Vesten er demokratiets og frihetens vugge, mens Østen representerer barbari, slaveri og undertrykking. Etter 11. september 2001 har denne dualismen blitt trukket fram på nytt og spilt rollen som bakteppe for krigene i Irak og Afghanistan. Le Monde diplomatique har sett på noen av de sivilisasjonshistoriske bøkene som har kommet ut de siste årene.
Folkemord blir ofte presentert som noe spesifikt for det 20. århundret, men omfattende massakre har funnet sted i hele menneskehetens historie. Mye av denne historien har blitt skjult som følge av den politiske og ideologiske bruken av betegnelsen «folkemord».
9. november 1918 proklamerte Karl Liebknecht Den frie sosialistiske republikken Tyskland. To måneder senere ble han og Rosa Luxemburg brutalt myrdet av de paramilitære frikorpsene de tyske sosialdemokratene i SPD hadde kalt inn for å slå ned de revolusjonære egne rekker.
Hvordan forstå 68? I disse dager gis det ut en nærmest uendelig mengde artikler og bøker om hendelsene for førti år siden. Mai 68 har blitt fortolket på alle mulige måter, som revolusjon, sammensvergelse, ødipal trass. Men hendelsene som tydeligvis fortsatt hjemsøker Europa, motsetter seg slike reduktive og ideologisk motiverte fortolkninger.
Slavehandelen skjøt fart i opplysningstiden og nådde sitt høydepunkt like etter at den franske revolusjonen hadde hevet fanen for frihet, likhet og brorskap. Hva var forbindelsen mellom tanken om Europas kulturelle og intellektuelle overlegenhet og slavehandelen?
Handel med Afrikas menn og kvinner er dokumentert siden oldtiden. Den begynte lenge før de moderne europeerne ankom kysten av Afrika. Men kolonitidens slavehandel skilte seg ut med sin framherskende rasetenkning, og de enorme innvirkningene den fikk på befolkningen i Afrika. Mellom 1780- og 1820-tallet ble nærmere hundre tusen afrikanere fraktet bort fra kontinentet hvert år. Selv om slavehandelen i seg selv ikke ga stor avkastning, var den en sentral bestanddel i de europeiske kolonimaktenes verdensherredømme.
Hvordan skal man forstå rekkevidden av den russiske revolusjonen i 1917? 90 år etter er det fortsatt mange aspekter som gjenstår å belyse. Revolusjonen var et svar på et voksende kaos og på utsikten til at Russland kunne forsvinne som nasjonalstat. Det fantes ingen reell statsmakt. Den provisoriske regjeringen som ble innsatt etter tsarens fall i februar 1917, var bare staffasje. Bolsjevikene vant, men det seirende partiet satt til å begynne bare ved makten i navnet. Det revolusjonære partiet ble raskt omformet til en klasse av administratorer. Med Stalin forsvinner revolusjonens ånd, i hans stadige kamp mot den revolusjonære fortiden, i hans kamp for en sjåvinistisk, storrussisk Sovjetunion. Én ting kan man slå fast om Sovjetunionen–sosialistisk var den ikke. Men det var de som ledet oktoberrevolusjonen. Ideene de trodde på er i dag like livskraftige som den gang.
Belgias betydning under 2. verdenskrig er uløselig knyttet til Kongo. Nærmere 85 prosent av ressursene den belgiske regjeringens disponerte under krigen kom fra landets kronkoloni. Mens kongolesiske soldater kjempet for å bevare Belgias økonomiske og industrielle interesser, slo kolonimakten hardt ned på protester fra lokalbefolkningene. I dag er Kongos bidrag til de alliertes seier fremdeles ukjent for de fleste.
Tariq Alis En sultan i Palermo er første del i et ambisiøst verk om islams historie, men også en fantastisk eventyrroman i røverdrakt med forførende dufter fra Tusen og en natt. Den er spekket med pikante kjærlighetshistorier, kjærlighetshemmeligheter, politisk renkespill og et vell av burleske scener.
