Ideologikritikk

Den dominerende ideologien bygger på så allment aksepterte ideer at de ender med å miste alt perspektiv. For eksempel ’mobilitet’, et ord som ved nærmere ettersyn mister all mening.

Reform eller revolusjon. I sin nye bok Krise til Opstand gir Mikkel Bolt en interessant analyse av finanskrisen og dagens kapitalistiske system. Men det er vanskelig å se hvordan Europas tapte generasjon skal få framstidstroen tilbake med Bolts vage appell om en verdensomspennende revolusjon.

Det er ikke de store kreative geniene som nå hjelper vanlige late folk, det er vanlige skattebetalere som hjelper de mislykkede «kreative geniene».

Danske Center for Vild Analyse har startet et nytt forlag for samtidsanalyse. Først ut er Ideologi er noget bras, en vill analyse av dagens postideologiske Danmark.

Ville den palestinske motstandskampen vært mindre hvis Vestbredden var okkupert av buddhister? Ideen om sammenstøt mellom religioner har blitt standardanalysen av internasjonale og regionale konflikter. Sammensatte politiske landskap blir redusert til religiøse verdier.

Respekt for identitet og kultur, mistro mot progressiv tenkning, kritikk av rasjonalisme og universalitet. Dette er noen av kjennetegnene til en politisk strømning i samtiden. Strømningen oppsto på 1700-tallet som en reaksjon på ideen om det autonome individet, demokratiets hovedprinsipp.

I februar malte fem palestinske, israelske og internasjonale aktivister seg blå for å ligne på na’vi-folket i James Camerons Avatar og marsjerte gjennom den okkuperte landsbyen Bil’in. Den israelske hæren brukte tåregass og lydbomber mot de blåfargede demonstrantene, som kombinerte tradisjonelle klesdrakter med blå haler og spisse ører. Videobildene av hendelsen ble klippet sammen med klipp fra filmen og lastet opp på YouTube. I videoen hører vi en av skikkelsene fra filmen erklære: «Vi vil vise himmelfolket at de ikke kan ta hva de vil. Dette er vårt land!» Selv relativt apolitiske anmeldere i lokalaviser så at Avatar dreide seg om dagens politiske problemer. Konservative amerikanske publikasjoner, som National Review og Weekly Standard, fordømte filmen som antiamerikansk, antimilitær og antikapitalistisk. En filmkritiker i Vatikanet argumenterte for at filmen fremmet «naturdyrking», mens enkelte miljøvernere omfavnet den som «det mest episke stykke miljøkamp noen sinne festet på film».  Mange på venstresiden gjorde narr av filmens selvmotsigende kombinasjon av antikolonialisme og den hvite manns skyldfantasier og kalte den «Danser med smurfer» (etter den simplistiske amerikanske pro-urfolkfilmen Danser med ulver fra 1990). Blant de mest nyanserte kritikerne var cherokee-aktivisten Daniel Heath Justice, som mente at filmen rettet oppmerksomhet mot urfolks rettigheter selv om Cameron overforenklet kolonialismens ondskap ved å skape en inkarnasjon av det militærindustrielle komplekset som er lett å hate og vanskelig å begripe. Denne kritikken oppfordrer uansett på hver sin måte til en sunn skepsis mot produksjonen av populærkulturelle mytologier og er bedre enn kritikere som ser på all populærkultur som triviell og meningsløs distraksjon fra den virkelige verdens problemer. DEMONSTRANTENE I BIL’IN så de potensielle parallellene mellom na’vienes kamp for sitt Eden og deres egne forsøk på vinne tilbake landet sitt. (Videoen på YouTube understreker kontrasten mellom de frodige junglene på Pandora og det tørre, støvete landskapet i de okkuperte territoriene). Filmens overdådige bilder ga dem et mektig bilde for deres egen kamp. Synet av blåhudede utenomjordiske vesener som vrir seg i støvet og hoster tåregass, sjokkerte mange og fikk fram et budskap som ofte overses. Da de tilegnet seg Avatar, tilsidesatte aktivistene de mest vanligste innvendingene mot filmen. Konservative kritikere fryktet at filmen ville nøre opp om antiamerikanske holdninger, men når na’vi-folket har blitt brukt av ulike bevegelser i flere deler av verden, har myten blitt brukt til å rette søkelys på lokale inkarnasjoner av det militærindustrielle komplekset: den israelske hæren var fokuset i Bil’in, kinesiske urfolks kamp mot regjeringen i Beijing, amazonasindianernes kamp mot tømmerfirmaene i Brasil. Uten å male seg blå har både den indiske forfatteren Arundhati Roy og den slovenske filosofen Slavoj Zizek brukt debatten om filmen til å rette oppmerksomheten mot Dongria Kondh-folket i India og deres kamp mot regjering for å forsvare deres bauxittrike land. Det viser seg at USA ikke er det eneste onde imperiet på jordkloden. Folk på venstresiden fryktet at fokuset på hvite menneskelige protagonister skulle gi en altfor enkel identifisering. Men demontrantene nøyde seg med den blå huden til na’vi-folket. Disse aktivistene skriver seg inn i en lang tradisjon med folkelig protest. Kulturhistorikeren Natalie Zemon Davis påminner oss i sitt klassiske essay «Women on Top» at demonstranter i det tidligmoderne Europa ofte skjulte sin identitet med å kle seg ut som virkelige (maurere) eller imaginære (amasoner) folkeslag, som ble ansett som en trussel mot den rådende orden. De gode borgerne i

