Krig

Al-Qaida påtok seg ansvaret for angrepet mot Charlie Hebdo og kom i medienes søkelys igjen etter å ha blitt fortrengt av Den islamske stats raske ekspansjon i Irak og Syria. Organisasjonene har samme mål og råskap, men vidt forskjellige strategier.

Allerede før 11. september var Midtøsten, Nord-Afrika og de tilgrensende områdene sårbare og svekket av konflikter hvor korrumperte diktatorer blomstret. Med «krigen mot terror» kom fire store vestlige intervensjoner, i tillegg til den israelske krigføringen i Libanon og Gaza. Disse intervensjonene bidro til å svekke statene og styrke jihadistgruppene. Som kartet viser krysser islamistkrigerne grenser, eksporterer ideene, metodene og kunnskapene sine. Konfliktene tiltrekker seg frivillige fra store deler av verden, også Europa. Afghanistan, september 2001. Etter angrepene mot World Trade Center i New York og Pentagon i Washington, styrtet USA talibanregimet som hadde fått makten i et Afghanistan herjet av krigen mot den sovjetiske invasjonen i 1980. Mens alle NATO-styrkene skal være ute av landet i 2014, har Taliban aldri før vært så mektig som nå. Konflikten har også spredt seg til Pakistan, særlig med USAs droneangrep. Irak, 2003. USA styrter Saddam. De amerikanske styrkene trakk seg ut høsten 2012 og etterlot seg et ødelagt og splittet land. Al-Qaida hadde ikke vært i Irak før invasjonen, men etterpå strømmet det til flere tusen frivillige, særlig fra Kaukasus og Persiabukta, i tillegg til mujahedinere som hadde kjempet i Afghanistan. Den irakiske staten er knapt gjenoppbygd. Libya, 2011. Med støtte fra Washington bidrar blant andre Frankrike, Storbritannia og Norge til å styrte Muammar al-Gaddafi. Flere tusen krigere, særlig fra Afrika sør for Sahara, som har vært innrullert i den libyske hæren sprer seg i regionen, mens forlatte våpenlagre plyndres. Ingen har lenger kontroll over grensene. Mali, 2012. Frankrike griper inn militært for å jage bort de væpnede gruppene som tok kontroll over Nord-Mali. Selv om FN-tropper har tatt over er Frankrike fortsatt den sentrale sikkerhetsforanstaltningen i denne spøkelsesstaten. Krigere fra Al-Qaida i Nord-Afrika (AQMI) har spredt seg utover regionen. USAs massive bruk av droner i krigsområdene, samt i Somalia og Jemen, har eliminert en rekke jihadistledere, men også drept mange sivile, såkalt utilsiktet tap, noe som har skapt et antiamerikansk hat som driver flere hundre krigere til fronten. I tillegg til disse fire krigene, kommer Israels angrep på Libanon i 2006, som ytterligere rammet den prekære balansen i landet og gjorde statsapparatet enda mindre i stand til å temme Hizbollah. Og de to angrepene på Gaza, som bidro til å forhindre enhver mulighet for en uavhengig og forent palestinsk statsdannelse. For ikke å glemme Syria.

Etter attentatene 11. september 2001 forente vestlige stater seg i en «krig mot terrorisme», uten å gi begrepet et særlig presist innhold. For hva har 70-tallets venstreradikale grupper, Al-Qaida-nettverkene, høyreekstremister og uavhengighetskjempere til felles? Vitnesbyrd fra tidligere militante belyser den politiske voldens logikk.

Det religiøse i den antimuslimske racisme er ligesom i antisemitismens tilfælde blot udenværker. Det er biopolitik, det drejer sig om, at få magt over den andens liv og legeme. Så det kan styres og gøres føjeligt, udelukkes fra fællesskabet, folkelegemet, nationen. Multikulturen er i sin praksis ikke fusionel, den spreder det menneskelige anliggende til enkelthandlingernes etiske domæne uden at påberåbe sig fællesværdier. Friheden er med andre ord ikke en ideologisk værdi, men en daglig praksis.