Det britiske imperiets eskapader i Østen har flere klare og skremmende paralleller med dagens krigføring i Østen. Mot slutten av 1700-tallet kom en ny gruppe konservative til makten i Storbritannia, som var fast bestemt på å utvide imperiet gjennom militærmakt og demonisering av islam. For 150 år siden ble det britiske imperiet også utfordret av det største og blodigste antikoloniale opprøret på 1800-tallet. Det britiske imperiets nådeløse framferd førte til en radikalisering av islam, som senere skapte Taliban. 11. mai 1857 rettet de indiske leiesoldatene i Ostindiakompaniet geværmunningene mot sin arbeidsgiver. Senere sluttet sivilbefolkningen seg til opprøret. Opprøret ble brutalt slått ned. Vesten har gjenopptatt sine gamle maktspill og de intellektuelle holdningene som argumenterer for disse handlingene er fremdeles intakte. Er historien i ferd med å gjenta seg?
16. september 1857 publiserte Karl Marx denne artikkelen om sepoy-opprøret i India i New York Daily Tribune.
Nasjonalismen er på frammarsj i Øst-Europa. I de tidligere sovjetstatene er historien blitt gjenstand for en heftig idédebatt. Sterke nasjonalistiske krefter tilknyttet flere av de nye regimene jobber iherdig med å legitimere landenes samarbeid med nazistene. Og nasjonalistenes deltagelsen folkemordet på jødene nedtones. Historieomskrivning er blitt et viktig virkemiddel for de nye politiske elitene. «Oransjerevolusjonen» har blitt avløst av nye og skremmende politiske bevegelser. Le Monde diplomatiques spesialutsending har besøkt Kiev.
«Det store spillet» er i gang igjen. På begynnelsen av 1800-tallet kjempet de store imperiene om kontroll over Sentral-Asia. Kampen endte i 1907, da Storbritannia og Russland ble enige om en maktfordeling. Etter Sovjetunionens fall har Russlands kontroll over området blitt svekket. Nå melder verdens stormakter seg igjen på kampen om området. Takket være «krigen mot terror» og «fargerevolusjonene» i Øst-Europa har USA vunnet innpass i de tidligere sovjetrepublikkene. Kina har gjort store innkjøp av oljeaksjer i Sentral-Asia, og åpnet en rørledning mellom Kasakhstan og Kina. 1800-tallets «store spill» er i ferd med å gjenta seg på bekostning av menneskerettigheter og «vestlige verdier».
Historiens første forsøk på å utslette en hel by skjedde i det borgerkrigsrammede Spania for 70 år siden: Den baskiske småbyen Guernica ble lagt i ruiner av en massiv bombestorm. Av fem hundre bygninger ble fire hundre jevnet med jorden. Mer enn tusen av byens seks tusen innbygger ble drept.
Hvordan står det til med Japans fredssentre, fredsmuseer og krigsmuseer? På «Peace Osaka» informeres det om at 1.2 millioner mennesker–halvparten av befolkningen–døde av den amerikanske bombingen mot slutten av Annen verdenskrig. Men Japan var også en aggressiv stormakt i Asia. Ifølge Keiji Yamamoto, generaldirektør for Jacar:–Da japanerne kolonialiserte andre asiatiske land, tok de over etter europeiske forgjengere, som aldri har unnskyldt seg offentlig for sin framferd i Asia.
Nye oppdagelser gir framfor alt ny informasjon om våre naturlige omgivelser, om klimaendringer, uttømming av ressurser, demografisk eksplosjoner, om hvordan tidligere samfunn overlevde eller gikk til grunne som følge av deres forhold til omgivelsene. Men det er vanskelig å få aksept for disiplinen. Og den preventive arkeologien befinner seg fjernt fra den klassiske, greske, romerske, egyptiske og mayaske arkeologien.
Livet til de afrikanske slavene i sukkerplantasjekoloniene var «ubehagelig, brutalt og kort». I 1650 ankom over 7000 slaver i året – jevnt fordelt blant de portugisiske, britiske, franske og spanske besittelsene. Det uhyggelige toppunktet kom i siste halvdel av 1700-tallet, da mellom 60 og 80 000 afrikanske slaver ankom de amerikanske kontinentene hvert år.
Hva var grunnen til at Europa lyktes? Europas egenart var det spesielle samspillet mellom politikk, økonomisk aktivitet og framgang kombinert med en veltilpasset våpenproduksjon. Men viktig også framveksten av et sosialt nettverk som utviklet seg raskt i Europa og Nord-Amerika på 1700-tallet.