Ingenting er som en god krise for å stimulere forbruket. Trykkmedier verden over overgår hverandre i tips om hvordan du kan være miljøvennlig og shoppe mer.

Hva er de psykologiske og sosiale forutsetningene for folkemord? Tilfellet med poeten og psykiateren Radovan Karadzic viser oss at århundrer gamle poetiske drømmer er langt mer sentrale enn overflatisk etnisk identitet.

Hvorfor engasjerer vestlige borgere seg så sterkt for tibetanerne? Dreier det seg kun om å støtte et nobelt folkeslag som kjemper mot et brutalt og undertrykkende regime? Eller er dette snarere en ønsketenkning for det vestlige forbrukersubjektet?

Den kinesiske statsadministrasjonen forbyr buddhistiske munker å reinkarneres uten statlig tillatelse. Men religionens politiske dimensjon er ikke mer problematisk for Kina enn for Vesten. Og kineserne har lært seg de vestlige triksene. De er nå i ferd med å forvandle Lhasa til en kinesisk versjon av det kapitalistiske Ville vesten, med karaokebarer og Disneyaktige «buddhistiske fornøyelsesparker».

Hva skjer når individer ikke lenger er nysgjerrig på annet enn det som angår dem personlig? Eller har mennesket en tvers i gjennom dårlig natur som er spontant overgitt til begjærstilfredsstillelse, til sine egoistiske instinkter? I dag har vi en enorm etterspørsel etter selvrealiseringsteknikker. Men hvem tar ansvar for den sosiale utilfredsheten til individene som ikke er viljesterke nok til «å bli alt det de kan være»?

Entusiasmen og voldsomheten det nylige opprøret mot CPE (contrat première embauche) i Frankrike viste, står nok en gang i skarp kontrast til de intellektuelles bekymringsfulle taushet. Dette var allerede tilfelle i november 2005 i forbindelse med opptøyene i drabantbyene. Kun noen få unntak (Jean Baudrillard, John Berger) i midten av en overflod av prat, har vært i stand til å «lese» disse hendelsene, til å avsløre den dypere betydningen og vise vei mot framtidige handlinger. Samfunnet er på ny blitt som en foreldreløs uten treffende og mobiliserende fortolkninger, og risikere å overse dets egne symptomer og bli dømt til å gjenoppleve ny «kriser». En intellektuell er en mann (eller kvinne) som bruker sin berømmelse – oppnådd innenfor kunst- eller kulturfeltet – til å mobilisere den offentlige oppfatningen til fordel for ideer han mener er de rette. I to århundrer har den intellektuelles funksjon i det moderne statene (dessuten) vært å gi mening til strømninger i samfunnet, å belyse veien til mer frihet og mindre fremmedgjøring.

Reproduksjon av Internasjonale eliter.

Forbud mot barnereklame er ingen selvfølge overalt. Skal man finne seg til rette i forbrukersamfunnet er det best å starte tidlig, er mantraet fra reklameindustrien.